For meg som nordmann er det nesten håpløst å snakke med amerikanere om helsevesent. Det er som om vi plutselig snakker to helt forskjellige språk.
Og uansett hvor lenge vi prater, så er det helt umulig å oppnå felles forståelse.
- Les:
- Les:
Ett av problemene er at USA egentlig består av svært mange land. Hver enkelt delstat har sine egne lover, regler og ordninger når det gjelder helsevesenet.
Å samordne alt dette til et mer enheltlig system er nesten en håpløs oppgave.
Ihvertfall krever det en virkelig sterk politisk ledelse med et overbevisende flertall i Kongressen.
Det er ikke tilfelle i dag.
Offentlig styring - skumle greier
Et annet problem er at alt som har med helsereform å gjøre er infisert tvers igjennom av politikk. I USA er det bare to partier, og det som det ene partiet er for, må som regel det andre partiet være mot.
Og siden helsepolitikk også dreier seg om vanvittig store pengebeløp, så gjør den politiske splittelsen det uhyre vanskelig å komme fram til en løsning som begge sider kan akseptere.
Uansett hvilket parti amerikanerne tilhører, så er de fleste enige om en ting, nemlig at offentlig styring er skumle greier.
USA er egentlig grunnlagt på ideen om at staten ikke skal være for sterk, og at enkeltmenneskets interesser skal stå i sentrum. Skepsisen til offentlig organisering sitter dypt i sjela til nesten alle amerikanere.
Der staten tar over blir det ineffektivitet og sløsing med pengene, er gjennomgangslåta.
Og uansett hvor pedagogisk jeg prøver å forklare at det finnes land der helsevesenet både er offentlig og av god kvalitet, så nytter det ikke.
Har du uflaks, så har du uflaks
Alle amerikanere mener at de kjenner godt til hvor ille det er i Canada.
Det er må pasientene vente i kø praktisk talt til de dør. Det er nesten umulig å treffe en lege, og hvis du er så heldig å få en avtale, så varer den bare tre minutter.
Det er helt fantastisk hvor dyktig den amerikanske helseindustrien har vært i å spre sitt budskap om hvor håpløst det offentlige canadiske helsevesenet er.
I USA er det altså om lag 50 millioner mennesker som ikke har helseforsikring, mens 50 millioner til har en forsikring som er altfor dårlig.
- Les:
Jeg forundres hele tiden av at svært mange amerikanere er intenst opptatt av spørsmålet om selvbestemt abort, utenfor abortklinikker er det demonstranter hver eneste dag.
Jeg forstår ikke at de samme menneskene kan være likegyldige til at så mange mennesker i deres eget land ikke har et helsetilbud.
Men amerikanerne har også en grunnfestet tro på at det er enkeltmennesket som er ansvarlig for sitt eget liv. Hvis du blir syk og ikke har en god nok helseforsikring, da har du rett og slett stelt deg dårlig her i livet.
Jeg prøver å si at det er da ikke min feil hvis jeg får en kronisk sykdom som en normal helseforsikring etter hvert ikke dekker, og som fører til økonomisk ruin.
Da trekker amerikanerne på skuldrene og sier at har du uflaks, så har du uflaks.
Sosialistløsninger
De synes uansett ikke at det er noen god ide å ha et offentlig helsevesen.
Noen av mine republikanske venner sier det slik:
Hvis 50 millioner flere mennesker skal få helseforsikring, så må noen betale for det. Det kommer til å ramme oss i middelklassen, og vi er ikke villige til å betale mer skatt, eller miste noen av de fordelene vi har nå.
De som har en bra forsikring nå, frykter forandringer. De regner med at alle endringer vil bli til det verre.
Helseindustrien fyrer opp under denne frykten med kampanjer i aviser og på fjernsyn.
Resultatet er at et stadig større flertall er negativt innstilt til Obamas helsereform.
Jeg har vel i grunnen gitt opp å forklare vårt system for amerikanere. For uansett hva jeg sier, så mener nok mange at vi europeere stort sett er sosialister.
Og jo lenger nord du kommer i Europa, jo verre blir det.