Det kunne se ut som om ingenting kunne gå galt for statsminister David Cameron på landsmøtet i fjor høst. Partiet hadde vunnet parlamentsvalget i 2015 mot alle odds, han hadde dannet den første konservative flertallsregjeringen på 23 år, og hovedmotstander Labour hadde valgt en leder de konservative ikke tok alvorlig.
De neste fem årene i regjeringen så oversiktlige ut, det eneste som skulle gjøres var å avholde en folkeavstemning om EU-medlemskapet. Den river nå det konservative partiet i filler.
Utbryterne
Et slags forvarsel om noe av det som kunne komme, dukket opp relativt raskt etter Camerons maratonforhandlinger i Brussel 18. og 19. februar. Da samlet flere av hans partifeller, deriblant justisminister (og personlige venn av Cameron) Michael Gove og en mann som er blitt hovedperson i den pågående krisen, arbeids- og pensjonsminister Iain Duncan Smith (mer om ham snart). De avfeide raskt den reforhandlede avtalen til sin leder, og fikk snart også følge av Londons populære – og kontroversielle – borgermester Boris Johnson.
Siden da har Cameron reist land og strand rundt for å fortelle folk og velgere hvorfor de bør stemme ja til å forbli i EU, mens hans EU-skeptiske regjeringskolleger og partifeller har reise land og strand rundt for å fortelle hvorfor folk bør stemme nei. Ikke så overraskende i seg selv, men ordbruken har vært overraskende skarp.
Nei, nei og atter nei til EU. Deler av Camerons konservative parti har jobbe iherdig mot landets EU-medlemskap, uansett skade det måtte medføre for partiet.
Foto: PHILIPPE WOJAZER / ReutersEt partiproblem
Vi hører relativt lite til hva som skjer i andre partier for tiden, fordi alle mulige fasetter av uenighet pågår innad i de konservatives parti. Ettersom de andre partiene i Storbritannia, med unntak av anti-EU partiet UKIP og Camerons søsterparti i Nord-Irland, alle er for fortsatt EU-medlemskap, er det slagmarken som ligger åpen for alle.
Nå er ikke EU noe nytt problem, det har plaget de konservative i årtier, helt siden statsministeren het Margaret Thatcher.
Bitterheten var særlig tilstede under John Majors siste knappe flertallsregjering på 90-tallet, da EU-skeptiske medlemmer gjorde hva de kunne for å ødelegge for sin EU-positive statsminister.
Da Tony Blair og hans nye Labour feide partiet ut av regjeringskontorene i 1997, fortsatte EU-hatet å vokse i deler av partiet – og hver eneste én av de tre mislykkede lederne før David Cameron som forsøkte å trekke partiet inn i posisjon igjen merket det på kroppen.
Måtte ta debatten
Da David Cameron tok over partiet i 2005, var han selvsagt også klar over denne kreftsvulsten i partiet. Men da han vant valget i 2010 og tok partiet inn i regjeringskontorene sammen med koalisjonspartner Liberaldemokratene, var en folkeavstemning uaktuelt. Samarbeidspartneren nektet.
Men på landsmøtene fortsatte debatten, og etter valgseieren i fjor lovet også Cameron at nå skulle omsider en ny folkeavstemning om EU avholdes.
Kilder nær Cameron har sagt at han lovet folkeavstemningen først og fremst for å stilne klagingen fra de mest konservative medlemmene hans, og at han lett regnet med å vinne støtte på fortsatt medlemskap.
Selv om han kunne ventet helt til slutten av neste år med å avholde folkeavstemningen, fremskyndet han det til før denne sommeren «for å bli ferdig med det». Det angrer han trolig bittert på nå.
Tidligere partileder og nylig avgått arbeids- og pensjonsminister Iain Duncan Smith har gått til frontalangrep på egen regjering - samtidig som han driver iherdig nei-kampanje mot fortsatt EU-medlemsskap.
Foto: Espen Aas / NRKBudsjett og avgang
I forrige uke presenterte finansminister George Osbourne regjeringens budsjett. Enda et sparebudsjett, med varsel om at velferdsordninger må kuttes i. Det var som ventet. Det som ikke var ventet var at arbeids- og pensjonsminister Iain Duncan Smith dagen etter brukte budsjettet for å fratre som minister. I et drepende brev til statsministeren skrev han at regjeringen ikke snakket sant når den sa at alle måtte bidra for å få økonomien på fote, han mer enn antydet at regjeringen tok fra de fattigste og ga skattelette til de rikeste.
Han skrev:
«Mens de (kuttene i velferd) kan forsvares på grunn av budsjettunderskuddet, kan de ikke forsvares i et budsjett som tilgodeser de skattebetalerne som tjener mest.»
Mange mener avgangen handlet mer om EU enn noe annet. At Duncan Smith ønsket å ramme både Cameron og Osbourne hardest mulig.
Osbourne er regnet som en mulig arvtaker til Cameron når han går av som partileder, men når en av hans ministerkolleger viser så åpenbar mistillit, og har fått følge av sine støttespillere, er sjansene svekket betydelig.
Duncan Smith skal ha regnet med å bli fjernet fra jobben rett etter folkeavstemningen uansett, ettersom han var blant mindretallet av ministrene som valgte å støtte nei-kampanjen.
Finansminister George Osbourne har fått kritikk fra egne partifeller for å drive omvendt Robin Hood-politikk. Han kutter i velferdsordningene, men gir også skattelettelser til de som tjener mye.
Foto: PAUL ELLIS / AfpPåskeferie med bismak
På fredag starter påskehelgen og ferien for de fleste i Storbritannia, den blir neppe særlig avslappende for regjeringen fordi etterskjelvene av fredagens avgang vil fortsette. Enhver kritikk av Duncan Smith fra såkalte «kilder i Downing Street» vil fyre opp EU-motstanderne enda mer. Statsministeren fredes ikke av sine egne.
Som om ikke Cameron har nok med EU-debatten og splittelsen innad, så har han og familien planlagt påskeferie på Lanzarote. Problemet er bare at han for et par måneder siden ba briter om å legge årets ferier til Nord-England for å hjelpe på økonomien til de rammede fra årets vinterflom. Mange er påpasselig med å minne ham på den uttalelsen.
Med ennå tre måneder igjen til folkeavstemning er det vanskelig å se hvordan regjeringspartiet skal klare å samle seg. Alt trekkes inn i EU-striden. 24. juni kommer resultatet av folkeavstemningen. Da kommer også kravene om Camerons avgang hvis det blir en nei-flertall. Blir det et ja-flertall kan det også komme krav om avgang. Nei-siden i det konservative partiet lar neppe en tapt folkeavstemning stoppe dem.
