«Få har savnet ham»

Jeg husker ham selv, fra et politisk mellomspill i hovedstaden Luanda i 1991.

Uniformen hadde veket for en mørk dress. Han var vennlig og forsonende. Han og hans bevegelse UNITA hadde strakt ut en hånd, som han sa.

«I will go for the ballot, not the bullet», som han uttalte, men få trodde han hadde byttet kuleregn mot stemmesedler.

Og de fikk rett. Han tapte presidentvalget, og gikk tilbake til bushen, som det heter i Afrika. Til nye kamper.

• Les: MPLA vil ikke forhandle med UNITA

Et skolelys

Han var en heroisk frihetskjemper på syttitallet, hvorfor ble han en forhatt og blodig opprørsleder?

Det er en kronglete historie, men den handler om forfengelighet, ydmykelse, amerikansk stormaktspolitikk og stammers innflytelse.

Han var sønn av stasjonsmesteren på en liten jernbanestasjon langs Benguela-banen innover i landet. Det var i 1934. Skinnegangen ligger der fortsatt, jeg er usikker på om det går tog lenger.

Faren var også lekpredikant og en kjent størrelse blant ovimbunduene. Han ville at sønnen skulle bli lege.

Den skoleflinke Jonas Savimbi fikk stipend og dro til Portugal for å fullføre videregående. Men ungdom fra koloniene fikk ikke ta faget «politisk organisering». Dermed manglet han full eksamen og slapp ikke inn på medisinerstudiet.

På denne tida kom Savimbi i kontakt med andre angolanske studenter, mange av dem var kommunister. De var sterkt kritiske til Portugals kolonistyre av Angola.

Han flyttet til Sveits, hvor han studerte statsvitenskap, og fikk enda flere opprørske venner.

Det var ikke bare den politiske radikalisme som gikk inn. I tillegg til de tre afrikanske språkene han allerede kunne, lærte han seg engelsk, fransk, portugisisk og tysk. Og han snakket språkene med utsøkte setningsbygninger og uttalt eleganse.

«Krig er svaret»

Han var kommet til at Angola ikke kunne bli et fritt land uten væpnet kamp. Etter sine akademiske år i Europa dro han derfor til Kina for militær utdanning.

Og der fikk han ideologien i tillegg: Mao Tse Tungs praktiske og teoretiske lærdom om hvordan geriljakrig skulle utkjempes. Han skulle holde seg til en etnisk gruppe og bruke småbønder i sin militære strategi.

Det lyktes han med, og mange vil motstrebende medgi at han var en av Afrikas mest effektive geriljaledere.

Savimbi søkte mot en toppstilling i den store marxistiske frigjøringsbevegelsen MLPA. Der nådde han ikke opp. Så prøvde han seg i den rivaliserende FNLA, men heller ikke de ville ha den superflinke Jonas. Derfor dannet han sin egen bevegelse, UNITA.

Vi skriver 1964, og Angola har tre frigjøringsbevegelser som vil frigjøre landet fra Portugal, og samtidig ta grepet om det politiske lederskapet. Det blir en kamp mot kolonistyret, og mot hverandre.

Da Portugal trakk seg ut av Angola i 1975 ble det derfor ikke fred, men borgerkrig, MPLA mot UNITA, marxistene mot maoisten Savimbi.

Ingen statsmann

I denne tida er den kalde krigen på sitt kjøligste, og Afrika inngår i supermaktenes globale strategi. Det sovjetstøttede MPLA har fyllt hullene etter portugiserne.

Derfor støtter USA den andre bevegelsen, UNITA. Det gjør også Sør-Afrika.

Savimbi kjemper nå mot Angolas første demokratiske regjering, og han gjør det med USA og apartheidregimet i Sør-Afrika som økonomiske og militære støttespillere.

Savimbi kan trygt dra til Washington, hvor Ronald Reagan, og siden George Bush den eldre, tar ham imot i Det hvite hus. Opprørslederen fra bushen fremstår som en statsmann.

Men det var han ikke.

Ingen sosialdemokrat

Etter fredsforhandlinger i 1991 gikk han riktignok med på å nedlegge våpnene og stille til valg. Han dro på valgkampturne, og sa alle de riktige tingene på engelsk, så de internasjonale journalistene kunne forstå.

Så slo han over til oshiwambo og sa: «Gå og stem, og stem på meg! Hvis ikke vil forfedrene fortelle meg hva dere har stemt på...»

Han tapte, og fortsatte krigen.

Tre år seinere ble det nye forhandlinger. Savimbi kom til byen, men bare fnyste av det han ble tilbudt, visepresidentembetet. Han hadde ingen problemer med å finansiere den nye krigen.

Pengene kom nå fra de Beers, Sør-Afrikas ruvende gruveselskap og verdens største produsent av diamanter. Han bød dem uslepne diamanter som fattige angolanere gravde fram, og fikk minst fem milliarder kroner for handelen.

Men så ble han skutt, slik tusenvis av soldater hadde blitt det før. På denne dag for ti år siden ble han rammet av ei kule fra en regjeringssoldat.

Femten kuler fra et maskingevær rammet han i hodet, strupen, brystkassa og beina. Han sank sammen på bredden ved en elv i Moxico, der han var født.

• Les: Viste frem liket av opprørsleder
• Les: UNITAs leder drept

Seks uker etterpå inngikk UNITA og MPLA forlik, det var ikke mer å slåss for.

• Les: Ny UNITA-leder vil ha fred
• Les: Våpenhvile i Angola

Men striden disse to bevegelsene imellom ble ikke borte. Den preger fortsatt politikken i landet.

Hva sto han for? Selv sa den gamle maoisten om sosialismen: «Vi vil ha et sosialistyisk styre, men hvilket? Der finnes et ortodoks og et ekstremt alternativ. Men vi vil ha det demokratiske, sosialdemokratiet».

Men få sosialdemokrater kjenner seg igjen i Jonas Savimbi.