Det er ventet at demokratenes presidentkandidat Barack Obama snart vil si hvem som blir hans parhest i høstens valg.
Det er stilt store forventninger til kunngjøringen om visepresidentkandidat, og den kan komme allerede i morgen.
Men hvorfor er det så viktig egentlig?
Les også:
Spekulasjonene raser
I løpet av ti dager vil vi få vite hvem som kan bli visepresident i USA i neste periode.
For også John McCain vil ventelig kunngjøre hvem som blir republikanerenes nummer to innen utgangen av måneden, når han selv fyller 72 år og nominasjonsmøtet åpner.
Spekulasjonene er for lengst i gang, basert på hvem som kan utfylle hovedkandidatene og dermed styrke ”the ticket”, som det heter.
Interessen er enorm, men sannheten er at hvem som blir ”running mate” vil ha svært begrenset betydning for velgerne når de bestemmer seg for hvem de skal stemme på.
Historisk andreplass
I førdemokratisk tid, den gangen stemmeretten var begrenset og kun et fåtall bestemte, var reglene enkle: Den som fikk flest valgmannsstemmer ble president, den som fikk nest flest stemmer ble visepresident.
De to var som regel politiske motstandere, og grunnlaget for samarbeid dermed ikke det beste.
Fremveksten av politiske partier og enkelte reformer bidro til at de to i det minste kom fra samme parti, men det var først under president Franklin D. Roosevelt på 1930-tallet at visepresidenten fikk være med på regjeringsmøter.
Ble holdt utenfor
Nummer to var lenge helt isolert fra både den politiske hverdagen i Washington og fra de viktige beslutningene i Det Hvite Hus.
Da FDR døde i april 1945 og hans visepresident Harry Truman plutselig var øverstkommanderende for USAs væpnede styrker på tampen av Andre verdenskrig, kjente ikke Truman ikke til Manhattan-prosjektet, som fremstilte de atombombene han besluttet slippe over Japan fire måneder senere.
Hva Harry S. Truman mente om jobben han hadde hatt i bare 84 dager illustreres best ved at USA var uten visepresident i nesten fire år, fra FDRs død i 1945 til Truman ble gjenvalgt og gjeninnsatt i 1949.
Presidentens reserve
En amerikansk visepresident er bare et hjerteslag fra Det ovale kontor, sier man gjerne i USA.
Så lenge presidenten lever har vise-presidenten kun én konstitusjonell oppgave: Han leder møtene i Senatet og avgjør med sin dobbeltstemme dersom voteringen er uavgjort.
Hans andre oppgave trer kun i kraft dersom presidenten dør, ”in office”. Da rykker visepresidenten, ifølge Grunnloven, opp i grad og inn i maktens korridor. Det har skjedd fem ganger på 220 år.
Sist gang det skjedde var i 1963, da Lyndon B. Johnson overtok etter at John F. Kennedy ble drept. LBJ ble nominert av det demokratiske partiet året senere og selv valgt til president i 1964.
Men også i 1974 måtte vise-presidenten steppe inn. Richard Nixon er den eneste presidenten i USA som har trukket seg, og i hans sted ble Gerald Ford forfremmet.
Ford er den eneste av de 42 presidentene som aldri har stått på en nasjonal stemmeseddel. Han ble hentet inn fra Kongressen da vise-president Spiro Agnew måtte gå av i vanære i 1973.
Noe annet
Siden visepresidenten bare er en kule fra verdens mektigste embede skulle man tro at egnethet var en tungtveiende kvalifikasjon, men det har ikke alltid vært like viktig.
Viktigere har det som oftest vært å finne en kandidat som representerer noe annet enn kandidaten, rent bortsett fra et annet kjønn.
Sånn sett burde Obama velge en hvit, eldre mann fra Sørstatene med utenrikspolitisk erfaring, og McCain burde få med seg en yngre person fra Østkysten med stor troverdighet hva økonomi angår.
Da den 43 år gamle John F. Kennedy fra Massachusets trengte en medkandidat i 1960 valgte han den ni år eldre Lyndon B. Johnson fra Texas; mens den da 47 år gamle Richard Nixon fra California fikk med seg den 58 år gamle Henry Cabot Lodge jr. fra Massachusetts.
Velger likesinnede
I de siste valgene har kandidatene imidlertid fraveket ideen om å få indre balanse på stemmeseddelen. For visepresidentstillingen, som historisk ikke har hatt noen betydning, er etter hvert blitt viktig også mens presidenten er i live.
I 1996 valgte den unge Bill Clinton fra sørstaten Arkansas den jevngamle Al Gore fra nabostaten Tennessee. Og George W. Bush fikk i 2000 med seg en mann han kunne stole på, lære av og samarbeide med - Dick Cheney.
Sannsynligheten for at Obama og McCain velger en nær samarbeidspartner og en fortrolig medarbeider som de kan diskutere med er stor.
De behøver ikke være nære venner, men de må respektere hverandre og kunne forholde seg til hverandre på en både faglig og personlig måte.
Å være president i USA er en ensom jobb, men det er ikke noe one-man show. Derfor blir det stadig viktigere at nummer én og nummer to er politisk samkjørt og på talefot – og vel så det.
Men i et land der ”winner takes all” er sølv nederlag også i denne sammenheng.
Og selv om journalister og professorer, kommentatorer og analytikere lar seg begeistre, er det lite som tyder på at amerikanske velgere vil ta bølgen – uansett hvem Obama og McCain til slutt får med seg.
