Au, au, EU – britisk hodepine i mer enn 40 år

Å nevne de to bokstavene E og U i Storbritannia om dagen frembringer sjelden likegyldighet. Enten er folk glødende opptatt av sitt sterke ja- eller nei standpunkt, eller så er de sterkt opptatt av å fortelle hvor ekstremt lei de er av å høre om EU.

Mens nordmenn samles rundt St. Hansbålene i år, farter britene ut og inn av stemmelokaler og avgir sin stemme om hvorvidt landet skal fortsatt være medlemmer av EU. Statsminister David Cameron har omtalt det som den viktigste avgjørelsen på en generasjon i Storbritannia – det kan fort gjelde for resten av EU også. Ingen vet hva slags følger en eventuell utmeldelsen kan få.

• Les: Obama ber britene holde fast på EU

Roma-traktat? I'll pass, thank you

Selv om avdøde Winston Churchill ofte refereres til som en av dem som hadde grunnideen om et forente stater i Europa rett etter andre verdenskrig, først og fremst for å sikre freden, så var ikke britene med da Roma-traktaten ble undertegnet i 1957. Traktaten la grunnlaget for det europeiske fellesskap som senere er blitt til den europeiske union.

Enkelte kommentatorer har senere ment at det var noe av problemet for britene, det ble laget noe Storbritannia ikke var med på å utforme, og som derfor ikke var tilpasset dem. Øyriket tenker annerledes enn kontinentet.

Det var Frankrike, Italia, Vest-Tyskland, Luxembourg, Nederland og Belgia som utformet den, og i den var de såkalte fri friheter, fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital. Fire friheter som ikke alle passer helt inn i britenes bilde av Europa som handelsområde.

Ville bli medlem men fikk ikke lov

Selv om Storbritannia altså ikke var med under utarbeidelsen av Roma-traktaten, søkte de to ganger om å få bli medlem. Første gang var i 1963, andre gang i 1967. Begge gangene ble medlemskapsønsket stanset av president Charles de Gaulle i Frankrike.

Forholdet mellom Storbritannia og Frankrike har som kjent hatt sine utfordringer gjennom historien, og det ble ikke lettere av dette. Da han gikk av som president, gikk søknadsprosessen lettere, og i 1973 ble Storbritannia tatt opp.

Da var det en konservativ regjering som ledet landet, mens det EU-skeptiske arbeiderpartiet Labour fikk tvunget gjennom en folkeavstemning om medlemskapet to år senere.

Det var stor splid innad i Labour, og særlig venstresiden var skeptisk. Men et solid flertall på 67,2 prosent av befolkningen svarte ja på spørsmålet «Synes du at Storbritannia skal forbli medlem av fellesmarkedet (EF)?» Hele 64,5 prosent av befolkningen valgte å delta i folkeavstemningen.

• Les: Industriforbund: «Brexit» kan koste 100 milliarder pund

Stemningen snur

Labour snudde etter hvert i saken, men flere innad i partiet, deriblant mannen som i dag leder partiet, Jeremy Corbyn mente EU ikke var noen demokratisk institusjon og fortsatte å være skeptisk.

Men det var ingenting sammenliknet med det som var i ferd med å vokse frem hos de konservative.

Statsminister Margaret Thatcher som hadde vært en ivrig forkjemper for medlemskapet, syntes hun fikk lite valuta for pengene landet betalte inn, og fra 1980 begynte en fire år lang kamp for å redusere størrelsen på det årlige EU-regningen. Kampanjen som startet med utsagnet «I want my money back» huskes i de fleste krokene av EU 36 år senere.

Thatcher ble mer og mer skeptisk til EU og advarte mot en europeisk superstat, og hadde mange med seg i partiet. De syntes det var svært problematisk at det som engang hadde vært verdens mektigste imperium skulle detaljstyres av byråkrater i Brussel.

I Underhuset 30. oktober 1990 kom nok et sitat fra den da snart avgåtte statsministeren som har gått inn i historiebøkene. Daværende EU-president Jacques Delores ønsket å sentralisere hele den demokratiske makten i unionen til Brussel. Thatchers svar var «nei, nei, nei».

Agurker, unser og fellesvaluta

Den britiske fagbevegelsen, bøndene og Labour så etter hvert på EU som et gode, de sikret bedre kår for både landbruk og arbeideres rettigheter enn det regjeringen tilbød.

Landet skiftet fra en EU-skeptisk statsminister til en som var EU-vennlig, nemlig John Major. Det hjalp lite på debatten innad i hans parti.

EU vokste i antall land, og det gjorde også mengden regulativer og direktiver. En felleseuropeisk valuta i tillegg under utredning. Mens småsaker som øverste tillate bøy på agurker og bananer, i tillegg til kravet om at britene endelig måtte kvitte seg med unser, pund og pints til fordel for gram, kilo og liter skapte overskrifter i britiske aviser.

EU-skeptikerne hos de konservative plaget Major med å ikke ville sikre ham flertall i viktige saker i parlamentet. Da partiet tapte valget mot den svært så EU-vennlige Tony Blair og hans nye Labour i 1997, fortsatte de med å presse samtlige av Majors etterfølgere i EU-spørsmålet.

OK da, vi tar en avstemning

Da David Cameron ble partileder, og etter hvert brakte partiet tilbake til regjeringskontorene, sa han først «nei» til kravet om en folkeavstemning om medlemskapet i EU. Han ledet også en koalisjonsregjering sammen med det EU-tro partiet Liberaldemokratene som gjorde dette vanskelig. Cameron var skeptisk til deler av måten EU ble drevet på, men mente det var best for landet å forbli medlem.

Debatten fortsatte likevel med uforminsket styrke, og partikollegaer sto opp i Underhuset og omtale EU som en «gift som spredte seg utover landet». Samtidig stjal nei-partiet UKIP (uavhengighetspartiet) både velgere og partimedlemmer fra Cameron.

Da Cameron vant parlamentsvalget i 2015 og attpåtil kunne danne en flertallsregjering ga han etter for pressets. Han lovet en folkeavstemming innen utgangen av 2017, og håpet på å få ro i rekkene.

Etter datoen ble satt til 23. juni 2016 har blitt alt annet enn ro. Hans egen personlige venn og justisminister Michael Gove vendte Cameron ryggen, og erklærte seg som nei-mann. Det samme gjorde nylig avgåtte London-borgermester Boris Johnson og tidligere partileder og arbeidsminister Ian Duncan Smith. Cameron må nå både lede ja-kampanjen og forsøke å være statsminister samtidig.

• Les: Boris sier nei til EU-avtale

Ingen ro i sikte

Innad i det konservative partiet er det nå borgerkrigslignende tilstander. Ja-siden har fått støtte fra både det internasjonale pengefondet, sine egen sentralbanksjef og USAs president Barack Obama. Nei-siden avviser alt, og tviholder på at Storbritannia må frigjøres fra Europa en gang for alle, og lover en både tryggere og bedre økonomisk tid utenfor EU.

Ingenting synes hellig i kampen for å overbevise folket om hvorvidt de skal stemme ja- eller nei til fortsatt medlemskap. Det vil si, denne gangen er ikke engang spørsmålet «synes du at Storbritannia skal forbli medlem av den europeiske union», men snarere «Burde Storbritannia forbli medlem av den europeiske union eller forlate den europeiske union».

Det tas opp mange målinger i spørsmålet, hver eneste uke, legger man målingene sammen viser de dødt løp.

Sikkert er det derfor at halvparten kommer til å bli skuffet over resultatet – og at folkeavstemningen som skulle skape ro i David Camerons konservative parti neppe kommer til å gjøre det, uansett ja- eller neiflertall. For ikke å si «forbli» eller «forlate»-flertall.

• Les: Nå starter britenes EU-kamp