Ida Jenshus er klar med tredjeskiven, der forventningene fra omverdenen må ha vært skyhøye, men der hun selv fant tilbake til leken sammen med sin nye produsent, Kåre Vestrheim.
– Han ga meg selvtillit til å gjøre mer selv, både munnspill og gitar, så vel som at hele prosessen ble gjennomsyret av lek, søken og eksperimentering. Det var deilig å være tilbake der igjen! Jeg var klar for å bli sett på nytt, sier hun om arbeidet bak «Someone To Love», som slippes denne uken.
Regnværsstemning
Lek til tross er det likevel en til dels melankolsk plate, ikke minst på tekstsiden. Musikken har den et stort og flott lydbilde, siden Ida Jenshus skrev mer på elgitar enn på kassegitar, og mer med tangenter.
– De beskriver en toårsperiode jeg har vært igjennom. Det er en fantastisk følelse å få det ut. Låtene kommer fra gud vet hvor, men det er noe som har påvirket meg og som kommer tilbake, sier hun.
I «The Gap» synger hun om gi og ta i et kjærlighetsforhold. Og om hvordan han ikke vet hva han skal gjøre når hun «flyter inn i mørket sitt». I tittellåten synger hun spørsmålet om han kan være der for henne, bli med henne når natten omgir henne, og være den hun kan holde rundt og elske.
Noen av dem er personlige, selv om hun ikke vil utdype så mye mer. Hun titter ut av vinduet på regnskyllet som har jaget unna solen en stund:
– Det passer bra til stemningen på platen, sier hun med et skrått smil.
Hjerteskjærende vakkert er kanskje den beste beskrivelsen, og godt er det å vite at Ida Jenshus etter eget utsagn også må klype seg i armen fordi hun er så heldig, og har funnet veien tilbake til «alt jeg elsker», slik hun synger på låten «Days of Nothing» – som handler om å ta seg tid til å tenke etter hva som er viktig, hva som er kjernen.
Kjempet og vant
Mest direkte går hun ut i låten «Marie (What Happened to the Music?)» – om ungjenta som stiller opp på alt, for å få musikken sin hørt. Og det er fjernsynets talentkonkurranser som Ida Jenshus sikter til, der sannhet, privatliv og ekthet går tapt – i jakten på poeng.
– Jeg har sett det fra innsiden, sier Ida Jenshus.
19 år gammel opplevde hun det snodige i å konkurrere i musikk på TV. Hun ble den vrange, som insisterte på å ha egne musikere, gjøre egne låter – og ikke smile bredt på oppfordring. Men hun vant.
– Da lærte man det. Jeg måtte kjempe, og beskytte meg selv. For det er vår oppgave å holde igjen litt, si nei. Det er du selv som må ta diskusjonen på hva du vil, sier hun i dag om erfaringen hun tok med seg.
Derfor var det Ida Jenshus beholdt kontrollen så sterkt da hun laget de to første albumene sine, som begge vant Spellemann.
– Jeg må gjøre dette på min måte, ellers kan det være det samme. Jeg må ha frihet til å gjøre hva jeg vil med musikken.
– Som å komme hjem
Det er musikken som driver henne, slik hun kommer inn på i «If Today Was Off My Mind». Hvordan det å komme opp på scenen er mer enn en jobb, «det er alt jeg er».
– Når jeg kommer ut på scenen, ut i det rommet vi skaper, er det som å komme hjem. Det er ubeskrivelig, da betyr ingenting annet noe, det er ren rus som jeg unner alle å kjenne på, sier Ida, som nå skal turnere frem til jul, varmt.
Det er det som også er budskapet i sanger som «Marie»: At folk må velge det som gir dem indre glede, ikke bare det ytre rundt, forklarer hun.
– Du har sterke meninger, og våger å si dem. Er det færre av artister som deg i dag?
– Det er mange som mener noe i dag, men det blir ikke hørt. Kanskje fordi de ikke stiller opp på alt? Å tørre å ha meninger krever at du står i det. Og kanskje det er dette platen min handler om, det å finne tilbake til de sterke meningene, drømmene og ureddheten du hadde når du var barn.