Kjempa for å redde russiske krigsfanger

Resultatet blei en storstilt hjelpeaksjon som redda mange liv.

Dette er historia om kampen lokale barmhjertige samaritaner dreiv i Verdal, vinteren 1945, for å hjelpe de russiske krigsfangene som kom til bygda, noen døden nær, og blei satt i hardt kroppsarbeid i kaldt vinterklima. Snart døde de første.

Det var i slutten av januar denne siste krigsvinteren de rundt 250 russiske krigsfangene kom til bygda nordfra og østrfa, som følge av at tyskernes tilbaketrekning fra både Finnmark og Finland.

Som levende lik ankom russerne Verdal

I uoppvarma godsvogner blei fangene frakta sørover til Trøndelag. Der blei det etablert en fangeleir for dem i Verdal, like ved Trondheimsfjorden.

Ille behandla hadde fangene vært undervegs sørover, nå var de utarma og utsulta.

Og i Verdal blei de kommandert ut på arbeid i skogene på området Ørin, ved Fæby og på Grønnøra, ikke langt unna der dagens offshoreindustri på Verdalsøra holder til.

De skulle hogge den grå olderskogen til brenneved.

De første dødsfallene kom 29. januar 1945. Den dagen døde tre russere. Da hadde fangene nettopp kommet.

Seinere utover vinteren døde mange, mens mange følte at krigen kanskje gikk mot slutten.

Lokalbefolkninga trår til

Fortvilt så lokalbefolkninga på hva som holdt på å skje med russerne. Nærmest som levende lik blei de drevet rundt i olderskogen, drog de grå trestammene etter seg, for å utføre nazistenes ordrer.

Dette var den botnløse lidelse rett utafor stuedørene til folk i Verdalen, og folk reagerte spontant.

• Over 4000 umerkede graver skal få navn

Noen begynte å legge ut mat til russerne, små matpakker som de la igjen i vegkanten. Noen gikk også mer direkte til verks. Noen prøvde å hjelpe med klær. En guttegjeng satte straks i gang mer organisert mathjelp som vaktene sa ja til å se gjennom fingrene med.

Forbud mot å hjelpe og kamp mot forbudet

Men straks kom svaret på barmhjertigheten:

Nazi-lensmannen i Verdal kunngjorde i oppslag lørdag 3. februar at det fra denne dato var forbudt å gi mat til russerne.

• Vet endelig hvem krigsfangene er

Men den sivile aksjonen stoppa ikke med dette, den sivile ulydigheta fortsatte, samtidig som flere prøvde å få oppheva forbudet. De unges Sanitetsforening skreiv til Røde Kors i Trondheim. Soknepresten i bygda, Øystein Hovden, fikk en sentral rolle, og gikk på både lensmann og naziledelsen i bygda, for å få forbudet mot å gi mat til fangene oppheva.

Stans barbariet!

Presten noterte ned situasjonen, slik det seinere kom på trykk i Verdalsboka, i bindet om krigen og okkupasjonen, utgitt i 1987:

"Stakkars dei som i det store oppgjerdet som kjem, vil ha dette tunge loddet i vektskåla, at dei har hindra folk i å utføra den miskunnsame samaritans gjerning!"

Presten tenkte sjølsagt på at krigen ubønnhørlig nærma seg slutten, både for tyske soldater og norske nazister, og at utfallet ville bli tysk nederlag, enda mange av dem ikke forstod det. Men presten forstod.

Presten tok også kontakt med Røde Kors i Trondheim, da de ikke hadde svart på sanitetsforeningas brev. Presten hadde det travelt. Han bad innstendig Røde Kors ta seg av saka, for det var ifølge Hovden "barbari" å la være å hjelpe.

Forbudet oppheves

Sokneprestens aksjon skjedde raskt og virka. Røde Kors var med å påvirke beslutninga som så kom. Alt den 15. februar kunne Hovden gå til leirkommandanten for russerleiren med beskjeden om at forbudet var oppheva. Han ville snakke med kommandanten om hvordan hjelp kunne organiseres med leirledelsens samtykke.

• – Russiske krigsfanger glemt

Han får til en avtale om av sanitetens damer skal få komme og lage mat til fangene hver ettermiddag.

Hjelpeaksjonen i krigens siste måneder

Sanitetskvinnene går i gang. Fra hele bygda involveres kvinner.

Samme dag som soknepresten har hatt sitt møte med leirkommandanten som er fra et sted ved München, samler kvinnene seg på en gård ikke langt unna leiren. Her blir det avtalt at sanitetslaga i bygda skal ha ansvar for hver sin dag, der de skal sørge for suppe i leiren, mat som fangene kunne tåle så utsulta som de var.

Med liv og lyst går arbeidet.

Og de få månedene fram mot våren da arbeidet med å hjelpe russerfangene å overleve pågår, gjør verdalingene en "innsats i nestekjærlighetens tjeneste som det står respekt av", skriver sokneprest Hovden i sine notater fra krigen.

29 russere døde i leiren, mange flere overlevde

I lys av krigens gru var det forholdsvis få russere som omkom i Verdal siste krigsvinteren, kun 29.

Det ville vært langt flere uten den hjelp bygda stilte opp med.

De russerne som overlevde glei godt inn i lokalmiljøet ei kort tid, etter krigens slutt, blant anna var svært mange av dem med på våronn rundt om i verdalsbygda i mai og junidagene 1945. De reiste fra bygda i felles tropp med tog noen måneder etter freden.

De døde fangene fikk sine graver gravd opp og disse blei flytta til egen gravplass, derførst fikk et enkelt monument, før det kom opp et større, i 1946, der alle navna på de døde og dødsdagen var inngravert. På toppen av monumentet var det også plass for ei rød stjerne.