Beundring og forundring

– Tante Guri. Hvorfor bygde de egentlig den muren?

Min fem år gamle niese er på besøk i Berlin og det er ingen tvil om hva som har gjort mest inntrykk.

Vi har svømt på det gigantiske badelandet med en egen tropisk regnskog, påfugler og flamingoer i en tidligere flyhangar i Krausnick, spist spagetti med ketsjup i den 368 meter høye diskokula som går rundt, også kalt tv-tårnet, syklet over hele byen i en kassesykkel kalt lille rosin og lekt at vi er Anna og Elsa i Frost. Non-stop.

Men alt dette blekner i forhold. Det er muren som gjelder.

Hvorfor, hvorfor, hvorfor?

Vi har vært og tatt på restene av den og sett at det ikke akkurat var så lett å bare klatre over den. Fra utsiktsplattformen i Bernauer Strasse har vi sett vakttårnet og at det ikke bare var en men flere murer ved siden av hverandre. At det var piggtråd og noe som het dødssonen hvor man måtte passe seg for å ikke havne og at man også måtte passe seg for både grensevakter og hunder.

Vi har hoppet fra side til side over brusteinene som er lagt to og to parallelt i asfalten for å merke av der muren en gang skar Berlin i to og lekt: «nå er jeg i øst. Nå er jeg i vest. Nå er jeg i øst. Nå er jeg i vest.»

Og når vi har gjenvunnet pusten, kommer det gravalvorlige spørsmålet igjen, som vi allerede har snakket om ti ganger den dagen. Og dagen før. Og dagene før det igjen:

– Men tante Guri, hvorfor bygde de den muren?

Jeg prøver å forklare enkelt:

– Fordi de ikke klarte å bli enige om hvordan de skulle ha det", sier jeg.

– Det var ikke akkurat det du sa i stad, tante Guri, arresterer femåringen meg.

Jeg forsøker å huske helt ordrett hva jeg sa sist vi snakket om det:

– Ok. De bygde den muren, fordi de ikke klarte å være venner og bli enige om hvordan de skulle ha det. Så satte de opp en mur, slik at de kunne gjøre det de ville på hver sin side av muren.

– Men, hvorfor klarte de ikke å være venner, tante Guri?

Det er på an igjen.

Forundring og beundring

Men egentlig kan jeg forstå besettelsen. Muren er noe som aldri slutter å forundre meg heller. Uansett hvor mye jeg leser og hører om DDR tida, så er det fortsatt et mysterium.

Det som forundrer og ikke minst imponerer meg aller mest er det psykologiske. Ofrenes evne til å tilgi eller i hvert fall til å leve fredelig side om side med sine angivere og overgripere.

DDR regimet ble etter murens fall kalt «tidenes mest perfekte overvåkningsstat» av mediene. Den fryktede etterretningstjenesten Stasi hadde 97 000 ansatte, i utgangspunktet mer enn nok til å overvåke et land på 17 millioner mennesker. Men i tillegg til de 97 000 i uniform, hadde de også 600 000 såkalte IM'er, «inoffizielle Mitarbeitern», uoffisielle medarbeidere, som fungerte som angivere.

I andre overvåkningsstater vi kjenner, som Hitlers tredje rike, regnet man med én Gestapoagent per 2000 innbyggere. I Stalins Sovjetunionen var det én KGB-agent for hver 5830. innbygger. I DDR regimet derimot, hadde man med offisielt ansatte, uoffisielt ansatte og deltidsinformanter nesten én informant per sjette borger, forteller Anna Funder i boka Stasiland.

Det vil si at rundt en av seks var angivere. Man, kunne ikke stole på noen. Og Stasi var besatt av detaljer om sine landsmenn og kvinner. Hvis arkivmaterialet deres hadde blitt lagt etter hverandre, ville det dannet en rekke som var 180 kilometer lang.

Historien om ditt liv

Etter murens fall har arkivet blitt åpnet og tyskerne har stått i kø for å lese om sine liv.

Ei venninne fortalte meg at da moren hennes fikk se sin mappe, fant hun ut at det var hennes aller nærmeste venninne som i flere år hadde gitt etterretningstjenesten opplysningene om henne.

Og moras forbrytelse? Hun hadde på 70-tallet forelsket seg i en italiener, som var på studieutveksling i Vest-Berlin og som hun hadde møtt da han hadde tatt turen over til Øst-Berlin for å handle billige klær.

Da Stasi fant ut om forholdet mistet hun plutselig jobben på universitetet og dagliglivet ble plutselig full av uforklarlige hindringer.

Til slutt, klarte hun å rømme over til Vest-Berlin. Først sittende bakpå motorsykkelen til broren sin, som slapp henne av i et skogholt midt på natta. Deretter la hun seg i bagasjerommet på bilen til sin store kjærlighet og Anna og broren hennes kom etter hvert til verden i Spandau.

Arrestordre

Siden Vest-Berlin lå som en øy i DDR, måtte de gjennom hele 80-tallet kjøre gjennom Øst-Tyskland for å komme til farens Italia om sommeren.

Da foreldrene fikk se mappene sine etter murens fall, fant de også ut at det i alle år hadde vært arrestordre på faren. Han kunne altså når som helst ha blitt arrestert på deres årlige ferieturer.

Anna husker vagt en episode hvor hun og broren slumret i baksetet etter den lange bilturen sørfra og at hun våknet av noen hissige diskusjoner under en grensepassering. Men at de til slutt fikk kjøre og at foreldrene klemte hverandre lenge like etterpå.

Først som voksen har hun forstått hvor nær de var å få snudd hele livet på hodet akkurat der.

– Men hvordan forhold har mora di til bestevenninna si nå? spør jeg.

– Hmm, ja. Det var jo ikke så hyggelig å finne ut at hun var angiveren. De er vel ikke akkurat bestevenninner nå lenger. Men, mora mi fikk jo et godt liv tross alt. Det er det hun fokuserer på.

– Det var slik samfunnet var ...

Like forundret og ikke minst imponert blir jeg når jeg møter Mike, som nå jobber som omviser i torturfengselet han tidligere satt i, Hohenschönhausen i gamle Øst-Berlin.

Hans forbrytelse? Han havnet i klammeri med en av gutta i klassen som hadde prøvd seg på ei klassevenninne som ikke var interessert. Den gutten var sønnen til en Stasioffiser. Til sammen ble seks år av ungdommen kastet bort i ulike østtyske fengsler.

• Se tv-reportasjen om Mike

Hohenschönhausen var ett av de verste. Det var nemlig fengselet som liksom ikke fantes i DDR regimet. Det var ikke merket av på noe kart, fordi det som skjedde der ikke passet inn i fortellingen om det kommunistiske paradiset.

Siden fengselet var hemmelig, måtte også volden være hemmelig. Den skulle sette psykiske, ikke fysiske spor.

I Stasi sjargongen het det «zersetzung», skriver Astrid Sverresdotter Dypvik i boka «Det var DDR- fortellinger om et nedlagt land». Ordet «zersetzung» var lånt fra naturvitenskapen og betyr nedbryting, en kjemisk oppspalting av molekyler i mindre bestanddeler. For Stasi handlet det om å bryte ned mennesket ...

Mike fant også ut da han fikk se sin mappe, at flere av dem han trodde var gode venner, var de samme som hadde fortalt om ham til Stasi.

I ettertid har han konfrontert dem og spurt hvorfor de gjorde det. Noen har sagt unnskyld. Andre har sagt at det var slik samfunnet var, den gangen.

Møter fortsatt tidligere fangevoktere på gata

Siden det bare er 27 år siden muren falt, kan han også fortsatt møte sine tidligere fangevoktere på gata. For mange av dem lever selvfølgelig i beste velgående. I full frihet. Det var ingen forbrytelse å jobbe for Stasi.

Nylig møtte han en av de verste på matbutikken. Begge gjenkjente hverandre med en gang. I et brøkdel av et sekund, slapp den tidligere vakta det han hadde i hendene og styrtet ut. Mike ble, ifølge butikkdamen som var vitne til det hele, stående igjen og smile.

– Jeg ville gjerne spørre ham hvorfor han løp. Jeg ville fortelle ham at jeg ikke skulle gjøre ham noe. At jeg ikke ville misbruke makta mi på samme primitive måte, slik han gjorde den gangen, forteller Mike.

– Men du må jo være sint? utbryter jeg.

– Nei, jeg er ikke det. Jeg vet ikke hvorfor. Men, det at jeg nå jobber som omviser i fengselet jeg en gang satt i. At det er jeg som tidligere fange, som nå har nøkkelen og kan fortelle min historie. Det har nok virket beroligende, forteller han.

Tvunget til det

Etter innspillingen av en radio og TV-debatt om migrantkrisa kommer jeg i snakk med to glade pensjonister som har tatt turen inn til Phoenix og Deutschlandfunks studio ved Unter den Linden for å være publikum.

Under serveringen etterpå blir vi stående lenge og prate. Jeg forteller om min beundring og forundring over tyskerne og tilgivelse.

– I andre land kan de i dag fortsatt drepe hverandre for noe som skjedde på 16. hundretallet, sier jeg. Mens her går man videre i fred. Ofre og angivere. Side om side. Jeg bare fatter det ikke.

Han ene forsøker å forklare:

– Du må forstå, mange ble jo truet til å være angivere. Hvis de for eksempel hadde et barn som trengte sykehusbehandling. Da kunne Stasi si at «vi ser at du har et barn som trenger hjelp. Det kommer det ikke til å få, dersom du ikke jobber for oss.» Har du sett filmen De andres liv? Den beskriver det hele ganske bra.

Selv opplevde han aldri noe av dette på kroppen, siden han har bodd i Vest-Tyskland hele livet. Han har også sluppet unna å delta i andre historiske grusomheter.

– Heldigvis ble jeg født først i 1940. Hadde jeg vært født ti år tidligere hadde jeg sikkert også vært Hitlerjugend. Det var slik samfunnet var den gangen. Det er lettere å forstå historien baklengs, enn når man er midt oppi den, sier han.

Fortsatt murer

– Tante Guri. Kommer noen til å bygge en mur igjen, tror du? spør den murbesatte femåringen.

Jeg slipper nok ikke unna med å begynne å fortelle henne om murene som nå bygges i dagens Europa.

Og jeg tenker at når hun en gang blir voksen og skal fortelle videre det jeg forteller om dagens Europa nå, så vil hun kanskje også måtte forklare det med setningen: «Det var slik samfunnet var, den gangen.»