Bondevik-perioden innledes

Av Per Kristian Johansen

Disse tre partiene hadde bare 42 av 165 representanter på Stortinget, og ville altså i alle saker være avhengig av støtte fra andre partier. På den annen side var det vanskelig å tenke seg et annet regjeringsalternativ, og det la selvsagt ekstra store forpliktelser på opposisjonspartiene til å vise parlamentarisk ansvar. Men mange pekte også på faren for stortingsregjereri, dvs at Stortinget stilte krav og på en måte instruerte regjeringen uten at den kom til å gå av.

Ellers hadde den parlamentariske kontrollfunksjonen forandret seg noe i og med at Stortinget i 1995 hadde vedtatt å innføre åpne komitehøringer i forhold til statsråder og statsforvaltningen. Stortingets spørretime hadde også fått en annen og mer spenstig regi. Til spontanspørretimen trenger ikke representantene å anmelde sine spørsmål på forhånd.

Verdikommisjon og familiepolitikk

Leder for verdikommisjonens styringsgruppe, Hans Erik Matre på talerstolen på kommisjonens første møte i 1998. Foto: Terje Bendiksby / SCANPIX

Verdikommisjonen var Bondeviks store prosjekt og viktig for å profilere grunnlaget for regjeringens politikk. Kommisjonen var meget bredt sammensatt både faglig, geografisk, etnisk, aldersmessig og sosialt, og den hadde et eget sekretariat. Tanken var at Verdikommisjonen gjennom sitt arbeid skulle finne fram til hvilke verdier folk flest betraktet som viktigst, som en identifiserte seg med og som en mente var viktige å ta vare på for å skape et godt samfunn.

Kommisjonen skulle således bidra til en bevisstgjøring av hvilke etiske og verdimessige valg som burde ligge til grunn for vedtak som påvirket samfunnsutviklingen. Den skulle også beskjeftige seg med etiske hverdagsspørsmål og mobilisere til ansvarsbevissthet hos den enkelte i forhold til egne valg og handlinger.

Da kommisjonen la fram sin sluttrapport i mars 2001, etter vel 2 års arbeid, hadde den kåret friheten som den høyeste av alle verdier. Den la imidlertid fram mange konkrete forsalg til handlingsplaner som spente over et meget vidt spekter. Blant annet foreslo kommisjonen en stor meningsmåling om hva slags samfunnsutvikling nordmenn ønsker i fremtiden.

Barne og Familieminister Valgerd Svarstad Haugland presenterte sitt høringsnotat om kontantstøtte til småbarnsforeldre i 1998. Foto: Knut Falch / SCANPIX

Familiepolitikken var KRFs fanesak, og forslaget om en ordning med kontantstøtte til småbarnsfamilier som alternativ til barnehagetilbud for barn under 3 år, ble en skikkelig kampsak. Regjeringen hevdet at dette ville gi småbarnsforeldre et reelt valg, mens opposisjonen i DNA og SV hevdet at en slik ordning ville frata barna i de mest ressurssvake familiene det viktige pedagogiske tilbudet som barnehageopphold innebar, og at det ville forpurre den videre utbyggingen av barnehager. Regjeringen fikk innført ordningen allerede i juni 1998 med støtte fra H og FRP, og KRF innkasserte dette som en stor seier for partiets familiepolitikk.

Oppgjør med fortiden

Perioden har vært preget av at forskjellige regjeringer har påtatt seg ansvaret for å rydde opp i en del forhold der statsinstitusjoner har begått overgrep mot borgere, som grupper og som enkeltindivider.

Lund-kommisjonens leder Ketil Lund. Foto: Gunnar Lier / SCANPIX

Over lang tid hadde det vært rettet beskyldninger mot Politiets overvåkningstjeneste om politisk overvåkning av venstresiden i norsk politikk og anvendelse av metoder som ikke har hatt hjemmel i lov.

I 1994 ble Stortingets granskingskommisjon for de hemmelige tjenester, kalt Lund-kommisjonen, oppnevnt for å avdekke omfanget av ulovlig overvåkning av norske borgere. Kommisjonen la fram sin rapport i 1996, og den beskrev en virkelighet som var skremmende og uverdig et demokratisk samfunn. Det groveste av politisk overvåkning hadde riktignok foregått før 1970-tallet, da Borten-regjeringen hadde hatt et oppgjør med overvåkningstjenesten, men telefonavlytting og andre ulovligheter hadde foregått også senere.

Berge Furre på vei ut av Stortingssalen under overvåkningssaken 1996/1997. Foto: Morten Holm / SCANPIX

Direkte politisk pinlig ble det for Jagland-regjerinegn da det kom fram at ett medlem av kommisjonen, Berge Furre, var blitt overvåket av POT mens han arbeidet for kommisjonen.

Alle avsløringene og dokumentasjoner om uverdige forhold som hørte fortiden til, utløste unnskyldninger og økonomiske erstatninger til grupper og enkeltpersoner som hadde lidd under de forskjelligste former for ulovlige overgrep fra overvåkningstjenesten.

Det samme skjedde overfor andre, høyst forskjellige grupper og enkeltindivider, som hadde vært utsatt for ulike former for overgrep fra offentlige etater, som f. eks. samer og kvener som hadde vært utsatt for hardhendt fornorskningspolitikk, taterene som hadde vært utsatt for tvangssterilisering, jødene som var fratatt eiendom i Norge under okkupasjonen, barn født under okkupasjonen av norsk mor og med tysk far, og som hadde fått livet ødelagt på grunn av trakassering og mobbing i oppveksten, psykiatriske pasienter som var blitt lobotomert, barnehjemsbarn som var blitt misbrukt og mishandlet uten at noen tilsynsmyndighet hadde grepet inn.

Det var tverrpolitisk forståelse av at staten hadde et ansvar for den lidelse og undertrykking som statsforvaltningen og samfunnet hadde påført enkelte borgere.

Forsvaret i omstilling og krig

Gjennom 1990-årene og fram til i dag har Forsvaret, i likhet med andre statlige etater, vært gjennom omfattende omstillinger. Målet har vært å redusere driftsutgiftene til fordel for investeringer i ny forsvarsteknologi, og samtidig tilpasse Forsvaret til den nye internasjonale situasjonen etter endringene i Øst-Europa. Mange ansatte har fått tilbud om en eller annen form for sluttpakke som ledd i en større nedbemanning. Militære fort, marinebaser, flybaser og forlegninger er lagt ned og deler av Forsvarets eiendommer er lagt ut for salg.

Telemarkbataljonen viser villig hva de har av våpen, og hva de kan gjøre med dem. Foto: Ola Røe / SCANPIX

Dette har selvsagt rammet mange lokalsamfunn ute i distriktene svært tungt. I løpet av 1998 og 1999 ble alle norske FN-avdelinger avviklet, men samtidig økte det internasjonale engasjementet. Det skjedde, og skjer, gjennom NATO, der Norge har forpliktet seg til å bidra med luft-, sjø- og hærstyrker til NATOs uttrykningsstyrker, Immediate Reaction Forces, IRF.

Disse styrkene skal imidlertid kunne settes inn på oppdrag fra FN. Det er avsatt og bygd opp styrker til dette formålet i alle de tre forsvarsgreinene. Mest kjent er Telemarkbataljonen, som har vært operativ fra 1996. Hele denne IRF-styrken er i utgangspunktet basert på frivillighet. Men i 1996 vedtok Stortinget en lov som gjør det mulig å tvangsbeordre yrkesbefal til tjeneste utenlands.

Da NATO begynte bombingen av Kosovo i mars 1999, var Norge for første gang siden 1945 trukket inn i krigshandlinger i Europa. Foto: Lise Åserud, SCANPIX

Da NATO begynte bombingen av Kosovo i mars 1999, var Norge for første gang siden 1945 trukket inn i krigshandlinger i Europa. Norske flystyrker var ikke direkte med i bombingen, men var med og holdt kontroll over luftrommet på Balkan, og det var norske offiserer i operasjonsrom som bombingen ble styrt fra. Etter at NATOs bombing av var over, sendte Norge ca 1200 soldater til NATOs KFOR styrke der nede. Senere har norske militære enheter også vært engasjert i Afghanistan og i Irak i forskjellige former for oppdrag.

Terrorangrepet på USA 11. september 2001 utløste for første gang, etter anmodning fra USAs president, bruk av § 5 i NATO-pakten. Foto: Helene Seligman / SCANPIX

Terrorangrepet på USA 11. september 2001 utløste for første gang, etter anmodning fra USAs president, bruk av § 5 i NATO-pakten, og norske spesialstyrker, marinejegere og mineryddere, ble sendt til Afghanistan. Fra en base i Kirgisistan deltok også norske jagerfly i tokter over Afghanistan i 2002 til 2003. For første gang etter 2. verdenskrig ble det fra norske fly sluppet bomber, i alt 8 stykker, over fiendtlige mål.

Et Forsvarspolitisk utvalg som ble oppnevnt i 1999 la i 2000 fram forslag til et svært omstillingsprogram som skulle gjennomføres innen 2005, og på sett og vis gi en helt ny forsvarsstruktur. Dette utløste et forlik i Stortinget året etter om bevilgningene til Forsvaret for kommende 4-års periode, fra 2002 til 2005.

I begynnelsen av 2005 skapte det imidlertid betydelig politisk rabalder da det ble kjent at Forsvaret slet med store budsjettoverskridelser og at de to siste års budsjetter ikke var godkjent av Riksrevisjonen. Men moderniseringen av Forsvaret fortsetter for fullt for en ny 4-årsperiode, fram til 2008.

Klimagasser og gasskraftverk

Norge har siden 1970-årene flagget miljøspørsmålene høyt, også på den internasjonale arena. På 1980-tallet ledet Gro Harlem Brundtland FN-kommisjonen for miljø og utvikling, som i 1987 la fram den så kalte Brundtland-rapporten. Denne brakte begrepet "bærekraftig utvikling" inn i verden. Det skulle være en utvikling som tilfredsstilte dagens behov uten å ødelegge for fremtidige generasjoners muligheter for å tilfredsstille sine behov. Ti år senere var dessverre både miljøproblemene og fattigdomsproblemene fremdeles uløste. CO2 utslippene bare økte og økte, og sammen med andre forurensninger skaptes en drivhuseffekt med global oppvarming som en meget alvorlig trussel mot klimabalansen.

Grønn skatt og oppfølging av Kyoto-avtalen var Venstres viktigste saker i 1998. Her er partiledelsen. Foto: Per Løchen / SCANPIX

Kyoto-avtalen fra desember 1997 var et første steg på veien til å redde jordas klima mot en økende drivhuseffekt. Gjennom denne avtalen tok en sikte på å redusere industrilandenes utslipp av klimagasser med minst 5 % i forhold til 1990-nivået. Men det hersket stor usikkerhet om hvordan dette skulle gjennomføres. På en ny konferanse i Buenos Aires drøftet en ei ordning med kvotehandel med klimagasser, men uten å komme til noen enighet.

Som en av verdens største produsenter av gass og olje, vil Norge få problemer med å redusere utslippsmengden av klimagasser. Landet ville derfor være interessert i ei ordning med internasjonal kvotehandel, men det var ikke lett å få til slike avtaler. Det var heller ikke politisk enighet om hvordan et nasjonalt system for handel med utslippskvoter skulle fungere. Denne saken ble først avklart av Bondevik II regjeringen i 2002, etter at regjeringspartiene oppnådde flertall med støtte fra SV, for å innføre et system for handel med utslippskvoter. Målet er å redusere utslippet av klimagasser med 20 % for hver bedrift.

Oslo, 17.03.2000: Jens Stoltenberg (th) blir hjulpet på plass i statsministerstolen av avtroppende statsminister Kjell Magne Bondevik etter nøkkelseremonien. Foto : Ørn Borgen / SCANPIX

I mellomtiden var spørsmålet om bygging av norske gasskraftverk blitt mer og mer aktuelt, men regjeringen opprettholdt så strenge utslippskrav at bygging og drift var umulig, både teknologisk og kommersielt. Da Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet ville endre regelverket slik at det kunne åpnes for gasskraftverk i Norge med dagens teknologi, erklærte statsministeren at regjeringen ikke kunne administrere en slik politikk. Statsministeren stilte kabinettspørsmål på gasskraftsaken, og led nederlag ved avstemningen 9. mars 2000. Samme dag meddelte Kjell Magne Bondevik at regjeringen ville gå av, og at han ville råde Kongen til å be Jens Stoltenberg danne ny regjering.

Jens Stolteberg-regjering i en kort, men hektisk reformperiode

Jens Stoltenberg var i februar utpekt som partiets statsministerkandidat, selv om Jagland ennå var partileder. Av tiltredelseserklæring fremgikk det at modernisering og fornyelse av offentlig sektor var et hovedmål for partiet og regjeringen. Reformiveren synes å ha vært inspirert av Tony Blair og gikk langt i retning Høyre og markedsliberalisme. De to tunge statseide selskapene Telenor og Statoil ble delprivatisert og børsnotert.

Sykehusreformen

Reformen som vakte størst engasjement, både i og utenfor Stortinget, var sykehusreformen, som ble vedtatt 6. juni 2001, og satt ut i livet 1. januar 2002. DNA, H og FRP utgjorde flertallet, mens sentrumspartiene og SV var i mot, blant annet fordi de fryktet at dette ville være et første steg på veien mot privatisering av sykehusene.

Helseminister Tore Tønne presenterer helsereformen på en pressekonferanse i 2001. Foto: Morten Holm / SCANPIX

Det som skjedde var at staten overtok eierskap og drift av sykehusene, som tidligere hadde vært fylkeskommunenes ansvar. Svært mange hadde positive forventninger til reformen fordi fylkene slet med finansiering, og ventelistene for pasientene ble for lange. Nå ble alle de 82 sykehus, som ble omfattet av reformen, organisert i 5 regionale helseforetak, som igjen ble delt inn i lokale sykehusforetak med egne styrer og selvstendig arbeidsgiveransvar. Foretakene er ikke forvaltningsbedrifter, men har i prinsippet egen økonomi, som er atkilt fra statens.

Allerede under saksforberedelsen ble lovslaget selvsagt møtt med kritikk fra fylkene og Kommunenes Sentralforbund, som innså at deres posisjon ble voldsomt svekket. De anførte som motargumenter at helseforetakene ville bli drevet etter bedriftsøkonomiske prinsipper, og at det ville det ville gå ut over pasientene. Fokus ville flyttes fra helse til økonomi.

Regjeringen på sin side hevdet at statlig overtakelse av sykehusene og spesialisthelsetjenestene ville gi større likhet i tilbud og kvalitet på helsetjenester, og at en ville være i stand til mer effektiv organisering av sykehusdriften og således utnytte ressursene bedre.

Da staten hadde overtatt driften av sykehusene, reiste det seg snart en storm av protester over hele landet. De omorganiseringer av sykehustilbudene, med nye funksjonsfordelinger mellom de lokale sykehusene, som ofte førte til nedlegging av akuttavdelinger og fødeavdelinger, opplevde folk som en trussel mot det de hadde opplevd som et trygt og tilfredsstillende lokalt sikkerhetsnett.

Gjennom lokale og landsomfattende protestaksjoner har folk slått ring om sine lokale sykehustilbud og kjempet mot foretaksstyrer, helseregioner, Storing og regjering mot det de ofte har karakterisert som rasering av sykehustilbudene. En har også protestert mot den totale mangelen på lokalt demokrati i sykehusforetakene, og det kreves omfattende revisjon av hele reformen.

Det er neppe noen saker utenom de to folkeavstemningene, som har skapt så mye folkelig engasjement som gjennomføringen av sykehusreformen. Paradoksalt nok er det to av partiene som var mot reformen, som i regjeringsposisjon gjennomfører den, og som insisterer på at den må få virke ei stund og evalueres før den tas opp til revisjon.

Stoltenberg-regjeringen hadde det travelt med sitt reformprogram. Politireformen skulle effektivisere politiarbeidet ved å redusere antallet politidistrikter, og derved frigjøre mer enn 400 årsverk fra administrativt til operativt politiarbeid. Etter at reformen har virket ei tid, er det fra distriktene kommet mange klager på ordningen, blant annet fordi det kan ta for lang tid før politiet kommer til ved skader, ulykker eller antatte forbrytelser.

Høyskolereformen var en annen omfattende reform som gikk gjennom Stortinget i juni 2001, også den som en effektivisering av et opplæringssystem, med reduksjon av normal studietid og nye engelske gradstitler, som det mest iøynefallende. Ved en momsreform innførte Regjeringen moms på tjenester, samtidig som en vedtok å halvere matmomsen.

Stortingsvalg med overraskelser

Ved stortingsvalget i 2001 fikk ikke Arbeiderpartiet noen uttelling for alle reformene regjeringen hadde gjennomført. Det måtte i tilfelle være i negativ retning, for partiet mistet hele 22 mandater i forhold til forgående valg, og satt igjen med bare 24, 3 % av stemmene og 43 representanter. Det var partiets dårligste valg siden splittelsene herjet arbeiderbevegelsen i 1920-årene.

En skuffet Carl I. Hagen på vei til talerstolen i stortingssalen etter at han fikk vite at han ikke ble Stortingspresident. Foto: Erlend Aas / SCANPIX

Også sentrumspartiene, som hadde gått til valg på et eget regjeringsalternativ, tapte mandater. Verst var det for Venstre, som ikke kom over sperregrensen, og satt igjen med bare to representanter. Heller ikke Kystpartiet oppnådde flere mandater, men beholdt sin ene representant fra Nordland.

Valgets vinnere var SV med 23 mandater, H med 38, og i grunnen også FRP, som, til tross for mye turbulens og uro innad i partiet, fikk 14, 6 % av stemmene, og 26 representanter. Ved fordelingen av verv under Stortingets konstituering gikk FRPs partileder, Carl I. Hagen, ut og mente han burde tildeles vervet som Stortingspresident. Stor var skuffelsen da han beklaget seg fra Stortingets talerstol over at han ikke fikk dette ærefulle vervet. I sum var dette valget uttrykk for en ny høyrebølge i norsk politikk.

Partileder Thorbjørn Jagland og Statsminister Jens Stoltenberg. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX

Det er vanskelig å forklare Arbeiderpartiets voldsomme tilbakegang. Den todelte ledelsen med maktkamp mellom partilederen, Jagland, og statsministeren, Stoltenberg, kan ha skapt uklarhet og irritasjon. Kanskje hadde reformiveren i partiet, kravet til omstillinger og modernisering, privatisering og konkurranseutsetting falt mange tradisjonelle arbeiderpartivelgere tungt for brystet? Økende offentlig fattigdom, som rammet helsetilbudene, eldreomsorgen, rusomsorgen, skoleverket og distriktsstøtten, kan ha provosert velgere til å vende partiet ryggen. Også de andre partiene som hadde vært i regjeringsposisjon i stortingsperioden, SP, V og KRF, tapte velgere.

Noen vil kalle det regjeringsslitasje. Det viser i alle fall at utøverne av politisk makt har vært i betydelig utakt med velgerne. I valgkampen kjørte Høyre friskt på løfter om en bedre skole og store skattelettelser, mens SV lovet en bedre og mer rettferdig fordeling av byrder og fellesgoder, med særlig vekt på den offentlige skolen og utdanning. Således fremstod både Høyre og SV som gode alternativer for misfornøyde tilhengere fra både Arbeiderpartiet og sentrumspartiene.

Fortsettelse: Ny Bondevik-regjering

Foto, ingress: Knut Falch / Scanpix