Sju postkort fra Auschwitz
Før de blei drept i tyske dødsleirer, skreiv noen jøder fra Norge brev hjem. Dette er deres historie.
Ei ung kvinne satt blant barna om bord på MS «Gotenland».
I nærheten holdt en SS-offiser en tale for å berolige folk. Han sa at familiene skulle få jobbe og leve sammen når de kom fram til Polen. Flere valgte å tru på det han sa.
Den unge kvinna hadde undervist barna da de satt i fangeleiren Bredtveit hjemme i Norge. Nå spurte hun offiseren om hun kunne få synge med de små. Han skal ha svart:
– Bare syng, barn. Så lenge dere lever!
Den yngste om bord i skipet var bare et og et halvt år. Den eldste var 80.
158 jøder fra Norge var på vei mot tilintetgjørelsen.
Postkort og brev fra tyske konsentrasjonsleirer dumpa ned i postkassene til nordmenn med ujevne mellomrom utover i 1943. De var ofte korte. Små livstegn på få linjer.
Hvorfor skreiv disse jødene, Frida (19), Reidun (21), Elias (31) og flere, hjem fra stedet hvor de skulle drepes?
«Vi er nettopp kommet av toget»
10. mars fikk Sofie Kristensen fra Larvik et postkort. Avsenderne var Rita (27) og Frida (19) Sachnowitz. De var søstrene til Sofies forlovede, Elias.
Først hadde Elias og de andre mennene i Sachnowitz-familien blitt arrestert. Så kvinnene. Sofie hadde ikke sett Rita og Frida på lenge.
Kjære Sofie.
Vi er nå kommet hit til Auschwitz. Frida og jeg er begge fremdeles friske og ved godt mot.
Vær så snill og hils alle fra oss. Skriv så snart du kan til oss. Vi har vært en uke på reisen.
Holdt ditt humør oppe, og hils hele din familie. Gud være med dere alle.
Kjærlig hilsen Frida og Rita.
P.S. Klokken er 12 natt, og vi er nettopp kommet av toget.
Et tog med til sammen 1756 jøder rulla inn på en jernbanestasjon ved Auschwitz natt til onsdag 3. mars.
Blant dem var Rita, Frida og de andre jødene som hadde blitt sendt med lasteskipet «Gotenland» fra Norge.
Frida hadde gått på gymnaset, og underviste ungene mens de satt fanga på Bredtveit i Norge. Kanskje var det hun som sang med ungene om bord på MS «Gotenland».
Idet kuvognene fylt med mennesker endelig kom fram til Auschwitz, sto de tyske vaktene klare. De ropte.
– Raus, raus! Ut med dere, jødesvin.
En stemme kommanderte fra en høyttaler mens schæferhundene bjeffa.
– Menn til høyre, kvinner og barn til venstre!
Ei vakt plukka opp et barn og klemte det. Så satte han barnet ned og skjøt det.
Tyske vakter sorterte jøder som skulle settes til slavearbeid eller sendes i gasskammer. Disse bildene blei tatt i mai eller juni 1944.
Foto: Auschwitz-albumet / Yad Vashem
Jødiske kvinner, barn og eldre måtte noen ganger vente på å bli ført inn i gasskamrene i Auschwitz. «Auschwitz-albumet» er et bildebevis på prosessen jødene måtte gjennom i utryddelsesleiren.
Foto: Auschwitz-albumet / Yad Vashem
Eiendelene som blei tatt fra jøder og andre som blei drept eller satt til slavearbeid blei plassert i store hauger. Etterpå blei de sortert og lagra på et område som blei kalt Kanada.
Foto: Auschwitz-albumet / Yad VashemDet var så mange jøder som kom til Auschwitz denne natta, at eldre, kvinner og barn måtte vente i kø utafor gasskamrene.
Det er usikkert hvor lang tid det tok før Rita og Frida blei drept.
Kanskje blei de plassert i køen til gasskammeret med en gang. Kanskje var det i køen de fikk papir og blyant.
Kanskje gikk det bare timer, eller minutter, fra kortet var signert til de var døde.
Rita Porat er én av etterkommerne til de to. Hun er overbevist om at tantene blei tvunget til å skrive at de hadde det bra. Når hun leser kortet i dag, kjenner hun på blanda følelser.
– Det er veldig fint at man har noen ting. Men samtidig er det veldig vondt.
«Ta deg av Inger»
I det samme kaoset sto Edith Raphael (36). Hun hadde flykta til Norge fra nazistene da Tyskland invaderte Tsjekkoslovakia i 1939.
Edith skreiv kort til venninna Karin Welhaven, motstandskvinna som hadde hjulpet henne i Norge.
Kjære Karin.
Nå er jeg her. Vær snill og ta deg av Inger, hvis ikke ber jeg din mor om å gjøre det.
Aller helst vil jeg at Ingers mor skal ta vare på henne.
Edith Raphael. Auschwitz.
Hvem var Inger, som hun var så opptatt av?
Og hvem var «Ingers mor»?
Kanskje håpa Edith at nazistene, som sensurerte kortene før de blei sendt, ikke ville forstå.
I Norge hadde Edith møtt den tyske kommunisten Hans Holm. Han hadde også flyktet fra nazismen. Etter kort tid fikk de ei datter. Inger.
Men lykken varte ikke.
På julaften 1942 banka Gestapo på døra. Edith og lille Inger blei arrestert. Hans slapp unna fordi han var ute av leiligheten akkurat da, men han blei tatt noen uker etter. Inger, som var under ett år, havna på barnehjem.
Mamma Edith blei sendt med MS «Gotenland» til Auschwitz. Pappa Hans blei sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
Inger er nå 80 år. Som ungdom ante hun ikke at det fantes noe kort fra Auschwitz. Men da hun fylte 20, fikk hun ei mappe fra faren sin i gave. Den inneholdt bilder og notater om mora og livet til faren. I tillegg lå kortet der.
– Hun gjorde alt hun kunne for å redde meg, forteller Inger Binding på telefon til NRK fra hjemmet sitt i Tyskland.
Først etter at hun blei pensjonist, begynte hun å sette seg skikkelig inn i hva som skjedde med mora.
– Egentlig hadde tårene kommet, om jeg ikke hadde blitt lært opp til ikke å gråte så lett. Det lærte faren meg. At jeg må være et sterkt menneske, ler hun.
Pappa Hans overlevde Sachsenhausen. Far og datter blei gjenforent etter krigen.
«Hils alle kjente»
Grunnen til at jøder fra Norge fikk sende brev hjem, var at nazistene ville skape falskt inntrykk av at konsentrasjonsleirene deres ikke var så ille.
Fangene blei pressa til å skrive at de hadde det bra. Breva var altså en del av propagandaen og den psykologiske krigføringa.
De fleste skreiv på tysk, sannsynligvis fordi tyskerne krevde det. Det kan ha gjort sensur-jobben enklere for dem. Ingen veit sikkert hvorfor noen fikk skrive på norsk.
Også Lea (37) og Ragnhild (30) Levin blei brukt i nazistenes forsøk på å hindre at sannheten om folkemordet skulle spre seg.
Kjære Kristmar.
Ragnhild og jeg sender våre beste hilsener, så håper vi at du og den lille har det bra. Også Sara.
Hvordan går det med dere? Vi er begge friske, og vær så snill og hils alle kjente.
Ragnhild og Lea.
Lea og Ragnhild Levin blei tatt av politiet i Trondheim 7. oktober 1942.
Etter fire måneder i husarrest og norsk fengsel, blei de sendt på samme skip som søstrene Sachnowitz.
Lea og Ragnhild var tantene til Jan Levin. Han sier det betyr en del å ha dette siste livstegnet fra dem.
– Fordi de spør om to ting i det brevet. Det ene er søstera Sara, og de spør åssen det går med den lille. Den lille er meg, forteller Jan.
«Tenker ofte på deg»
Elias Sachnowitz (31) var broren til Rita og Frida, som du har lest om tidligere. Hele familien blei deportert til Auschwitz: Faren, tre søstre, fem brødre.
Elias blei sendt med lasteskipet MS «Donau» i november 1942.
Også han sendte brev til Sofie Kristensen i Larvik. Sofie var Elias sin forlovede.
Kjæreste. I dag skriver jeg deg min siste adresse, og venter snart på nyheter.
Jeg tenker ofte på deg og håper å få være sammen med deg snart. Jeg sjøl er frisk og kysser deg.
Din Elias
Elias sin pappa og søstre blei sendt rett i døden da de kom til Auschwitz.
De fem brødrene, inkludert Elias, blei satt til tvangsarbeid.
En av dem, Herman Sachnowitz, var den eneste som overlevde. Han var en av under 40 jøder fra Norge som kom hjem fra Auschwitz. Seinere ga Herman ut boka Det angår også deg. Der beskrev han det som møtte ham, Elias og resten av familien i dødsleiren:
Elias grep lillebroren i armen og hviska:
Snart skulle de sjøl virkelig få føle på den umenneskelige behandlinga.
Like etter at Sofie fikk brevet med kjærlighetserklæring og oppløftende ord, var Elias død.
- I dokumentarserien Last: jøder kan du se mer om historien til familien Sachnowitz.
«Føler meg vel»
Elias Gorwitz (32) var nygift og venta sitt første barn da han blei arrestert og sendt med MS «Donau» til Auschwitz 26. november 1942.
I mai 1943 fikk kameraten hans, Karl, dette brevet i posten.
Forteller deg at jeg er i arbeidsleiren Birkenau nær Neu-Berun.
Det går det bra med meg, er frisk og føler meg vel.
Jeg vil gjerne motta nyheter fra deg snart.
Jeg hilser deg. Din Elias Gorwitz
Da vennen Karl først leste det, hadde Elias vært død i flere uker.
Også hans gravide kone, Ida, var drept.
Elias var gift med skuespiller og forfatter Ida Rottmann. Hun blei deportert sammen med ektemannen. I motsetning til ham, blei hun sendt rett i gasskammeret, 26 år gammel.
Ida var gravid i sjuende måned da hun blei gasset i hjel. Ingen skulle spares i Hitlers plan for et Europa uten jøder.
Også fire av Elias brødre, to søstre og mora og faren blei drept.
Den siste broren til Elias fikk kortet etter krigen. Han hadde det i nattbordskuffen sin resten av livet.
– Han leste det om og om igjen, og gråt og gråt.
Det forteller Kari Gorwitz, niesa til Elias. Hun sier onkelen likte å være i skauen, gå på ski med nikkers og fyre bål.
For henne er kortet et bevis, en påminnelse, om at jødeutryddelsen faktisk skjedde.
– Jeg synes det er så sterkt. Det er så sant. Det har skjedd.
Men én ting klarer hun ikke å tru på. Var det virkelig onkelen som sjøl skreiv at han hadde det bra? Hun mener skrifta i brevet er annerledes enn håndskifta til Elias. Prøvde noen å dekke over at han var død?
Det finnes ikke et klart svar på hva som egentlig skjedde. Uansett gjør brevet hele utryddelsen mer begripelig for Kari.
«Kjæreste Carsten»
Helt i starten av nazistenes okkupasjon av Norge, hadde familien Steinfeld, de eneste jødene i Ålesund mellom de to verdenskrigene, levd nokså normalt.
Men i 1942 blei faren i huset, butikkeieren Israel, arrestert, satt til tvangsarbeid – for så å bli deportert og drept.
Etter det levde Reidun Steinfeld (21) i frykt. I nesten ett år klarte hun å bli i Ålesund, sammen med sin fire år yngre bror Morten og moren Lea.
De tre hadde blant annet fått Morten innlagt på sjukehus og operert blindtarmen hans i håp om å utsette arrestasjonen.
Men i februar 1943 var det slutt.
Også de blei sendt med MS «Gotenland».
Fremme i Auschwitz, fikk Reidun beskjed om å skrive brev til noen hjemme i Norge. Hun valgte å skrive til kjæresten sin, Carsten.
Kjæreste Carsten.
Har det bra. Håper på brev.
Hils alle. Reidun
Reidun, Morten og mamma Lea blei drept samme dag som de kom fram til Auschwitz.
Faren Israel overlevde i utryddelsesleiren i et halvt år før han døde.
«Jeg er frisk»
Nazistene i Norge skrudde opp den antijødiske propagandaen i løpet av 1942. I oktober samme år fant de påskuddet de kunne bruke for å fengsle alle jødiske menn i landet.
22. oktober satt Willy Schermann på toget fra Oslo til Halden sammen med flere andre jødiske flyktninger. Målet var Sverige. To grenseloser fulgte dem.
Da en politimann kom om bord i toget for å sjekke papirene til passasjerene, blei den ene grenselosen nervøs for å bli avslørt. Han skjøt og drepte politimannen.
Willy, kameraten Herman Feldmann og grenselosen hoppa av toget i fart, men blei tatt.
Drapet blei brukt som grunn for å gjennomføre massearrestasjonene i hele Norge fire dager etter.
Fire måneder etter den skjebnesvangre togturen, blei Willy Schermann deportert med MS «Gotenland».
Han blei satt til å jobbe som slave i Auschwitz, og holdt ut den umenneskelige påkjenninga lenger enn de fleste.
Kjære venn
Jeg er frisk og har det godt. Skriv gjerne tilbake. Hils min bror. Hilser deg.
W. Schermann
Brevet blei sendt til kameraten Einar Karlsen i Oslo.
Men adressa er skrevet Ljabrowein. Det tyder på at noen andre enn Willy sjøl skreiv teksten.
Willy var uansett ikke sunn og frisk etter fem måneders slavearbeid for nazistene.
Den 20. august 1943 blei han og kameraten Herman Feldmann innhenta av fortida.
Tyskerne visste at de hadde fått skylda for drapet på politimannen i Norge.
Sjøl om de ikke hadde gjort det, blei Willy og Herman plukka ut og henretta den seinsommerdagen.
Punktum
Etter at Frida (19), Reidun (21), Elias (31) og de andre hadde levert fra seg blyanten, blei korta og breva samla sammen.
Så blei de frakta i bil ut av dødsleirene og gjennomgått av sensuren. Derfra blei de sendt til siste stopp, til postkasser i norske og svenske bygder og byer.
Små livstegn på få linjer.
Sånn fungerte brevprosjektet til nazistene. Det ga et desperat håp til de som flykta om at familiemedlemmene levde. Noen få angra til og med på at de hadde rømt i stedet for å bli arrestert av nazistene.
Men da mottakerne åpnet konvoluttene med Hitler-frimerke og leste de håndskrevne ordene, var de fleste avsenderne allerede døde.
Holocaust i Norge
I oktober og november 1942 satte norsk politi i gang den største politiaksjonen i norsk historie. Alle med J i passet, J for jøde, skulle arresteres. Først blei mennene tatt. En måned seinere var det kvinnene og barnas tur.
Holocaust: Hitlers «endelige løsing»
773 jøder blei sendt fra Norge til tyske dødsleirer i 1942 og 1943, som en del av Hitlers plan for å utrydde alle jøder i Europa. Dette skjedde med tydelig hjelp fra norske politifolk og naziregimet til Vidkun Quisling.
Holocaust: Menneskesynet
Hitler og Quisling var antisemitter som mente at jødene var undermennesker. Samtidig påsto de at jødene sto bak en sammensvergelse for å styre verden. De tyske nazistene laga utryddelsesleirer for å ta livet av flest mulig jøder, så raskt som mulig.
Holocaust: Deportasjonene
Den største deportasjonen av jøder gikk med lasteskipet MS «Donau» 26. november 1943. Tre måneder seinere, 24. februar 1943, blei 158 jøder, mange av dem barn, kvinner og eldre, sendt med lasteskipet MS «Gotenland». Over halvparten av de registrerte jødene i Norge blei deportert.
Holocaust: Utryddelsen
Dødsleirene gjorde folkemordet lettere å takle for overgriperne, for her slapp tyske soldater å skyte jøder og plassere dem i massegraver. I stedet blei fangene satt til å gjøre de verste jobbene i for eksempel Auschwitz. Under 40 av jødene fra Norge overlevde tida i dødsleirene.
Holocaust: Etter krigen
I 1946 var det rundt 560 jøder i Norge. De hadde mista både familiene og eiendelene sine. De sleit med å få tilbake det som var deres. I 1999 ga Stortinget 450 millioner kroner i oppreisning. I dag er det jødiske menigheter i Oslo og Trondheim.
Serien Last: jøder forteller hele historien om Holocaust i Norge. Se den her:
