Kan noe stoppe Stian?

Stian signerte arket, så opp på fengselsbetjenten og smilte. Nå ventet friheten. Han hadde sett sånn frem til denne dagen.

Likevel hadde klumpen i magen vokst seg vond og ekkel.

Betjenten smilte.

– Lykke til.

Stian takket for seg og gikk ut porten med togbilletten i hånda og bagen over skuldra.

Fra togsetet så han landskapet fyke forbi. Han var livredd for at noen han kjente skulle komme inn i kupeen, for da måtte han kanskje forklare hvor han hadde vært. Og hvorfor han hadde vært der. Stian har alltid syntes det har vært vanskelig å lyve. Nå ville han bare hjem. Dra ned rullegardina, la mørket omfavne ham. I leiligheten var det trygt.

Men det var også der det fryktelige kunne skje. Igjen.

Den forhatte mannen

Nå, noen år etter, sitter Stian foran oss i skinnsofaen i et trangt besøksrom.

Han soner i fengsel for tredje gang, fordi han har forgrepet seg seksuelt på barn.

Den slanke kroppen hans er kledd i en romslig shorts og T-skjorte. Solbrune hender foldes rundt en pappkopp. Han er i 30-årene, og er klar over at de fleste hater slike som ham.

Vi møter ikke Stian for at han skal forsvare seg, det vil han ikke selv heller.

Men for at barn skal kunne reddes fra seksuelle overgrep i fremtiden, tror vi det er viktig å forstå hvem overgriperne er. Og hvorfor de har gjort det de har gjort.

For å få mer innsikt, møter vi også ildsjeler som lenge har forsøkt å hindre overgrep, og en av Stians nærmeste: pappaen hans.

Stian har under falskt navn tatt kontakt med barn på Snapchat og fått dem til å gjøre seksuelle handlinger med seg selv. Han har fått dem til å sende ham bilder og filmer av det. Det han fikk, lagret han på PC-en sin. Han har lastet ned overgrepsmateriale – titusener av bilder og videoklipp av nakne barn og voksne som forgriper seg på dem. Noen ganger har han tilbudt penger i bytte mot bilder. Han har invitert noen av dem, barn ned i 13-årsalderen, hjem til seg for å utnytte dem seksuelt.

Nå bor han her, i et av Norges fengsler. Det skal han gjøre i mange, mange år fremover. Akkurat det er han veldig glad for, sier han.

For han ønsker å slutte.

Og han har hørt at noe er på gang.

Gjengangerne

NRK har i et stort graveprosjekt gått gjennom nesten 2000 dommer fra norske rettssaker fra 2015 til og med 2019 som omhandler nettopp seksuelle overgrep mot barn og seksualisering av barn under 16 år.

Ingen har tidligere gjort denne jobben.

Datagrunnlaget viser at Stian er en av 1798 personer som har vært dømt i norske tingretter og lagmannsretter i løpet av disse årene. Nesten alle er menn, 20 er kvinner.

Disse er dømt for alt fra blotting til grov voldtekt av små barn. Noen via internett, andre fysisk.

Over 2300 navngitte barn har vært involvert som offer i disse straffesakene.

I dommene leser vi navn på barn som er blitt utsatt. De er blitt ydmyket og krenket. Mange har fått dype psykiske arr.

_{Listen viser ikke reelle fornærmede, men er representativ ut fra alder og kjønn.}

I tillegg til de navngitte barna i dommene er det mange, mange tusen ikke-navngitte fra overgrepsbilder og -videoer.

De tiltalte har stått foran dommere og svart på spørsmål, noen om hvorfor de lastet ned videofiler som viste nakne 15-åringer. Andre om hvorfor de strøk 12-åringen over rumpa. Enkelte har prøvd å forklare hvorfor de lot kompisen penetrerte dattera på tre år, eller selv voldtok 14-åringen.

En god del av de tiltalte tilstår. Mange nekter.

Av de 1798 dømte i grunnlaget vårt, har vi funnet 195 menn som har vært dømt en eller flere ganger tidligere for lignende forhold.

Stian er en av dem.

Hvis disse 195 gjengangerne hadde blitt stoppet etter forrige dom, kunne 388 navngitte barn vært spart, viser NRKs tall.

Antallet uidentifiserte barn fra bilder og videoer er langt høyere. Skyhøyt.

Til sammen er gjengangerne blitt tatt med nesten seks millioner bilder og over 4500 timer med video som seksualiserer barn eller viser seksuelle overgrep mot barn.

Stian sier han angrer, og at han gjerne skulle ha skrudd tiden tilbake og gjort alt annerledes.

Da han fikk togbillett i hånda etter de forrige to soningene sine, tok det kort tid før han på ny begynte å kontakte barn for selskap og seksuell tilfredsstillelse.

Svampen over ringeklokka

De to gangene Stian har sluppet ut fra fengsel, har han raskt greid å komme i gang med jobb igjen. Men da arbeidsdagene var over, ville han bare forsvinne. Turene i matbutikken ble først vanskelige, så umulige. Det var som om menneskene han møtte ved frysedisken og i kassakøen visste hva han hadde gjort.

Bare en plass føltes trygg: leiligheten.

Han ville være i fred og festet en svamp over ringeklokka, slik at han ikke kunne høre om noen ringte på. Rullegardina var dratt ned.

Stian søkte ensomhet i mørket. Ikke for å gjøre noe kriminelt – det var aldri planen, sier han.

Likevel ble det sånn.

Fant ofrene på Insta og Snap

Dragningen mot den verdenen kom raskt, sier Stian.

– Jeg kom hjem fra jobb på kvelden. Sendte noen «snaps». Fikk kontakt. Snakket litt. Neste dag, da jeg var på jobb igjen, tenkte jeg: Fy faen, jeg skal slutte. Slette Snapchat. Ordne meg et ordentlig forhold. Men så utsatte jeg det.

Bare en dag til. Så enda en.

Fremgangsmåten for å nå barna var enkel. Forbausende enkel – kvalmende enkel – vil nok mange si.

Nå skal vi fortelle hvordan han gikk frem. Dette for å advare, slik at folk blir oppmerksomme på hvordan overgripere kan operere.

Stian fant barna på Instagram. De trengte ikke engang å ha åpen profil.

Det eneste som var nødvendig for Stian, var informasjonen så å si alle har i feltet under profilbildet sitt, i den såkalte «bioen». Det er helt vanlig at ungdommer har brukernavnet sitt på Snapchat der.

Med sin falske Snapchat-bruker, la Stian til mange barn. Noen godtok ham som venn. Med et tastetrykk kunne Stian starte tillitsbyggingen.

Samme fremgangsmåte har mange andre nettovergripere brukt. Det kan vi lese i dommene vi har gått gjennom. Mange utgir seg for å være jevnaldrende. De bygger relasjon, før de ber om seksuelle bilder eller filmer. Underliv. Rumpe. Bryst.

Stian chattet med barn om knulling. Fikk dem til å sende ham videoer av det nakne underlivet deres. Han møtte noen av barna, og filmet at han utnyttet dem seksuelt.

Var han aldri redd for å bli oppdaget? Redd for at politiet, igjen, skulle komme på døra?

– Om jeg ble tatt eller ikke hadde ikke noe betydning, det var jeg ikke redd for. Det var en boble. Ingenting hadde noe å si. Huset kunne ha stått i brann – jeg satt der likevel. Jeg ble så likegyldig til alt.

Korte fengselsopphold stanset ham ikke.

Det er derfor han er glad for at soningen hans skal vare lenger denne gangen. Han vet det er enklere å få hjelp da. Hjelp til å stoppe seg selv fra å skade barn igjen.

Hvorfor lytte til en seksualforbryter?

Mange mener at sånne som Stian bare bør gjemmes og glemmes. Helst dø, så de ikke skader flere. At de er monstre som må holdes langt unna oss. Hvorfor velger vi å snakke med ham?

Verdens helseorganisasjon definerer seksuelle overgrep mot barn som et av verdens største folkehelseproblemer. De opererer med tall som vil få mange til å grøsse.

1 av 5 kvinner verden over har rapportert at de har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn, og 1 av 13 menn.

I en rapport fra i fjor oppgir nesten 1 av 10 norske jenter fra 12 til 16 år at de har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Søvnproblemer, posttraumatisk stress-syndrom, selvmordstanker og selvskading er noe av det som står på listen over hvordan seksuelle overgrep kan skade barn. Noen opplever å slite livet ut.

Mannen i sofaen, i besøksrommet i et av Norges store fengsler, fremstår mild og beskjeden. Praten flyter, om fremtidsdrømmer og håp. Latter. Han har ødelagt barn, men fremstår som en vanlig, hyggelig fyr.

Han vet han er forhatt.

Hvis vi får mer kunnskap om hvem overgriperne er, og hvorfor de har handlet som de har gjort, tror vi at vi kan komme nærmere et svar på hvordan seksuelle overgrep mot barn kan stanses.

Det håper Stian.

Ofrene ble yngre og yngre

Hvordan startet det for Stian? Han husker det godt. Han var i 20-årene og hadde fått kontakt med ei jente på nett.

Han sier han overhodet ikke jaktet på en mindreårig, og at det var tilfeldig at hun var 15. Jenta var lett å snakke med. Først hyggelig prat. Etter hvert bilder og video av bryster og underliv. Han mener hun var med på det. Han burde ha stoppet.

Ifølge norsk lov er det ikke lov å ha seksuell omgang med et barn under 16 år. Stian visste det han gjorde var ulovlig, selv om han ikke følte han gjorde noe kriminelt.

Men noe ble vekket i ham etter den første gangen.

Det var noe rent, enkelt og triggende med de unge. Han fikk lyst til å ha sex med dem.

Han hadde krysset en grense. Stian snakker om barrieren som var brutt, om en vond spiral. Det ulovlige ble etter hvert en drivkraft.

– Det ble jo spennende, på en måte, sier han.

Spenning, selskap, oppmerksomhet og seksuell tilfredsstillelse.

Stian ble siktet for seksuelt overgrep mot 15-åringen og flere andre mindreårige. Han ble tiltalt og dømt til fengsel. Etter noen måneder var han ute i det fri igjen.

Men i årene som fulgte måtte han igjen møte i rettssalen, to ganger. Selv om han ble tatt, hadde han gjentatte ganger seksuell kontakt med barn. Ofrene ble yngre og yngre, så unge som 13 år

Barn som ennå gikk på barneskolen. Selv var han over 30, kjørte bil og hadde fast jobb.

– Hva synes du om handlingene dine?

– Det er det som er vanskelig å sette ord på. For når du får det på avstand som nå, når det har gått såpass med tid, får du en helt annen oppfatning av det enn når du lever i det. Da er det så mørkt. Ingenting betyr noe. Du tenker ikke på konsekvenser eller hvordan det kan oppfattes.

– Du visste at dette var ulovlig, hvorfor stoppet du ikke?

– Da jeg satt på Snapchat, var det vanskelig å se skadene jeg gjorde så tydelig. Det er rart, for jeg klarte ikke se konsekvensene verken for meg selv eller andre. For meg ble det en flukt fra omverdenen, samtidig som de ble min sosiale omgangskrets for å si det litt brutalt.

– Tenkte du på at det du gjorde ville skade barn og ødelegge liv?

– Der og da ... nei. Jeg følte jeg var så forsiktig. At jeg aldri var truende eller presset noen. Jeg lagde meg unnskyldninger.

På nettet var han på jakt etter «det perfekte», sier han. Det perfekte bildet. Det perfekte barnet. Han lastet ned tusenvis av fotografier og filmer av barn han ikke kjente identiteten til.

– Når du først begynner å laste ned, leter du etter noe som ikke finnes i verden. Du leter etter det perfekte, sier han.

– Hva er det perfekte?

– Si det. Jeg har i alle fall ikke funnet det.

Stian har egentlig gitt opp å finne ut hvorfor han ble en overgriper. Men innerst inne vil han fortsatt ha svaret på det.

– Det må jo være en grunn? sier han spørrende.

Den svarte boka

Stian hadde trygg familie og nære venner. Var flink på skolen. I ungdomstiden hadde han kjærester. I voksenlivet lange, seriøse forhold. Han mener han alltid har vært empatisk og omsorgsfull – og usikker på seg selv. Det samme sier noen vi har snakket med som kjenner ham godt.

Og nå sitter Stian her, i fengsel, for ha utnyttet barn til å få sex. Her skal han være lenge, så han har mye tid til å tenke.

Stian blar i den svarte notatboka han har liggende i fanget. Han har prøvd å endre kaoset i hodet til ord og setninger i blått blekk. Slik jobber han med å finne ut hvorfor han begynte, og hvordan han ikke skal gjøre det igjen.

– Jeg har jo en form for sosial angst, det skjønner jeg jo selv. Jeg fungerer på mange områder og så er det mye jeg er usikker på. Så er det jo selvbildet da, sier han.

Han har slitt med å se seg selv i speilet.

– Om jeg ikke likte meg før den første dommen, så likte jeg meg i hvert fall ikke etter.

Tre dommer – ingen hjelp

Ingen barneovergriper kan tvinges til behandling, selv ikke en gjenganger. I Norge er det frivillig. Du må ønske det selv, og det har Stian gjort. Han sier han siden sitt første fengselsopphold, har forsøkt å få hjelp.

Selv om han nå soner sin tredje dom for seksuelle overgrep mot barn, har han ennå ikke fått tilbud om behandling i fengsel eller profesjonelt støtteapparat etter soning.

Stian vil ikke bruke mangelen på behandling som en unnskyldning for at han har fortsatt å begå seksuelle overgrep mot barn. Han var den voksne. Han har alltid hatt fri vilje. Han visste det han gjorde var galt.

Men i løpet av de første to soningene, spurte ingen ansatte i fengslene om han trengte noen å prate med. Selv turte han ikke å fortelle. Han følte stor skam, og visste at barneovergripere er nederst på rangstigen. Det kunne være farlig om andre innsatte visste.

Stian synes likevel det er rart at behandling ikke har vært en del av oppholdene i fengsel.

Han stusser også over at han aldri har fått et hint om hvor han kunne ha henvendt seg etter soningene, for ikke å fortsette det samme, destruktive mønsteret sitt, som kan ødelegge barn.

En annen som undrer seg over det samme, er faren til Stian.

Pappa til en barneovergriper

– Hvordan kunne han, som alltid har vært så snill, omsorgsfull og opptatt av å være god mot andre, gjøre noe sånt? Har han blitt sviktet på noe vis? Disse spørsmålene raste gjennom hodet mitt, sier mannen i 60-årene.

Han glemmer aldri den dagen han fikk vite at Stian, sønnen, var siktet for seksuelle overgrep mot flere barn.

Det er mange år siden første siktelse, og i løpet av disse årene har faren ofte stilt seg spørsmålet om sønnen har opplevd svikt tidligere i livet.

Nå har han slått seg til ro med svaret fra sønnen, om at det ikke var noe som påvirket ham i oppveksten.

Men faren lurer fortsatt på om det finnes noen forklaring på hvorfor ett overgrep ble til så mange flere.

Far og sønn sitter i hvert sitt besøksrom i fengselet. Ingen håndtrykk, ingen klemmer. Slik er det i koronatiden. Et tykt vindu skiller dem. De har hver sin telefon liggende foran seg. Lyden fra høyttaleren skurrer og er litt forsinket.

Faren fordømmer handlingene, de seksuelle overgrepene.

– Jeg vil bare si jeg tar sterkt avstand fra dem. Det har vi snakket mye om, sier han, og nikker mot sønnen.

Sønnen gir langsomme, bekreftende nikk tilbake. De ser på hverandre, blikkene viker ikke. Dette er de to om.

Faren sier han klarer å skille handlingene han fordømmer så sterkt fra personen han er så glad i.

Han besøker sønnen i fengselet så ofte han får, og hjelper med praktiske ting, som når han trenger nye sko eller ønsker seg ei bok.

I tillegg har han jobbet for at sønnen skal få behandling. Faren mener noe skjedde den dagen Stian slapp ut etter første soning.

– Det blir ikke så lett å møte hverdagen, sier faren.

Han sier han ba om at sønnen skulle få hjelp, uten å komme noen vei.

Det er ikke Christine Wauger Børstad overrasket over.

Som tilbakeføringskoordinator i Verdal fengsel i Trøndelag, sier hun stadig farvel og lykke til. Avskjeden følges ofte av en uro.

Fengselsbetjentens frykt

– Det er noen ganger jeg kjenner en ekkel følelse i magen. Det er spesielt med dem som vi har prøvd å komme inn på, men ikke fått innpass hos. For de vil ikke snakke om det. De som ikke ønsker å snakke, de har ingen oppfølging, sier Wauger Børstad.

I dag er 1 av 4 innsatte i Verdal fengsel inne til soning for seksuallovbrudd mot barn. Og de blir stadig flere. Alle har relativt korte dommer, fra en måneds tid til rundt et år.

– Ennå er vi ikke der at vi kan gi behandling og den hjelpen de trenger, sier hun.

80 mil sørvest for Verdal, i Bergen, lukkes en hvit port i en massiv murvegg bak ryggen til Erik Risnes.

Han er psykologspesialist og kjenner dem godt.

Allerede da han var ny i yrket på 90-tallet, mente han denne gruppen innsatte var en av de viktigste å jobbe med.

Og en av de vanskeligste.

– Det har vel hendt at jeg har vært litt flau av å jobbe med denne gruppen. Hvorfor skal disse få et tilbud når det er så mange andre trengende i samfunnet? Men i bunn og grunn handler det om barna. Motivasjonen er å forhindre at nye barn blir skadet, sier Risnes.

Han er psykologen til mennesker som mange ser på som monstre.

– Vi er nødt til å formidle håp. Hvis vi ikke formidler at noe kan endres, tror jeg folk selv vil etterleve monsteridentiteten. Ok, jeg er et monster, hva gjør jeg da?

Hva driver en overgriper?

– Det høres rart ut, men gruppen består av langt mer ulike mennesker enn mange tror. Det er enormt store individuelle forskjeller, sier han.

Enkelte har ren seksuell tiltrekning til barn. Noen tenner på spedbarn, andre på eldre barn eller tenåringer. I noen av dommene NRK har gått gjennom, står det at den tiltalte har fått diagnosen pedofil. Langt fra alle seksuelle overgrep mot barn gjøres av pedofile, ifølge Erik Risnes. På samme måte gjør ikke det å være pedofil deg automatisk til overgriper.

Noen av dem som forgriper seg, er for eksempel drevet av et stort maktbehov. Barn er enkle å utnytte, enkle å ta kontrollen over.

Andre har sadistiske lyster. De vil skade og ødelegge, gjerne noe som fra før er rent og urørt.

Også rus, psykisk sykdom eller undertrykt seksualitet kan drive enkelte til overgrep.

Ofte er det et virvar av grunner, et kaos, som har ført dem hit.

Risnes og kollegene i Bergen fengsel etablerte en egen avdeling for seksualforbryterne. Avdelingen fikk navnet «M». M for motivasjon. Der skal de innsatte bo sammen og få behandling. Inntil 16 personer bor på avdelingen til enhver tid. Flere er det ikke plass til.

Det har nemlig ikke vært et nasjonalt tilbud for denne gruppen innsatte. Det har ikke vært et system for å forebygge at de gjør det igjen når de slipper ut.

Men nå er noe i ferd med å skje.

Noe som kan gi håp også for Stian.

Tror ny behandling kan redde barn

For første gang i Norge skal behandling for seksuallovbruddsdømte systematiseres.

Tilbudet er i ferd med å bli rullet ut i flere norske fengsler. Det kalles Basis. Poenget er å hindre gjengangere.

Sånne som Erik Risnes, ildsjelene, får flere kolleger å jobbe sammen med. De dømte skal få grundigere og individuell behandling med psykolog i fengselet, og oppfølging på utsiden. Det er satt av flere fagfolk og mer penger.

– Jeg tror det kan hjelpe slik at fremtidige barn ikke blir utsatt for overgrep. Det er håpet, det er derfor vi jobber her.

– Hvorfor kommer det først nå?

– Det vet jeg ikke. Det er et godt spørsmål. Det har jo vært et fragmentert tilbud. Nå blir det en landsdekkende tjeneste, der vi får forsket og kvalitetssikret det vi holder på med. Fremfor at det sitter en ildsjel et sted, en annen ildsjel et annet sted, og ingen et tredje sted.

Alt dette gir Stian håp om at han en gang kan slippe ut i friheten – og bli der.

– Det gjelder å få grunnlaget her inne, og støtten når en skal ut igjen, sier Stian.

Mange skal få plass i Basis, flere enn i de tidligere behandlingsoppleggene.

Men tilbudet er ikke for alle. Det er ikke plass – antallet seksuallovbrytere i Norge er for høyt.

Er Stian farlig nok?

Behandlerne i fengselet skal bestemme om Stian skal få tilbudet.

De skal finne ut om han er farlig nok og motivert nok. Han skal vurderes ut fra noen risikofaktorer.

I notatboka si har han flere tettskrevne sider. Han stopper på én av sidene og begynner å lese.

– Psykolog og sexolog. Jeg bør ha behandling som skiller de to tingene; den psykiske behandlingen fra den sexologiske.

Hittil har det bare gått i surr.

Videre nedover siden står det om behovet for en venn eller to. Som vet.

– Om jeg føler at jeg egentlig bare vil sitte hjemme med rullegardina ned, svampbit over ringeklokka og avslått mobil. Da må jeg ha noen jeg kan kontakte og si «hei, nå er det vanskelig igjen». Før jeg havner der.

Minst like viktig er det med støtte fra familie, tror Stian. At faren ser ham som et menneske, ikke bare som en overgriper, har betydd så mye at Stian sliter med å formulere det.

Fire nye uker har gått. Stian sitter igjen foran oss i skinnsofaen i besøksrommet. Det er høst, mørket siger på. Men Stian smiler.

– Det har skjedd mye bra i det siste.

For litt siden fikk han vite at han var aktuell kandidat for Basis – dersom han var motivert nok. Dét har han aldri vært i tvil om.

Så fikk han brevet. Bekreftelsen. Et ja.

Han soner sin tredje dom for seksuelle overgrep mot barn. Han skal være i fengselet i mange år.

Og han skal få hjelp til å stoppe.

– Jeg møtte psykologen for første gang i går. En kjempehyggelig kar. Jeg hadde så mye på hjertet at det sikkert ble rot for ham, smiler Stian.

Nå er han sikret tett og individuell oppfølging av psykolog i årene fremover. Og ikke minst: profesjonell hjelp etter soning.

– Jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv. Jeg bruker mye tid på å tenke på de jeg har forgrepet meg på, om hvordan jeg har bidratt negativt i livene deres. Likevel må jeg tro at jeg skal kunne leve et vanlig liv etterpå.

Hvorfor skal vi tro at han ikke kommer til å gjøre det igjen?

Selv mener han, sterkere enn noen gang, at han har begått sitt siste seksuelle overgrep.

At han skal være trygg for samfunnet og barna neste gang han går ut av porten.

Med bagen over skuldra. Vekk fra murene.