Det store sviket mot Rwanda

FN-soldatene i Kigali, Rwandas hovedstad, ble skutt på og drept. De skrek etter forsterkninger, de hadde tryglet mannen i New York om flere styrker.

Men amerikanerne ville ikke. De hadde sine fadeser i Somalia friskt i minne. De ble kjeppjagd ut av Mogadishu. Ikke flere eventyr i Afrika.

Sjefen for FN-styrken i Rwanda, Roméo Dallaire, fikk en katastrofe av et svar: Trekke ut soldatene. Det var Dallaire som ropte varsku først. Varslere hadde fortalt ham hva som kom til å skje, de hadde endog vist ham lagrene av masjeter, i kjellere og bakrom, ute i skogen og ved viktige veikryss.Han hadde forsøkt å verne lokalbefolkningen ved å stue tutsier inn på fotballstadioner. Det gikk ikke.

Dallaire gjorde som han ble bedt om. Soldatene med blå hjelm ble sendt hjem, og så kunne hutuenes milits, Interahamwe, storme fram med stokker og jungelkniver, klubber og stein. De drepte alle som hadde spisse neser; tutsiene.

Leger drepte sine pasienter, lærere drepte sine elver, prester slapp militsen inn i kirkene, hvor de forfulgte trodde de var trygge. Alle ble massakrert.

Jeg har besøkt kirkene. Blodet er ikke tørket vekk, det skal forbli der. Men knoklene er plassert i en kjeller under kirken. Hodeskaller av barn, med merket etter et hugg eller slag.

I New York satt mannen som ikke sendte forsterkninger. Sjokkert fulgte han reportasjene om "etniske sammenstøt" i Rwanda. Etter to uker skjønte også han at det egentlig skulle hele "folkemord".

Det var Kofi Annan som ikke sendte forsterkninger. Det har han bedt om unnskyldning for. Det samme har USAs daværende president Bill Clinton gjort. Han gjorde det med et skuldertrekk, men både USA og Frankrike visste at hutuene hadde denne planen om å renske ut tutsiene. De sa ingen ting, de grep ikke inn. De sendte ingen varsler.

Urolig historie – to folkeslag

Det var Tyskland som fikk Rwanda da de europeiske kolonimaktene delte Afrika-kartet mellom seg på et møte i Berlin i 1884. Men etter første verdenskrig måtte de da tyske områdene deles på nytt. Belgia fikk hele landet som krigsbytte.

Her var flere kuer enn mennesker, og flere åser og koller enn de kunne telle. Men det var ikke mer enn to folkeraser, hutuer og tutsier.

Det var en iøyenfallende fysisk forskjell på dem. De mange hutuene hadde flate neser. Mindretallet, tutsiene, hadde høy neserygg, akkurat som i Etiopia og den arabiske verden.

Etterhvert ble denne forskjellen mer usikker. Hutuer og tutsier levde side om side, og giftet seg med hverandre. Tutsiene gikk for å være flinkere enn hutuer, kanskje fordi belgierne satset på mindretallet tutsiene og ga dem utdanning og muligheter iarbeidslivet. Slik ble de gjort til en overklasse, og slik skapte belgierne med vilje en etnisk konflikt, etter oppskriften splitt og hersk.

Rwanda fikk, som mange andre afrikanske land, selvstendighet i 1961. Freden holdt seg i tolv år. I 1973 tok forsvarsministeren kontroll over landet i et militærkupp.

Mannen var Juvénal Habyarimana. Han satt som president til flyet hans styrtet under innflyvning til hovedstaden Kigali, 6. april 1994. Den dagen startet også folkemordet, som skulle vare i hundre dager og etterlate seg en million døde.

Undertrykte tutsier ville ta landet tilbake

Et par år i forveien hadde de undertrykte tutsiene begynt å røre på seg.

Paul Kagame, som bodde i eksil i Uganda, ville hjem. I militærleiren han var leder for, sto han i spissen for tre tusen tutsier. Plutselig en morgen var de vekk! Alle hadde dratt fra Uganda, og passert grensen til Rwanda. De ville hjem og ta makten. Kagame organiserte dem i Rwandas Patriotiske Front (RPF).

Forberedelsene involverte hele statsadministrasjonen. En leder ved felleskjøpet bestilte en halv million masjeter i ukene før folkemordet. Han deltok også på møter hvor han oppfordret til "aksjon". Etter folkemordet rømte han til Norge, og har sittet trygt her, siden.

I Rwanda hadde hutu-regjeringen bygget opp en milits for å slå tilbake Kagames folk. De skulle virke ute blant folk, rekruttere ungdom og slå til mot væpnede elementer fra Kagames folk. Men så skjer noe annet.

Etter at presidentens fly hadde styrtet, utkalles alle militsmedlemmer og andre ungdommer. De får utlevert hver sin kniv og kølle. Nå gjør de det de har snakket om på møtene, å utrydde kakerlakkene, tutsiene.

De setter opp veisperringer og sjekker nesegrevet til passerende. Naboer dreper naboer, barn dreper mor, fordi hun er tutsi.

På radioen hører de nye beskjeder: «Gravene er halvfulle, fyll dem opp»! Hatradioen, med redaksjon og antenner på toppen av et hotell, minner husmødrene om hva man gjør med en kakerlakk på kjøkkenet.

Grusomme overgrep i tre måneder

En hutu-prest åpner dørene for sin menighet, de av dem som er tutsier. Så henter han militsen, som låser dørene og hiver inn håndgranater. Mødre og barn klynger seg til hverandre i et siste favntak. På sykehusene dreper legene sine pasienter. Og lokale ledere i Interahamwe reiser rundt og instruerer folk.

Hutumilitsens medlemmer blir sendt på lastebiler for å få opp farten. Lik dumpes på Nilen, og flyter opp ned, svirrer rundt i strykene, hundrevis, etter hvert tusenvis. De råtner og forgifter vannet.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Det tok tre måneder, og de ble ikke avbrutt av noen FN-soldater. Diplomatene hadde stukket, de også. Det som var igjen var den lille hæren til Paul Kagame. De tok til slutt makten i juli 1994, og militslederen endte som president. Det er han fortsatt.

Langt oppgjør med fortiden

Hvordan er det mulig å drive et lite land hvor ti prosent av befolkningen er blitt slaktet av en annen ti prosent? Hvordan gjør man opp?

I regi av FN ble det etablert en domstol i nabolandet Tanzania. Domstolen skulle ta seg av de store fiskene etter folkemordet. Der fikk mer enn sytti ledere plass i sitt eget fengsel, og under domstolspresident Erik Møses grundige ledelse ble de fleste av dem dømt. Her var ministre, militære ledere, redaktører, prester og leger blant de dømte.

Den vanlige folkemorder var mannen i gata og unggutten på landsbygda. 100.000 av dem ble stuet sammen i overfylte fengsler, og etter hvert dømt av folkedomstoler, «gacaca».

Det var ikke jurister nok, men betrodde samfunnsborgere inngikk i juryer. Under en teltduk med minst ett hundre vitner ble de dømt for folkemord med opp til tretti års fengsel.

Så begynte forsoninger. De straffedømte kom hjem, noen av dem var nabo til dem de drepte. De tok enka i hånda, betalte skolepenger for de av barna han ikke rakk å drepe, og så hjelpes hun på åkeren.

Imens kan de se sin president, Paul Kagama på fjernsyn. Han er myndig og autoritær, med sine svin på skogen. Han har drevet krig i nabolandet Kongo, landet har beriket av seg av mineralgruvene hos naboen. De kritiserer ham ikke avisen, uten at du får deg en lusing av politiet.

Landet er en suksess, og selv om ytringsfriheten ikke er noe å skryte av, så kan de glede seg over andre av paragrafene i FN-erklæringen om de menneskelige rettigheter som landet har tatt på alvor: Retten til mat, utdanning, helsetilbud og et akseptabelt liv.