Tror og tviler på tannfeen

Tre tikroner ligger i et glass som står på skrivebordet på rommet til datteren min, Freja. Det er bare noen dager siden pappaen hennes hjalp til med å trekke ut den første løse melketanna hennes, – som ble lagt i et glass med vann før hun la seg om kvelden.

Allerede samme morgen som tanna hadde blitt til penger, kunne Freja fortelle at tannfeen ikke finnes. – Slik som julenissen og påskeharen heller ikke gjør.

Så hvorfor forteller vi egentlig barna om tannfeen, hvor langt skal vi gå for å opprettholde illusjonen, og hvilken betydning har forestillinger om vesener som tannfeen, julenissen og påskeharen?

– Flyr gjennom nøkkelhullet

Myntene ligger fortsatt i glasset ved siden av den hvite køyesenga når Frejas venninne Molly (6) kommer på besøk noen dager senere.

Mens hun viser frem melketanna som ikke er i munnen lenger, forteller Freja hva som skjedde etter at hun hadde lagt den i glasset med vann.

– Jeg var våken veldig lenge, og da så jeg at tannfeen kom. Tannfeen kan jo fly, og jeg så at den fløy. Den er så liten at jeg nesten ikke så den.

Klarer den å bære en så stor penge, spør Molly.

– Ja, den får seg gjennom nøkkelhullet. Den har magi og klarer å krympe pengene. Når den kommer inn på rommet, blir pengene stor igjen.

Fembarnsmor skrev bok på rim

Tradisjonen med å gi gaver til barna når de mister den første tanna går helt tilbake til middelalderen, ifølge folklorist Velle Espeland. Men hvordan glasset med vann og tannfeen kom inn i bildet er han mer usikker på.

– Julenissen var en pedagogisk, fiktiv skikkelse som skulle skremme barna til god oppførsel. Tannfeen er nok en mer hyggelig utgave av de overnaturlige personene som er knyttet til gavegiving, sier Espeland.

«Lille Pernille på tannfeen så,
den vakre feen som var der nå.

Lille Pernille hilste så pent.
Hun visste det må var sent.»

Fembarnsmor Mirjam Hagen leser fra boka hun har skrevet om tannfeen. Hun jobber egentlig i IT-bransjen, men var så opptatt av å bevare barnefantasiene at det ble bok av det. Hun har også skrevet om andre barneillusjoner som regnbuens gull og påskeharen.

For henne handler historiene mye om å ta vare på en tradisjon, men hun mener også at de er betydningsfulle for utviklinga av fantasi hos barna.

– Jeg tror det fører med seg kreativitet. Det gir en glede å ha noe å tro på, det å vite at den vonde tannfellinga fører noe godt med seg.

– Gir hyggelige og morsomme mennesker

Mirjam Hagen mener denne fantasiverdenen er viktig for å bevare barnesinnet så lenge som mulig.

– Når barna begynner på skolen får de en brå start med alt som er virkelig og som er realitet. Vi voksne er veldig opptatt av at barna skal bli fort stor, selvstendige og ta ansvar, men litt fantasi er med på å utvikle ungene kreativt senere i livet.

Det bekrefter professor i barnepsykologi ved NTNU, Karl Jacobsen. Han sier fantasier om tannfeen, julenissen og påskeharen gjør at barn ser at verden ikke bare består av konkrete ting.

– Man utvikler en evne til å kunne spøke, være underfundig og å gå ut av rammene. Illusjonene bidrar til en utvikling av fleksibilitet, og at du skjønner at folk ikke mener ting bokstavelig, Det fører til at barna blir mer vitale og livlige og gjør overraskende ting.

Han mener også fantasihistoriene bidrar til at barna blir en hel person og god til å samhandle med andre.

Tommel opp for julenissen

Men hvor langt skal man gå for å la barna tro på historiene om tannfeen, påskeharen og julenissen? Mange barn skjønner jo at noe ikke helt stemmer.

På rommet til Freja har de to venninnene begynt å snakke om julenissen. Han er en fin fyr, han kommer jo tross alt med pakker. Og når Molly er hos bestefaren sin på julaften, treffer Molly den ordentlige julenissen. – Eller hvordan var det egentlig..

– Han er egentlig aldri ordentlig, for det er en vanlig mann bare. Jeg tror det er naboen kanskje, jeg vet ikke helt.

– Så julenissen finnes ikke egentlig, da?

– Nei, sier Molly.
– Jo, da, sier Freja.
– Jeg tror ikke det, sier Molly.
– Jeg tror det, sier Freja.

Laget fotspor for å bevare troen

Julenissen har droppet vårt hus de siste årene. Det ble rett og slett litt guffent for barna i familien å se pappaene utkledd som nisse. Derfor er det litt overraskende at Freja nå sier at hun tror julenissen finnes. Men det kan skyldes at mange barn gjerne vil tro på disse fantasifigurene.

Mirjam Hagen mener derfor vi skal legge til rette for fantasien hos barna så lenge som mulig. Også for de barna som synes julenissen er litt skummel. Da en av døtrene hennes ble redd for julenissen, laget hun sin egen vri på historien ved å lage fotspor i asken foran peisen.

– Jeg fortalte at det var hjelperne til julenissen som hadde vært der med gaver. Hun forstod at julenissen ikke rakk over alle husene i hele verden. Da sluttet hun også å være redd for nissen.

Livredd for påskeharen

Hjemme hos oss var ikke Freja bare skeptisk til julenissen, men også en annen figur som dukker opp rundt påsketider.

– Da jeg var liten var jeg livredd for påskeharen. Jeg trodde det var en hare som var slem, men som ga godteriegg, forklarer Freja.

Freja var så redd at påskeegg gjemt i hagen var langt fra hyggelig. Jeg tenkte ikke lenger enn at jeg måtte avsløre påskeharen som mamma og pappa for å gjenopprette påskefreden. Denne avsløringa blir nå delvis videreformidlet når venninna Molly nå forteller om da påskeharen var på besøk hos henne,

– Jeg fikk masse godteri.

– Og det var påskeharen som hadde vært der?

– Ja, jeg tror det.

– Hvis ikke var det mammaen eller pappaen, skyter Freja inn.

Etter en liten pause, spør Molly:

– Har du sett hvem som var påskeharen?

– En gang var det meg, en gang var det mamma og en gang var det pappa, svarer Freja.

Trygge i fantasiverdenen

Til tross for at de altså er litt usikre på en del av skikkelsene, har både Molly og Freja mange ideer og fantasier om både påskeharen, julenissen og tannfeen. Det bekrefter at barn er veldig kreative, ifølge Mirjam Hagen.

– Og de vil gjerne tro på det de har hørt. Barna føler seg trygge i fantasiverdenen. Jeg tror alle mennesker er skapt slik at vi må ha noe å tro på.

Men hvor lenge skal man som foreldre sørge for at historiene lever videre hos barna?

– Jeg synes vi kan dra det så langt som barna er klar for det. Når de stiller tvil og egentlig ikke tror det er sant, kan vi avsløre dem, sier Mirjam Hagen.

Det er professor i barnepsykologi, Karl Jacobsen, enig i. Her må man se an ungen.

– Hvis barnet er interessert, kan man smøre på litt, men hvis barnet ikke er interessert trenger man ikke å fortsette. Det er litt avhengig av responsen fra ungen.

Tilbake på barnerommet med den hvite køyesenga sammen med Freja og Molly. Hvordan var det egentlig med tannfeen. – Tror de at den finnes?

– Det er bare mammaen eller pappaen. Men mange voksne sier den finnes, sier Freja.

– Hvorfor sier de voksne at tannfeen finnes, da?

– Fordi de vil at barna skal være glade.