Ved veis ende

– Vi er kanskje den siste generasjonen som driver gården.

Skuffkaken med sjokoladeglasur står fremme på kjøkkenbordet. Roger Granli tar en kjapp slurk av kaffekoppen og ser ut vinduet. Åker og skog.

– Det er ikke sikkert at noen av våre tre sønner vil ta over gårdsdriften etter oss.

Stemmen til den 44-årige bonden er klar og tydelig. Roger er en fyr som sier ting rett ut. Det er kanskje derfor han har sittet to perioder i Lierne kommunestyre. Men når det gjelder fremtidsutsiktene til Liminggården, så er ting litt mer utydelig.

– Kanskje vil vi ikke anbefale dem å gjøre det heller, å ta over gården. Det blir nok et ensomt liv her.

Kona, Siri, kommer inn på kjøkkenet og stiller seg opp i døråpningen. De ser på hverandre. For selv om de begge håper det, så er det langt fra noen selvfølgelighet.

Hvor fristende er det egentlig for Svein Oliver (11), Karl Anton (18) eller Ole Mickal (19) å hoppe oppi førersetet i den grønne traktoren ute på tunet, for å leve som en stolt melkebonde her i fremtiden?

Det er så mye annet i verden man kan gjøre. Og så mange andre steder man kan reise til.

Roger tar en ny slurk med kaffe. Huskatten lister seg oppi fanget og gnir ryggen mot Rogers hender, som om den vil trøste husbonden sin.

Det blir stille for et øyeblikk. Roger begynner å tenke på nabogårdene som er blitt lagt ned de siste årene. På alle lysene i vinduene i grenden som har sloknet – ett etter ett.

– Nå er vi vel stort sett de eneste igjen på denne siden av kommunegrensa. Det er synd. For det er trivelig å bo her.

Én kilometer til nærmeste nabogård

Det skjer over hele landet: Grendene tynnes ut. Skoler og butikker legges ned. Unge i arbeidsfør alder flytter inn til byene. Eldre blir igjen i distriktene. Som om tyngdekraften drar i hele Norges befolkning.

En usynlig hånd er i ferd med å ta kvelertak på bygdelivet.

– Det er ikke gode utsikter her i området. Ungdommene flytter ikke tilbake. Ting går i feil retning.

Roger og Siri flyttet hjem for å ta over hennes familiegård i 1999. Da de vokste opp her helt nord i Lierne, like ved svenskegrensa, var det fortsatt fremtidsoptimisme.

Rogers far arbeidet i gruva ved Røyrvik, slik som mange andre fedre og mødre gjorde på den tiden. Men etter at hjørnesteinsbedriften ble nedlagt i 1998 har det gått nedover.

Grendeskolen her er lagt ned, i dag må Svein Oliver (11) kjøres 4,5 mil til skolen i Nordli hver dag. Og nå er den nærmeste naboen, én kilometer lenger vest, bare hjemme sporadisk. Han arbeider i Namsskogan.

– Sentraliseringen går fortere og fortere. Men jeg håper at ting kanskje snur en gang, sier Roger og kikker over kjøkkenbordet.

Der sitter postbudet Jan Arild Deviktangen og nikker.

– Mmmm, sier Jan Arild.

Det er ikke første gangen postbudet er invitert inn hit på kaffe og kake. Det er heller ikke første gangen han snakker om hvordan ting var før i tiden. Det hører liksom med når man kjører ut posten i dette distriktet.

Dessuten er Jan Arild en av naboene til Roger. En av disse naboene som har lagt ned gårdsdriften de siste årene.

Han setter koppen på bordet. Og plutselig er kaffeslabberaset over for denne gangen.

Postbudet retter på capsen og haster videre ut til gangen – forbi den lille hvite hunden Pitbull.

Posten skal frem.

Postruta går gjennom fire kommuner

På baksiden av det gule lensmannskontoret i Grong skjer det ting om morgenen. Klokka er bare halv åtte, men det er et helsikes leven med lastebiler på tomgang og skranglete aluminiumspaller som dras hit og dit.

Hauger med brev, aviser og pakker blir fordelt, og bæres ut i røde postbiler av en gjeng flittige menneskeversjoner av maur. Mørket og tåka holder på å slippe taket.

Ting tar litt lengre tid i dag enn vanlig. Postens distribusjonsenhet i Grong har nettopp sluttet med å sortere posten som skal ut i dette distriktet. Nå har terminalen i Trondheim har tatt over. Det er noen innkjøringsproblemer. Posten sentraliserer og kutter i stor skala over hele landet.

To ansatte her i Grong-avdelingen må slutte. Noe som det snakkes lavt om, mens bilene blir klargjort.

Jan Arild Deviktangen setter seg inn i bilen og lukker døren etter seg. Han vet det ikke selv, men når han kommer tilbake til kontoret i kveld for å levere tilbake bilen, skal han få en uventet beskjed fra sjefen.

Først skal han kjøre en av Norges lengste postruter. En krevende biltur med svingete og bratte fjelloverganger. Ruta er 27 mil lang, og reisen går gjennom fire kommuner i Nord-Trøndelag: Grong, Namsskogan, Lierne og Røyrvik.

Det kommer til å bli en lang dag i et av landets mest bortgjemte hjørner.

Mellom bakkar og berg

Solen kikker forsiktig frem bak skyene på himmelen. Det er fire grader. Høstvinden blåser friskt inn i førersetet hver gang bildøren åpnes.

– Jeg kjenner de fleste på ruta. Det er mye gammelt folk. De har behov for å få medisiner tilsendt i posten.

Jan Arild er godt i gang med å stappe ned Namdalsavisa, magasiner og regninger i postkassene til folk. Her og der leverer han pakker og slår av en prat. Det blir nok flere hundre stopp med bilen i løpet av dagen.

– Det er stygglatt her noen ganger. Vi la om til piggdekk allerede 10. oktober. Dekkene slites ut fort på disse veiene.

Landskapet slutter aldri å fascinere. Den smale og hullete veien vrir seg gjennom et tjukt mosegrønt teppe som det vokser grantrær på. Så langt man kan se er det skog og fjell. Og vann.

Dette kunne egentlig ha vært et hvilket som helst sted i Norge.

Den røde postbilen kommer etter hvert frem til Skorovatn, et lite gruvesamfunn med færre enn 30 fastboende.

Her ble det hentet ut tonnevis med malm mellom 1952 og 1984. På det meste bodde det 700 personer i Skorovatn, men etter at gruva ble lagt ned så flyttet de aller fleste. Nå er det nesten bare pensjonister igjen.

– Folk har mitt mobilnummer. De sender meg bare melding om de har behov for å ta ut penger fra deres DNB-konto gjennom oss i Posten. Det er jo ikke bare å gå en tur til banken her ute.

Det store samfunnshuset likner på et spøkelseshus, med svarte søppelsekker hengt opp foran vinduene. Veggene er helt grå, med maling som har flasset av. Det var lenge siden det var fest her.

Midt i en sving piper det plutselig fra lomma til Jan Arild. Den gode, gamle Melodi Grand Prix-låten «Sámiid ædnan» ljomer i bilen mens han fisker frem en liten Nokia-telefon.

Det er bare Roger som lurer på når Jan Arild kommer innom. Han må kanskje ut en tur med traktoren først.

– Det er mange plasser uten mobildekning her i området. Hjemme må jeg sette mobilen oppå bokhylla for å få signal. Jeg kan se hvem som ringer, men jeg kan ikke ta den. Jeg må ringe opp igjen med fasttelefonen.

Ved veis ende

Odd Ingulfsvann sitter i den brune godstolen hjemme i stua og ser utover Ingelsvatnet. Her tar veien slutt, og postbudet må vende og kjøre tilbake.

58-åringen er født og oppvokst på gården Ingulfsvann Vestre. Et helt arbeidsliv er tilbrakt her på gården, der innsjøen møter skogsbeltet. Nå er kroppen utslitt, og han har ingen som helst planer om havne på noe aldershjem. Odd har tenkt å dø her.

– Jeg skal bo her til de henter meg. Når du ser utsikten her, hadde du kunnet tenkt deg noe annet?

Postbudet Jan Arild sitter på andre siden av stuebordet og rister bekreftende på hodet.

– Jeg vet at flere flytter inn mot Nordli. Det kommer jeg aldri til å gjøre. Å sitte og se inn i et hustak, det vil jeg ikke. Jeg vil se vann og fjell. Det er bra medisin.

Odd tok over gården og drev den frem til 2009. Da måtte han gi seg på grunn av helsa, melkekvoten ble solgt til andre i området. Samboeren Unni Ramberg arbeider med å lage mat på aldershjemmet i Nordli, mens han selv er blitt en «gårdkaill» som holder på med vedarbeid og slikt om dagene.

– Å få posten er et av høydepunktene i løpet av dagen. Jeg liker papiravisa.

Odd lener seg bakover og mimrer tilbake til oppveksten, til en tid hvor både ungene og de voksne for frem og tilbake mellom husene i grenden. Da det var masse liv i samfunnshuset med juletrefester og greier. Isfisketurer og skiturer. De laget hopp og sto på. De ville aldri være inne.

– Vi barna ville ut og steke flesk. Saltflesk. Det var det som var stas! Ikke pølser, slik som i dag.

Det var skikkelig fint å vokse opp på en slik plass med tett samhold. Trygt. Folk stakk innom for en kaffe rett som det var. Slikt skjer jo nesten ikke mer. Men da reiste man på besøk til slekt og venner hele tiden, på begge sider av grensen.

– Det var en nabokar som hadde en liten folkevogn. Den stuet vi oss inn i: Tre unger, foreldrene våre og sjåføren. Noen ganger satt vi på en lastebilplatting på vinteren med pledd over oss. Hovedsaken var å komme seg frem, det var ikke så nøye på hvordan.

Odd er sikker i sin sak. Noe var triveligere før. Og nå er alt blitt litt stillere. Han står på platten utenfor huset og ser utover Ingelsvatnet.

– Det er viktig med unger i utkantene.

50-årspresangen

Postbudet Jan Arild har havnet i en ganske pussig situasjon. Han stopper bilen, kjører ut til siden av veien, og setter seg bak i setet. Tenk at det skulle slutte slik?

Han begynner å flikke litt med brevene i den røde plastkassen som ligger på setet til høyre for ham. Jan Arild har fått vite at han må slutte å kjøre postruta han kjører i dag.

Et annet leveringsselskap har tatt over aviskjøringen på lørdager her i området. Og siden Postens distribusjonsenhet i Grong også har kuttet ut å sorte posten selv, så er det plutselig blitt mindre arbeid for de ansatte.

Jan Arild har fått vite at han er én av de to fast ansatte som må slutte. Hans siste arbeidsmåned er i januar. Samme måned som han blir 50 år.

– Jeg fikk beskjeden i august. Det var selvsagt et sjokk. Jeg trodde virkelig at jeg kom til å arbeide i Posten frem til pensjonsalder.

Var ikke Posten en av de tryggeste arbeidsplassene i Norge? Det var i hvert fall det Jan Arild trodde. Nå har han begynt å kikke seg rundt etter andre jobber. Og de er det sannelig ikke mange av i området, ikke for en gammel mann som har kjørt søppelbil og postbil de siste årene.

– Jeg følger med på nett. Men jobber som lastebilsjåfør eller maskinfører finnes bare sørover. Ikke her.

Det er jo noe med det. Man er ikke nødvendigvis så attraktiv i arbeidsmarkedet når man har passert 50. Det er en litt fortvilt situasjon. Han bor fortsatt på den gamle gården, alene. Han er skilt og har to barn.

– Tanken har aldri slått meg før. Men jeg må kanskje flytte herfra. Eller pendle. Man må jo ha arbeid.

Bildøren åpnes. Ut hopper Jan Arild med en ny bunke med brev og aviser.

Posten skal frem. Men ikke alle skal med, tydeligvis.

Den nye distriktspolitikken

Norge er i ferd med å endres. Kanskje står vi foran det store hamskiftet for det moderne bygdesamfunnet.

Kommunereformen innebærer omfattende sammenslåinger av dagens 428 kommuner. Dessuten kommer fylkessammenslåingene – som i Trøndelag. Og for ikke å snakke om politireformen.

– Dette er store strukturelle endringer som har mye å si for hvordan Norge blir fremover, sier forskningsleder ved Norsk senter for bygdeforskning, Katrina Rønningen.

Hun sitter på et kontor i Trondheim sammen forskningskollega Svein Frisvoll. De diskuterer litt og ser på en utskrift av en presentasjon. En presentasjon som viser hvordan folk har flyttet på seg de siste årene i Norge.

I motsetning til Finland og Sverige, som har ført en aggressiv og målrettet sentraliseringspolitikk fra 1950-tallet og fremover, har Norge hele tiden hatt som mål å bevare en desentralisert bosetting.

– Norsk distriktspolitikk har bremset farten på sentraliseringen, som har vært mye større i Sverige og spesielt Finland. I 1950 var Finland faktisk det landet i Norden med mest spredt bebyggelse, sier Rønningen.

Ulike regjeringer har kommet og gått i Norge, men den samlede distriktspolitikken har det vært en noenlunde enighet om hele veien.

Men nå varsles en større kursendring om hvordan man skal sørge for at det langstrakte landet fortsatt skal være befolket.

– Regionalpolitikken, som også har byene som sitt nedslagsfelt, synes å bli viktigere. Dagens regjering signaliserer tydelig at de ønsker en mindre og smalere distriktspolitikk fremover, sier Frisvoll.

– Det skal bli interessant å se hvordan denne politiske kursendringen slår ut, sier Frisvoll.

Regjeringen ønsker større og sterkere regioner rundt omkring i hele landet. Noen frykter at småkommunene i utkanten kan ende opp som de store taperne.

– Norge står foran et viktig veiskille, konstaterer Rønningen.

Bare gamlinger igjen

De store linjene er overdrevent tydelige. Områdene langt unna byene tømmes stadig for folk.

– Kommunene i utkanten står foran en relativt rask folketallsnedgang, sier Frisvoll.

Sammenslåingen av kommunene og fylkene kan fjerne mange attraktive og viktige høykompetansejobber.

– Disse jobbene på rådhuset har vært en mulighet for at unge og høyt utdannede folk kunne flytte tilbake til hjemplassen sin. Alle typer arbeidsplasser i kommunal sektor har vist seg å være ekstremt effektive for å opprettholde levende lokalsamfunn ute i distriktene, forklarer Frisvoll.

I 2040 vil det være nesten bare eldre mennesker igjen i mange av grendene rundt omkring i landet, hvis utviklingen fortsetter. SSBs befolkningsframskrivinger er ikke til å misforstå:

Blir vi som Sverige?

Utkantene i Sverige – glesbygden – har vært mer eller mindre nedlagt i lang tid. I hvert fall sammenlignet med Norge.

Denne høsten blusset en distriktspolitisk debatt opp i vårt naboland, etter at dokumentarserien Resten av Sverige satte søkelys på hvordan den historiske sentraliseringen har skapt et skarpt skille mellom by og land.

Spørsmålene som tas opp er relevante, også med norske øyne: Er det rettferdig at folk som bor i utkanten – som betaler like mye, eller mer, i skatter og avgifter – skal ta til takke med langt dårligere tjenester enn folk i byene? Skoler, politi og sykehus rykker stadig lenger unna.

Er det slik at landsbygdas rolle i fremtiden blir å være en slags passiv naturkulisse, et rekreasjonssted, for slitne byfolk som trenger å dra på ferie og slappe av? En ren turistdestinasjon for storslagne naturopplevelser – der det moderne mennesket skal kunne finne seg selv?

«Landsbygden ska leverera – inte först och främst leva», som det blir sagt i dokumentarserien.

For det er ikke noen tvil: Den svenske landsbygda er så til de grader kjørt i grøfta. Og politikerne har villig gasset på bak rattet. I Sverige har det ikke vært noe politisk mål å bevare en spredt bebyggelse. Man har ikke funnet det lønnsomt.

Er Norge på vei dit?

To ulike veier

– Sverige hadde en sterk industrialisering mye tidligere enn Norge. Myndighetene benyttet seg av fraflytningstilskudd for å effektivt få arbeidere til industrien i sør. Store deler av Norrland opplevde flere bølger med massiv fraflytting sørover på 1900-tallet, forklarer Rønningen.

Det startet allerede på 1800-tallet. Da hadde Sverige en mektig adel som sørget for at naturressursene var samlet på få hender. Denne eierkonsentrasjonen er blitt forlenget inn i vår tid, ved at pengene fra for eksempel gruvedrift i nord, er blitt sendt direkte sørover til eierne.

– De store selskapene i Stockholm har vært de som har sittet igjen med overskuddet. En mindre andel har blitt igjen i lokalsamfunnene der verdiene ble skapt, sammenlignet med Norge, sier Rønningen.

Norge har en historie med mye mer desentralisert industri, som har skapt arbeidsplasser over hele landet. Vannkraftutbyggingen er et eksempel på det – med lokale og kommunale eiere, samt lovgivning og regulering, som har sikret at store deler av inntektene er blitt igjen lokalt.

– Her har bøndene og fiskerne selv eid retten til å høste av de lokale naturressursene. Bøndene var på 1800-tallet en stor maktfaktor i politikken, og prinsippet om at lokalsamfunnet skal ta del av verdiskapingen har vært rådende i Norge frem til i dag, forklarer Frisvoll.

Distrikts-Norge har mange ansikt

– Fremtiden vil bli fragmentert for Distrikts-Norge, spår Frisvoll.

For det finnes jo ikke ett samlet Distrikts-Norge. Det er forskjell på innland og kyst. Nord og sør. Både Oppdal i Sør-Trøndelag og Snåsa i Nord-Trøndelag er ute på bygda, men de utvikler seg i to ganske ulike retninger.

Det hjelper ikke at man år etter år topper kulturindeksen, slik som Røros har gjort. Det blir ikke nødvendigvis mange flere innbyggere av den grunn.

– Røros er interessant. De blir ofte trukket frem som en suksesshistorie, med en vellykket satsing på lokalmat, merkevarebygging og reiseliv – at de virkelig har fått utnyttet sin status som verdensarvsted. Men Røros har ikke vært noen motor i sin region. De har ikke hatt noen betydelig befolkningsvekst, sier Rønningen og fortsetter:

– Den veksten vi ser, er sannsynligvis resultat av tilflytting innad i regionen fra nabokommunene.

Arbeidsplasser trumfer alt

– Der du har jobbvekst, der har du befolkningsvekst. Slik som Frøya.

Forsker Svein Frisvoll peker på den enorme forskjellen mellom de to kystkommunene Leka og Frøya. Den første lever på landbruk, den andre på fisk. De har hatt helt ulik utvikling mellom 2000 og 2014.

Mens Leka har slitt med rekruttering av nye generasjoner til bondeyrket, og har hatt 22 % befolkningsnedgang – så har Frøya gjennom sin satsing på oppdrettsnæring, hatt 10 % befolkningsoppgang.

– Her kommer vi til den brede distriktspolitikkens formål, som har vært å ha mange bønder i sving rundt omkring. Disse skulle være selve grunnmuren som lokalsamfunnene kunne stå på. 15 bønder har medført at 15 familier har trengt skole og butikk, forklarer Rønningen.

Men på grunn av den voldsomme effektiviseringen av landbruket, så er det i dag kanskje bare to eller tre bønder som driver den samme jorda.

– I dag produseres det langt, langt mer mat – av langt, langt færre bønder. Landbruksnæringen er den næringen som har hatt høyest effektiviseringsvekst i Norge, sier Frisvoll.

Et nytt håp

Jan Arild Deviktangen hopper inn og ut av bilen, slik han har gjort hundrevis av ganger før i dag. Stopper og kjører videre. Bretter, leser og sorterer. Det ligger fortsatt en god del post bak i bilen som skal ut, før dagen er ferdig.

Oppover en humpete grusvei passerer Jan Arild en garasje på venstresiden som står helt åpen. Han rekker å kikke kjapt inn.

– Her har det vært jakt.

En rosahvit elgskrott henger ned fra taket, festet i en krok. En pickup står utenfor, men det er ingen folk i sikte. Slik som det har vært i hele dag egentlig. Og alle andre dager.

Mange hus. Få biler. Tomt for folk.

– Men jeg vet om et søskenpar som bor i nærheten. Ungdommer som har flyttet hjem igjen og tatt over gården. De satser visst skikkelig.

Livet på en fjellgård

Synnøve Ingulfsvand kommer stampende ut fra det røde gammelfjøset i støvlene for å hente posten. Lua og arbeidsdressen er på, og kinnene er rosafrisk av den kjølige luften. Rett bak henne tasser lille Håkon etter.

Toåringen hjelper sin mamma med å laste på og av tørrfôr fra trillebåren.

– Vi tok over for et par år siden. I fjor bygde vi et helt nytt fjøs med melkerobot. Det skal etter hvert fylles opp med 50 melkekyr.

Synnøve har alltid ønsket å flytte tilbake hit til Tunnsjø, hvor hun har vokst opp med foreldrene Sissel og Georg, lillebror Sven Georg, og storebror Einar Otto.

Men det var altså storebror som hadde odelsretten. De siste årene har Synnøve bodd på øya Hitra, sammen med kjæresten, og jobbet innenfor planseksjonen i kommunen.

Plutselig tok livet en vending. Einar Otto og Synnøve fant ut at de ønsket å ta over gården sammen, slik at begge deres familier kunne vende hjem og bo her.

Og gjett om hun er glad for det.

En revitalisering?

– Det er noe helt spesielt å bo her, på en fjellgård. Å skape sin egen arbeidsplass, se resultatet av det man gjør, hver eneste dag. Jeg har aldri vært noe bymenneske.

Her er det mer enn nok av muligheter for jakt, friluftsliv og natur. Slik som andre mennesker bare kan lengte etter.

Og avstander, ikke minst.

Hennes samboer, Arne Aarnes, må ukependle til Steinkjer for å jobbe. Å kjøre dit tar over to timer. Snart må Synnøve bruke tre timer hver dag for å levere barna til nærmeste barnehage i Nordli.

Men hun har trua på fremtiden. Planen er at hun og broren skal arbeide annenhver uke i fjøset, dermed kan familien være mye sammen i Steinkjer. Eller her.

Det å vokse opp med masse dyr – og lære å passe på disse – er en mulighet hun vil gi videre til sine barn.

– Jeg ønsker at de skal få den samme fantastiske oppveksten som jeg hadde, at de skal kunne høste av naturen og ta vare på jorda rundt gården.

Også andre jevnaldrende på nabogårdene har begynt å flytte tilbake. Synnøve merker en liten revitalisering i området. 4H-klubben er oppe og går. Idrettslaget arrangerer treninger for både voksne og små. Det er liv i grendehuset.

– Det er viktig for meg å utvikle gården videre, og være med på å holde liv i bygda. Det handler om å gi noe tilbake og ta vare på det som familiene før meg har bygget opp.

Siste stopp på ruta

Jan Arild Deviktangen kikker kjapt på klokka og ut kjøkkenvinduet. Den røde postbilen står parkert rett utenfor. Det lir utpå ettermiddagen her i Hudningsdalen i Røyrvik. Snart blir det mørkt igjen.

– Ja. Det blir vel ikke lenge før vi får post bare tre ganger i uka?

Hildur Westgaard ler smålurt, mens hun kikker bort på postbudet.

– Hvor har du hørt det?

Jan Arild ser spørrende tilbake.

Han skulle bare inn til ekteparet Hildur og Steinar Westgaard for å levere et par brev og utveksle et par ord. Men så ble det litt eplekake også. Det kan man jo ikke si nei takk til.

– Det går feil vei. Vi er bare 10 år etter.

Steinar snakker i vei om at det går mot svenske tilstander også her i Norge. De har nemlig en datter som bor langt ute på bygda i Sverige. Der må folk visstnok kjøre uhorvelig langt for å komme til kommunesenteret.

Samtalen mellom Hildur og Steinar ruller videre, mens postbudet høflig hører på.

– Men for all del. Det er jo stille og rolig her i Hudningsdalen også.

– Ja, det er som de sier på svensk: Glesbygden.

– To-tre stykker bor der borte. Så har vi Jon og Jarle. Og oss.

– Det er snart bare pensjonister igjen her.

– Sant. Det er jo trivelig det?

– Ja, så lenge de er i live, så.

– Jo, det klart.

Både Steinar og Hildur arbeidet en gang i tiden for Grong Gruber i Jomafjellet, ikke langt unna her. Slik som Jan Arild også gjorde da han var yngre.

Steinar arbeidet helt fra starten i 1972. Alle tre ble oppsagt i 1998, da gruva ble nedlagt. Da flyttet mange av de andre fra området.

– Vi har ingen planer om å flytte herfra. Det blir ikke aktuelt.

– Vi kan dra på en ferietur, men det er best å komme hjem.

En uventet beskjed

Nøkkelen vris om. Motoren stopper. En lang dag er over for Jan Arild Deviktangen. Han er tilbake der han startet i morges, på parkeringsplassen ved Postens distribusjonsenhet i Grong.

Det tar på å kjøre ut kilovis med post gjennom fire kommuner. Smale grusveier. Glatte fjelloverganger. Lange historier rundt bordene.

Snart er det hele over, tenker Jan Arild.

Han laster ut de tomme, røde plastkassene fra bilen. Det føles fortsatt rart å være oppsagt. Hva skal han finne på etter han slutter her i januar? Sjefen har sagt at hun vil ha et par ord med Jan Arild før han går hjem. Hun står inne på kontoret og venter.

Han retter på capsen. Puster dypt. Og går inn.

– Du, Jan Arild ...

– Ja ...

– Det gjelder din oppsigelse. Du er jo formelt oppsagt hos oss i januar.

– Ja?

– Du vet jo at vi gjør alt vi kan, for å ikke miste flinke folk, ikke sant? Jeg ønsker virkelig å ha deg her i arbeid. Dette er en tøff prosess for alle i Posten.

– Mmm.

Jan Arild ser ned. Sparker litt med skospissen på gulvet.

– Jeg kan jo ikke love noe ... Men, jeg tror vi skal få til en løsning. Slik at du kan fortsette å kjøre ut post for oss her i området.

Han kikker opp.

– Er det sant?

– Ja. Jeg tror vi fortsatt skal ha arbeid til deg, på en eller annen måte, også etter januar. Jeg tror det.