– Det skjer cirka én gang i uka at noen besvimer her, sier Eva Furseth.
Som konservator og formidlingsansvarlig ved Norsk Rettsmuseum i Trondheim, gjennomfører hun flere omvisninger i uka for elever fra videregående og ungdomsskoler.
Det nasjonale museet for lov og rett forteller om rettslig historie fra 1600-tallet og fram til i dag, men én del av utstillinga skaper sterkere følelser hos elevene enn mange forventer.
I rommet som er viet fysisk avstraffelse, blir inntrykkene for heftige for noen av de unge besøkende.
– På min verste dag var det fem stykker som besvimte, forteller Furseth.
Får ikke stoppet besvimelsene
Da hun startet i jobben for litt over to år siden var gjenstandene som ble brukt under henrettelser utstilt inne i et trangt og mørkt rom uten vinduer.
For å redusere antall besvimelser flyttet Furseth økser, tang og annet historisk utstyr over i et lysere og større rom med vindu – uten at det fikk nevneverdig effekt.
– Det hjalp ingen ting.
Nå har hun endret på manuset sitt, slik at det som blir formidlet til ungdommene er litt mildere enn tidligere.
– Før snakket jeg om ting som at det kan være litt vanskelig å hugge av et hode, på grunn av sener og bein. Men det har jeg begynt å hoppe over. Nå forklarer jeg veldig klinisk hva som skjer. Det hjelper litt, sier Furseth.
– Bena ga etter
En av dem som har sett sine elever falle er Svein Egil Hauge.
Mandag denne uka var han på museet med 10.-klassingene fra Egge ungdomsskole i Steinkjer.
Da de kom til rommet med henrettelsesutstyr, skjedde det samme med dem som med flere andre.
– En elev besvimte. Han husket ikke så mye av det selv, men han følte at han ble veldig trøtt og trodde at det var det som gjorde ham slapp. Sidemannen syntes at han lente seg litt vel mye på skuldra hans, og til slutt ga bena etter og han datt sammen inntil veggen.
Hauge har vært innom museet flere ganger med forskjellige elevkull.
– Dette er første gang noen av dem har besvimt, men vi har hatt elever som vi ser begynner å bli bleke fordi det går inn på dem. Da har vi vært i forkant og tatt dem med oss ut av rommet, slik at de kan få seg litt frisk luft.
Fornøyd med det faglige utbyttet
Han har bare positive ting å si om omvisningen på museet, og presiserer at de er veldig fornøyde med kunnskapen og inntrykkene elevene sitter igjen med etter et slik besøk.
At budskapet i henrettelsesdelen blir tøff kost for enkelte, er helt greit, mener han.
– Det er absolutt innenfor den sonen som det må være for å få en gjenfortelling av hvordan systemet egentlig var og hvordan vi hadde det i Norge på den tiden som de forteller om, sier Hauge.
Han tror det er flere grunner til at så mange besøkende går i bakken.
– Det er nok mange faktorer som spiller inn. Det er klart at historiebiten i seg selv kan være litt grusomt for noen å høre på. Det er et lite rom, det er mange folk, det er varmt, klamt og kanskje dårlig ventilasjon, så summa summarum kan det kanskje være årsaken til at noen elever svimer av.
Spesiell stemning i bygget
Museet ligger i et gammelt slaveri, som også har vært brukt til oppbevaring av farlige, sinnssyke fanger.
– Det er mange triste og dramatiske skjebner som har vært i dette huset, og det ser man spor av, forteller konservator Furseth.
Nettopp den spesielle stemningen inne i bygget kan være en av grunnene til at så mange besvimer, mener hun.
– Man ser spor der folk har stått inntil et gitter og gnidd foten sin rundt og rundt, slik at det har blitt et merke i gulvet. Jeg tror folk ser disse sporene og danner seg bilder oppe i hodet. I tillegg er det trangt her, det er gitter foran alle vinduene og det er fengselsceller. Jeg tror settingen er med på å forsterke opplevelsen.
Ingen planer om å droppe utstillingen
Ifølge Furseth er det ingen elever som har blitt skadd etter det ufrivillige møtet med gulvet.
Hun har begynt å advare besøkende før de kommer inn til delen som handler om henrettelser, og nå vurderer hun flere grep for å bli kvitt problemet med elever som besvimer.
– Jeg skal ha en maksgrense på 15 stykker inne i rommet, for det kan jo være at lufta der inne blir for tett. I tillegg skal jeg se om jeg får laget noe slik at de kan få sitte.
Å kutte hele delen med henrettelseshistorie fra omvisningen er ikke aktuelt.
– Det har ikke museet lyst til, for det er så viktig når vi snakker om straff å fortelle at vi hadde henrettelser i Norge også, og at de var like makabre som de vi ser i Midtøsten og andre steder i verden i dag. Det er også viktig at de får med seg at dette ikke er på film, men at det er ordentlig, slik at når de leser om det som skjer i Midtøsten så forstår de at det er på ekte og at det er forkastelig.