Fikk sparken fordi hun ble gravid

– Jeg fikk beskjed av arbeidsgiveren min at jeg var altfor gravid. «Man kan se magen din», sa han. Og dermed mistet jeg jobben.

Det forteller Regina Pintus. Hun ble dermed del av den dystre statistikken i Italia som sier at bare 46 prosent av kvinnene arbeider.

• Les: Drømmer å bli den nye Berlusconi-danseren

Udaterte avskjedssøknader

Sammen med øystaten Malta er det det laveste antallet yrkesaktive kvinner i EU.

Regina Pintus er utdannet spesiallærer og jobbet med autistiske barn. I flere år hadde hun gått på prosjektkontrakter, som ble fornyet hver høst.

Men det tok brått slutt da hun ble gravid.

– I Italia må man velge om man vil ha jobb eller barn. Jeg valgte å få barn og mistet jobben, sier 30-åringen, mens hun forsøker å ta på yttertøyet på to aktive gutter på ett og to år.

– Svangerskap er en kostnad

– Vi har et samfunn som bare ser på svangerskap som en kostnad, slår senator Titti Di Salvo fast.

– Lovgivingen om svangerskap og likhet mellom kjønnene ligger langt foran mange andre land, men lovene har ikke klart å bekjempe machokulturen og de religiøse fordommene, sier hun, som mener bedriftseiere prøver å omgå lovene blant annet ved å be kvinner skrive under sin egen avskjed når de blir ansatt.

– Brevet er udatert. Når de blir gravide settes det på en dato slik at det ser ut som om kvinnen frivillig har sagt opp, forteller hun.

Det er en av grunnene til at Italia er blant landene i Europa som føder færrest barn. I gjennomsnitt 1,4 barn per kvinne, ifølge OECD.

Titti di Salvo kaller bedriftseiere nærsynte og mener kvinner havner i en ekstremsituasjon når de blir gravide.

– Et land som ikke skaper et klima for en bedre fremtid, der kvinner kan føde uten risiko for å bli arbeidsledig er et trist land, mener hun.

Tvunget til ulønnet permisjon

Hjemme hos Sara Di Pietro har roen senket seg. Sønnen på 6 måneder sover trygt inne på foreldrenes rom. Sara er likevel urolig. Hun skal tilbake på jobb i neste måned, og vet ikke hva som venter.

– Da jeg fortalte arbeidsgiveren min at jeg var gravid, sa han «åh, du er den andre som forteller meg det nå, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre». Da tenkte jeg: «Nå mister jeg jobben», men så ble vi enige om at han ikke skulle lønne meg i permisjonstiden, men heller betale en vikar, forteller hun.

På den måten lovet han at hun ville være sikret jobb når hun kom tilbake. Det har satt Sara i en vanskelig økonomisk situasjon, og det er i strid med loven som sier at hun har krav på 3 måneders lønnet permisjon før fødsel og tre måneder etter.

Hvorfor gikk du med på at han ikke skulle betale deg i permisjonstiden?

– Fordi jeg ikke hadde noe annet valg. Det var enten det eller å bli kastet ut, svarer Sara. Men fremtiden er likevel usikker.

– Jeg har ingen kontrakt, bare en uformell muntlig avtale om at jeg kan komme tilbake til filmproduksjonsselskapet i januar, sier hun. Sara velger å tro at de vil ta henne inn igjen, men frykter at ting kan endre seg etter hvert når hun trenger å gå tidligere fra jobb.

– Når vi jobber med prosjekter så har jeg ofte titimersdager. Det går jo ikke nå, sier hun.

Ingen barnehageplass

Ved å godta at arbeidsgiveren ikke betalte henne penger i permisjonstiden ble hun også registrert som arbeidsledig. Det fikk en annen og uventet slagside. Hun kunne ikke få barnehageplass.

– Du må ha jobb for å få barnehageplass her i landet. De tenker som så: «Du er ikke i jobb og kan bli hjemme og passe barnet ditt selv», og derfor blir mange kvinner hjemme etter at de får barn. Det hele er en ond sirkel. Du arbeider ikke og får ikke barnehageplass, og når du ikke får barnehageplass kan du ikke søke jobb. Til slutt har du vært hjemme så lenge at du har blitt for gammel til å få noen jobb igjen, sier Sara Di Pietro.

– Staten har misbrukt kvinner der velferdsordningene ikke fungerer, mener Titti Di Salvo.

– Staten har utnyttet kvinners omsorg i stedet for å bygge barnehager, og det koster landet dyrt. Dersom vi hadde fått flere kvinner i arbeid og kommet opp på gjennomsnittet i EU så ville bruttonasjonalproduktet ha økt med sju prosent, sier hun.

– Men så lenge investering i velferdstilbud blir sett på som en ren utgift så kommer ikke det til å skje, mener hun.

Nye kutt

Mandag denne uken vedtok senatet ytterligere kutt i offentlige utgifter for å få den skakkjørte økonomien i gang igjen. Europas tredje største økonomi har rekordhøy arbeidsledighet og sliter med å komme ut av resesjonen. De fleste arbeidskontrakter som blir inngått nå er korttidskontrakter, noe som heller ikke gagner kvinners rettigheter.

• Les: Exit Berlusconi

Regina Pintus har mye tid til å være sammen med de to guttene sine.

– Nå kommer ulven og blåser ned huset til grisene, roper hun, og barna skriker av fryd og løper over lekeplassen med mammaen hakk i hæl. Hun jobber to timer hver dag som støttekontakt for en autistisk jente, men det er ikke nok til å dekke utgifter til barnepass.

– For meg skulle det å få barn være den beste tiden i livet. I stedet har det blitt en angstfylt periode fordi jeg ikke har økonomisk sikkerhet, sier 30-åringen.

Er du redd for å havne i statistikken som sier at 54 prosent av kvinnene ikke jobber?

– Ja, jeg tenker på det og frykter det, og det er også grunnen til at jeg har kjempet meg tilbake til en deltidsjobb. En mor som jobber er lykkelig fordi hun kan kjøpe ting til barna sine. Hvis du trives i jobben din så blir du også en bedre mor, mener Regina.

Opp på sklien bærer det. Mamma først og guttene etter.

– Noen ganger lurer jeg på om jeg angrer, men hver morgen når jeg ser på dem så tenker jeg: Kanskje skulle jeg ha ønsket å få dem i et land som ville gitt meg muligheter. Men jeg ville gjort det igjen, de er gleden i mitt liv, forteller Regina Pintus.