Hopp til innhold

En reise til Luxor

LUXOR (NRK): Noen av de fineste reisene er de du aldri tar, akkurat som togreisen fra Kairo til Luxor.

Luxor ligger like ved Nilen

Like ved Nilen og oppstrøms fra Kairo ligger Kongenes dal i Luxor.

Foto: Amr Nabil / Ap

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Kongenes dal i Egypt.

Jeg kan fortsatt høre toget; hvordan bremsene skriker og fløyta tuter for å advarer folk og fe om at det er på vei. Det er ikke det samme toget som før. Det er et godstog som karrer seg sakte avgårde, til en endestasjon jeg ikke kjenner. Men lydene er de samme som jeg hørte da vi bodde inne i byen, den gangen jeg hver kveld hørte toget som rullet over den gamle broen, over Nilen, på vei sørover; til Luxor og Aswan. Og hver gang drømte jeg meg bort og ønsket å legge meg i en sovekupé og kjenne hjulene slå mot svillene og la meg frakte nedover og oppstrøms den lange elven, i de gule og svarte togene som jeg innbiller meg er de samme som britene etterlot seg her.

Når jeg har reist ditt, har jeg reist på mer prosaisk vis, med et blått og hvitt innenriksfly fra Egypt Air.

En gang var det omvendt, da lå romantikken i den begynnende luftfarten, mennesket kunne for første gang se verden ovenfra og aldri skulle vi igjen bli de samme. Det har vi nå glemt, der vi haster fra flyplass til flyplass med øynene festet til en telefon eller med tankene kretsene rundt det neste motivet for et bilde som skal legges ut på Facebook eller Instagram eller hvor det nå er man trives best i den virtuelle verden.

En annen verden

Kanskje er det derfor det er så godt å komme ned til Luxor eller Aswan. Det nullstiller klokkene. Det og så er det selvfølgelig stillheten. For da jeg landet i Luxor for et par uker siden, var det som om noen tok av meg et par høretelefoner med bakgrunnsstøy. Lyden av toget er en ting, men Kairo er en by som ruller og går, dag som natt. Det tærer på kroppen, men etter en stund tenker du ikke på det før det er borte, som en plutselig og underlig frigjøring.

Det er likevel en reise fra en hovedstad til en annen. Ingen visste hva Luxor var i Egypts storhetstid. Det er en europeisk variant av navnet de arabiske erobrerne ga byen, Al uqusur som betyr palassene. Luxor het Theben i antikken. Den gang var byen sentrum for menneskehetens mest storslåtte sivilisasjon, et tyngdepunkt som de manifesterte gjennom sine byggverk, signalbygg kan vi kalle de med dagens språkbruk. Pyramider, templer, graver, statuer. Byggverk som var gamle selv for antikkens greske og romerske reisende

Jeg tok inn på et hotell som også er et slags museum, Winter Palace Hotel. En gang var det et obligatorisk stoppested for verdens jetsettere, nå er det tilfluktssted for en blanding av europeisk øvre middelklasse over 60 år og et og annet velstående par som er ute for å feire eller gjenopplive sin romanse. I gangene henger som seg hør og bør litografier av David Roberts, og hvis ikke navnet umiddelbart gir gjenklang, har de aller fleste sett hans bilder.

Hotelobbyen i Winter Palace, Luxor

Lobbyen i Winter Palace er nesten som et museum i seg selv.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Et hotell i historien

Roberts reiste hit til Egypt, og også over store deler av Midtøsten i skyggen av det britiske imperiet og malte templer og kolonner med sine akvareller i myke og romantiske toner, ofte med en rødlig sol. De var voldsomt populære i hans levetid, og er det fortsatt, selv om de ikke har nyhetens interesse lenger. Det er som om den kritikken av orientalismen, hvordan Vesten skapte dette området i sitt eget bilde, har prellet av og bare finnes som et sus fra en akademisk og i dette henseende ubetydelig verden. Jeg kan knapt gå inn på hotell, nesten uavhengig av prisklasse og klientell hvor det ikke henger en eller annen kopi, også på hotell som er populære blant den reisende, arabiske overklassen.

Winter Palace er likevel noe mer enn et par bilder, man bor i en svunnen tid. Møblene er de samme, gulvene knirker og rommene er umoderne store, i hvert fall i det originale hotellbygget som ser ut som et fransk eller italiensk slott. Det er et monument over de europeiske erobrerne, som ikke bare vant en politisk seier over datidens lokale hersker, men som også erobret og oppdaget Egypts fortid.

Oppdagelsen og erobringen av historien

Det som hadde vært ruiner, halvveis nedgravd i sand, ble møysommelig hentet fram igjen og etter at det franske språkgeniet Jean-Francois Champollion tydet hieroglyfene trådte hele den gamle sivilisasjon fram i detalj. Ruinene snakket, historien ble levende og menneskeheten beriket. Det var samtidig også en kamp mot mektig, hjemlige institusjoner. Hvordan kunne det ha seg at disse ruinene var eldre enn hva Bibelen sa at jorden var? Å trenge inn i Det gamle Egypts historie var som å bryte tidens tyngdekraft, slik piloter og astronauter skulle gjøre det i fysisk form i århundrene som fulgte.

Og så var det en kamp erobrerne imellom. Plutselig var Egypt åsted for et stormaktskappløp der det ikke bare gjaldt å forstå historien, men også sikre seg en bit av den. Resultatet ser vi på museene i Paris og Berlin. New York og London. Men templene og gravene kunne de ikke stjele, og de ligger der fortsatt, og det var på grunn av den mest berømte graven jeg hadde kommet. Tutankhamons grav.

Graven som amerikanske Howard Carter gravde ut for nesten hundre år siden, hvis skatter ligger utstilt i Kairo, den eneste som hadde overlevd gravrøverne og erobrere og som ga og fortsatt gir oss et første ekte glimt av historien. Men hva hvis Carter i all sin nøyaktighet hadde oversett noe? Kong Tut ble gravlagt i all hast, og graven er mindre enn de andre gravene i Kongenes dal. Hva hvis graven skjuler en enda mer spektakulær oppdagelse: Dronning Nefertitis grav. Den mytiske dronningen hvis gravsted ikke er funnet og hvis skjønnhet fortsatt taler til oss gjennom den eneste bysten som er funnet av henne, den som står utstilt i Berlin.

Tutan khamon grav

Kong Tuts grav ligger i Luxor og ekspertene lurer nå på om den kan skjule en større hemmelighet.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Reeves` teorier

Det er hva den britiske arkeologen Nicholas Reeves tror. Teorien er omstridt, svært omstridt, og den utføres nå undersøkelser for å finne ut om det kan være noe bak de gullmalte, uvurderlige freskene på gravveggene.

Da Carter åpnet graven, var Winter Palace full av journalister og den vestlig verden på vei inn i en populærkulturell egyptomani. Det var ikke akkurat slik der da jeg besøkte hotellet. Ikke bare er de fleste turistene borte på grunn av all uroen i Egypt, masseturismen før det igjen bidro også til å avmystifisere, noen vil kanskje si vulgarisere Det gamle Egypt. Skulle derimot Nefertitis grav vise seg å ligger skjult der Reeves tror, tenker jeg det vil summe av stemmer her påny.

Den siste kvelden jeg var der, traff jeg tilfeldigvis en amerikansk kollega og venn som har skrevet mye om utgravingene og båndet mellom historie og nåtid for et amerikansk magasin.

Korresponendt Sigurd Falkenberg Mikkelsen ved Tutankhamuns gravkammer.

Turismens bortfall, nye muligheter

Han var på vei ut i den østlige ørkenen, den som ligger mellom Nilen og Rødehavet. Den er ikke kjent for ruiner, men for mineraler. Det var herfra faraoene hentet gullet som de trengte til å feire seg selv og kopperet som de trengte til sine erobringer. Vi satte oss i de dype stolene i hotellbaren.

Det var det bare oss to, og den egyptisk entreprenør som han skulle reise med ut i ørkenen. De prøver å gjenopplive de gamle gullminene. Med ny teknologi kan de kanskje få fram mer av disse minene enn de klarte med hakke og spade for fire tusen år siden. Den egyptiske entreprenøren sa at han skjønte hvor alvorlig den økonomiske krisen i byen var som følge av turismens bortfall, men mente også at det kunne var bra på sikt fordi det gjorde at folk måtte tjene penger å andre måter. 30 prosent av økonomien, hevdet han, stammet fra turisme under Hosni Mubaraks glansdager. Det er lettjente penger, men som dagens krise viser, de kan også lett forsvinne.

For innbyggerne i Luxor, som nesten alle lever av turisme i en eller annen form, er som en norsk oljebygd. Hvorfor gjøre noe annet når oljen ligger der ute som en gave? Der vi fikk den fra naturen, har de den fra historien.

Jeg kjente jeg ble søvnig der jeg satt i den dype stolen. Effekten av min Negroni spredte seg i kroppen. Jeg hadde stått opp svært tidlig samme morgen med ambisjoner om å ta med meg en sykkel på fergen over Nilen og så tråkke opp til Ramesseum, tempelet til Ramses II, en av de aller største faraoene. Jeg hadde så vidt fått et glimt av den veltede statuen av Ramses da vi kjørte forbi på vei til Kongenes dal dagen før. Tempelet var ment å stå for alltid, men det var bygget på porøs grunn og ligger i ruiner. Statuen av ham var den største granittstatuen som ble bygget, 17 meter høy, 1000 tonn tung.

Det var da den britiske poeten Shelley hørte om disse ruinene og den falne statuen han skrev sitt dikt om maktens forgjengelighet, Ozymandias.

Look on my Works, ye Mighty, and despair!

Nothing beside remains. Round the decay

Of that colossal Wreck, boundless and bare

The lone and level sands stretch far away

Shelley

Da jeg kom ned til lobbyen i halvsjutiden ristet morgenresepsjonisten på hodet da jeg spurte om å få låne en sykkel. Nei, går ikke, sa han. Men jeg hadde da sett røde sykler på rekke og rad ved inngangen, under den store trappa? Beklager, sa han. De virker ikke. Det åpner sykkelbutikker lenger borte i gata her snart sa han. Når ? Veldig tidlig, kanskje klokken ti, sa han. Jeg sa takk og visste at det ikke ble noen sykkeltur til Ramessuem.

Og ett eller annet sted i meg var jeg takknemlig. Jeg reiser mye, men vet også at noen av de fineste reisene er de du aldri foretar, akkurat som togreisen fra Kairo til Luxor. I stedet må du la seg frakte av andre, du må reise gjennom litteratur, i kunsten og dermed også i deg selv.

Nilen, Egypt

Disen ligger over en søvnig Nilen.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

SISTE NYTT

Siste nytt