Han er blitt ansiktet på politivold i Egypt

Det ringte på en kveld denne uka. Det var sent, men ikke sent nok til at jeg hadde låst ytterporten og slått på lysene langs gjerdet.

Vi har to ringeklokker, en på utsiden av porten.

Det er den de fleste uanmeldte besøkende bruker.

Den andre står rett ved ytterdøren som leder inn til entreen. Jeg kunne høre at det var den innerste klokken som ringte. Jeg åpnet, og der stod en ukjent mann som spurte etter «merkez» og så et navn jeg ikke oppfattet. Merkez betyr senter.

Jeg sa at dette var huset vårt og han gjentok «merkez» før han forstod at dette var en bolig og så unnskyldte han seg og forsvant ut porten, og inn i Kairokvelden.

Øyeblikk av frykt

Jeg fulgte etter ham, låste porten og slo på lysene. Da jeg kom inn igjen spurte min kone, Elin, hvem det var og jeg forklarte hva som hadde hendt.

– Trodde du på ham? Kanskje han bare var her for å se hvem som bodde her, sa hun, halvt i spøk, halvt i alvor.

I en brøkdel av et sekund kikket vi inn i fryktens tåkelagte landskap, før vi vendte oss bort og fortsatte kvelden slik den hadde vært før vi ble avbrutt.

Giulio Regenis langsomme død

Det som lå under for meg for meg, men som aldri ble uttalt, var drapet på den italienske studenten Giulio Regeni. Han ble funnet død i utkanten av Kairo etter ha vært forsvunnet i flere dager.

Dødsårsaken var brudd i nakkevirvelen, antakelig etter et hardt slag. Det var også spor av slag over hele kroppen. Neglene på føtter og hender var trukket ut, ifølge italiensk media. Det var brennmerker fra sigaretter overalt. De som har sett kroppen hans her i Kairo beskriver det som et grusomt syn.

Regeni var student på Cambridge og jobbet med en doktorgrad om uavhengige fagforeninger. Egyptiske myndigheter benekter at sikkerhetsapparatet står bak, og sier de har satt i gang en etterforskning.

Jeg tviler på om det noensinne blir klarhet i hva som har hendt, men hvis noen ønsket å si fra til utlendinger om at de også var i fare hvis de blandet seg for tett inn i det som skjer her, hvis de ønsket å slå inn fryktens kile også blant oss, må jeg motvillig innrømme at de har lyktes.

Deportasjon? Ja vel. Arrestasjon? Forhåpentlig ikke. Men grov, bestialsk tortur med døden til følge?

Likevel; at vår skjermede verdens boble er sprukket, er for en bagatell å regne sammenliknet med virkeligheten mange steder i landet.

• Les også: Uten nyheter om far og bror i seks måneder
• Les også: Amnesty: Det er verre i Egypt nå enn under Mubarak

Leger banket opp

En som ikke trenger en påminnelse om hva som truer, er legen Mo`min Abu Al-Aziz. Han lever med frykten hver dag. Abu Al-Aziz er lege, plastisk kirurg av yrke. Han er 28 år og har unnagjort ett av sine fem pliktår på det offentlige sykehuset i Matareya, en fattig og voldelig bydel i Kairo.

Hver kveld plastrer han sammen voldsoffer så godt det lar seg gjøre, enten de kommer fra slåsskamper med politiet eller hverandre. Det er ikke så mange demonstrasjoner lenger i Kairo, bortsett fra i Matareya.

Har fortsetter det, uke etter uke og det blir mer og mer voldelig.

– Det er mange som bor her, folk er fattige, de har lite utdannelse og det er mye våpen og narkotika her. Og innenriksministeriet svar på dette med økt voldsbruk, sier han.

Det var blitt rutine, en utmattende rutine for den ferske legen. Hver kveld måtte han bøte på og rette opp kroppslige overgrep mennesker gjorde mot hverandre med sykehusets små ressurser. Det var en ustanselig strøm. Men det angikk ikke ham, ikke han som privatperson.

Ikke før en natt for tre uker siden.

– Jeg hadde ansvaret på sykehuset som visedirektør natten den 28. januar Vi fikk inn en pasient med et lite kutt på øyet. Han hadde med seg en kamerat eller slektning. Jeg overlot ham til dr. Ahmed og gikk opp på kontoret. Etter en stund ringte han meg opp og ba meg komme fordi det var bråk. Jeg løp ned til behandlingsrommet. Der var døren stengt, av pasienten og han som var sammen med ham. Men jeg klarte å få ta meg inn i rommet og da så jeg de to holde dr. Ahmed opp til veggen og var i ferd med å banke ham opp.

Da dr. Mo`min kommer inn, trakk de våpnene sine; tok ladegrep og slo deretter legene med skjeftet.

Det var to politimenn i sivil.

• Les også: – Egyptisk advokat mishandlet til døde under avhør

Pasienter fra politistasjon

Like etterpå kom en minibuss med åtte politimenn. Mishandlingen av de to legene fortsatte inne på sykehuset, helt til de ble brakt til den nærliggende politistasjonen. Årsak: De hadde nektet å forfalske legeattesten slik at skaden på politimannen kunne framstå som mye verre enn den var.

Jeg treffer doktor Mo`min på sykehuset hans under et av hans lange kveldsskift. Kontoret hans består av et par nedslitte stoler med puter av brun skai som det har gått hull på flere steder. Skumgummien tyter ut der det har gått hull. Den gulmalte murveggen flekker av flere steder og på bordet står en plastkopp med noen kafferester som brukes som askebeger.

Han går med et par slitte og sprukne plasttøfler som en gang kanskje var lilla, men som nå er mer grå. Telefonen hans ringer.

– Unnskyld, sier han.

– Jeg må gå. Det har kommet en pasient inn fra politistasjonen som trenger behandling.

Legedemonstrasjoner

Dette kunne vært en historie som mange andre i dagens Egypt, en historie om maktovergrep og vold som drukner i resten av hendelsene her sammen med den helt reelle trusselen ekstrem jihadisme er for den egyptiske staten.

Men denne gangen har sikkerhetsapparatet fått motbør. Legeforeningen har tatt tak i saken. 10.000 leger møtte opp på møtet hvor hendelsen ble debattert.

Det var åpenbart at de ikke oppfattet dette som en isolert hendelse. De arrangerte den første ulovlige demonstrasjonen på lang tid her i Egypt som kunne ha medført arrestasjoner.

I dag er det streik på alle offentlige sykehus. Fagforeningen krever at helseministeren går av fordi han ikke beskytter landets helsearbeidere mot denne type overgrep.

Det er ikke bare helsearbeider som er under press. Denne uka ble det også klart at myndighetene her beordret at en av de eldste og mest kjente menneskerettighetsorganisasjonene her i landet, Nadeem, skal stenges. Nadeem jobbet spesifikt med torturoffer.

De dokumenterte 625 tilfeller av tortur i egyptiske fengsler i fjor.

• Les også: Kvinner voldtatt og seksuelt trakassert på Tahrir-plassen

Avskåret øre

Dr. Mo`min kommer tilbake etter et kvarter.

– Hva hadde hendt, spør jeg.

– Det var en pasient. Noen hadde skåret av ham øret, sier han.

– Hvem?

Han rister på hodet og sier han ikke vet, at han aldri spør. Det er ikke hans jobb, hans jobb er å redde menneskeliv og det vil bare bli mer problemer med for mange spørsmål. Særlig nå i den vanskelige situasjonen han er oppe i.

Da han ønsket å anmelde politimennene som hadde mishandlet ham og kollegaen, oppdaget han at de i stedet hadde anmeldt ham for voldsbruk mot dem og blant annet påstod at han hadde brukket benene på politifolkene.

Han ble overtalt til å trekke sin anmeldelse.

– Hvis jeg må inn på politistasjonen en gang til, kommer jeg ikke ut i livet. Politistasjonen her i Matereya har en historie, sier han og lar resten av setningen henge i lufta.

Han forteller at han får dødstrusler på telefon, at både telefonen og facebook-siden hans overvåkes og beskjed om at når mediestormen rundt ham roer seg, så skal de ta ham.

– Kanskje jeg en dag bare forsvinner, sier han.

Ønsker å flykte

Det som holder ham oppe er måten legeforeningen har håndtert saken på.

Den støtten gir ham krefter i det som har blitt en kamp for å overleve i en by og bydel som ikke er hans egen. Dr. Mo`min kommer opprinnelig fra Luxor, helt sør i Egypt.

Byen het før Theben og var hovedstaden i oldtidens mektigste rike og sete for faraoer som Ramses II. Nå er det en saktegående og fredelig provinsby, og sjokket over å ende på et offentlig sykehus i Matareya i Kairo var stort.

– Vi er ikke vant til dette her der jeg kommer fra, sier han.

Han ville ikke engang bli lege. Han ønsket å bli ingeniør, men han fikk så gode karakterer på skolen at foreldrene presset ham til å ta mulighetene som hadde bydd seg. Nå ønsker både de og ham at han finner en måte å komme seg ut av Kairo og sykehuset på.

Mest av alt ønsker han å rømme landet, komme seg til Europa og lære seg å bli en bedre lege. Han kunne leve med alt, de lange arbeidsdagene, den dårlige lønnen, det elendig utstyret og hygiene, men ikke med det som har hendt de siste ukene. Nå er han redd for å gå ut fra sykehuset for å kjøpe seg mat og har ikke spist siden frokost.

– Men hvorfor, spør jeg,

– Hvorfor forfalsket dere ikke bare legeattesten og slapp alle disse problemene. Er det ikke de de fleste av oss ville gjort?

Doktor Mo`min kikke opp på meg med et sliten, men sikkert blikk.

– Jeg kunne ikke. Jeg ville aldri fått sove om natten. Hadde jeg forfalsket den attesten, kunne det gått utover noen andre.