Følgende replikkveksling har sannsynligvis funnet sted på et patentkontor et eller annet sted i USA:
- Herr patentsjef, jeg har en super idé!
- Javel, la meg få høre.
- Jeg har funnet opp en sokk uten hæl.
- Hmm.
- Den ser helt lik ut fra alle sider.
- Hmm.
- Jeg kaller den 'tubesokk'.
Samtalens forløp etter dette er uvisst, men talegavene til idémakeren må ha vært unike, for sokken ble patentert.
Helt opp til kneet
Nyvinning
Tubesokken var altså en nyvinning på sokkefronten, fordi den ikke trengte å formstrikkes. Ved å produsere sylinder-formede sokker slapp man å knote med den brysomme hælen, og sparte på den måten store summer. Tubesokkene var i alle fall skamløst billige og kom i mange slags farger (men altså bare én fasong). Spesielt populære var de med fargeglade ringer øverst. Sokkene var ofte elastiske, og alltid altfor lange, slik at man med litt innsats kunne få sokkekanten helt opp til kneet.
360 graders hæl
Nå er det jo sånn at tøy som blir strukket og tøyd gjentatte ganger, vil sige litt etter. Akkurat som det blir "knær" i noen bukser, ble det "hæler" i tubesokkene. Sannsynligvis var det noe av tanken også, at sokken skulle forme seg naturlig etter foten. Det store irritasjonsmomentet var imidlertid at man trakk sokkene på seg forskjellig vei hver gang, slik at det etter hvert dannet seg hæler rundt det hele. Denne 360 graders hælen gjorde at tubesokken etter bare noen ukers bruk ble forferdelig slapp og posete rundt ankelen.
Endte trist
Kan en sokk uten hæl være hel?
Det fantes også tubesokker som ikke var fullt så elastiske. Noen var det så vidt hælen fikk kjempet til seg en plass i, og da endte det trist. Før eller senere revnet sokken med et "ritsj" i det man skulle dra den over foten. Så sto man med en fargeglad ring av 40% bomull og 60% akryl midt på leggen, resten av sokken på tærne og dagen ødelagt. De fleste sokkeskapere i dag har gått med på å anerkjenne hælen som en selvstendig del av foten.