«Behind The Sun» er tittelen og den kom nesten like raskt som kaffen: Det er bare 11 måneder siden forrige studioalbum.
– Den elendige rockeoperaen forårsaket en flaskehals, sier Bent Sæther, som drikker seigtflytende, svart kaffe av More ABBA Gold-koppen og sikter til 2012-utgivelsen «The Death Defying Unicorn», der veteranbandet for én gangs skyld begrenset seg, noe de sist gjorde med Tussler.
– Der var vi så smale, at vi ble sittende igjen med en stor backlogg av låter for bra til å kaste, sier Sæther. For når han jobber, lar han sangene komme i fri flyt. Og det kom mange, mange låter da Motorpsycho skulle lage rockeoperaen sin.
– Sensur skjer først etterpå. Det er da vi velger. Styrer man det man skriver underveis, dreper det kreativiteten, sier Sæther, som får ideene når han «ser på TV-serier og spiller gitar».
– Da dukker det opp noe jeg gjemmer på. Det kan bli liggende lenge. En av låtene, «On A Plate», har et riff fra 1991, sier han mens Snah skyter inn:
– Det er din personlige rekord.
Sparer ikke
I likhet med forrige skive, også den i kjølvannet av enhjørningsplaten, byr også «Behind The Sun» på det meste. Som en tysk anmelder fastslår: «Motorpsycho kan alt – bortsett fra å spare».
– Nei, det er ingen grunn til å være gnien. Vi er rause, vi spiller mye på hver eneste plate, sier Bent Sæther og alle tre humrer og ler.
For det er mye lyd fra Motorpsycho som vanlig, og enda mer nå med fjerdemannen som også er med på denne – den svenske gitaristen Reine Fiske. Han har trigget 25-årsjubilanten til det Snah kaller «masse samspill», og ifølge Sæther gjort noe med hele estetikken.
Bent Sæther hevder «Behind The Sun» er en jukeboxskive, med låter som kunne vært fra mange forskjellige band. Her er ballader og prog, kort og langt, sang og instrumentalt, mektig og mykt.
– Totalt speiler skiven mange av sidene ved det motorpsychedeliske. Dermed slipper vi å føle oss som flate karikaturer. Det er derfor vi ikke er blitt verdensstjerner; det blir for vanskelig for folk, med opptil flere musikktyper på samme plate. Vi har torpedert oss selv, sier Sæther og høres fornøyd ut med valget.
– Større palett
For dette er ifølge de to eldstekarene i bandet grunnen til at Motorpsycho lever like godt i dag, og er like vitale på sitt sekstende studioalbum som noensinne. Et kvart århundre skal feires utover 2014, noe som ifølge bandet føles litt utenom det vanlige.
– Vi har mer enn nok med å leve i nuet. Vi må passe oss for ikke å bli kuratorer for vår egen fortid, sier Sæther og sier det begynner å bli «litt livsverkfeeling på det».
– Når dere går tilbake og lytter på de tidlige skivene, hva slår dere?
– At vi tenkte vanskelig, det er alltid de samme farene i valgene man tar, sier Hans Magnus Ryan, mens Sæther mener bandet har utviklet en større palett.
– Nå maler vi ikke lenger bare i primærfargene, vi har tilgang til mer.
– Og personlig?
– Vi er under utvikling enda. Det er gøy – og skummelt. Det er alltid nye låter, arrangementer, tekster, som skal inn i systemet, medgir Snah, mens Kapstad gliser selvvalgt fra sidelinjen og fastslår at på én turne en gang hadde de 107 låter inne.
Første hjemmeside
Over kaffen – Snah drikker av Donald Duck, Kapstad av Miljødetektivene – medgir trioen at den digitale hverdagen omsider har innhentet dem.
– Vi levde lenge på Led Zeppelin-tanken om at er du utilgjengelig, er du mystisk. Men det går ikke lenger. Motorpsycho får hjemmeside! sier Bent Sæther.
Foreløpig ligger det bare musikkvideoen til «Hell, Part 7: Victim of Rock» der, men bassisten sier han jobber hardt med mer innhold. Der vil bandet også avsløre 2-3 prosjekter som inntil videre er halvhemmelige.
– Sjekk siden, for dette er betydelig dersom man liker Motorpsycho, lover de.
I kjølvannet av plateslipp følger en ti konserters norgesturné, før turen går ut i Europa for et tyvetalls klubbjobber. Da kan folk forvente seg nytt, sikkert også gamle godsaker, og mye improvisasjoner.
– Det er veldig digg ikke å ha noe pliktnummer, sier Kenneth Kapstad.
For Motorpsycho har utdannet publikummet sitt – til å vente i spenning.