– Det har vært som å se på en film. Det siste døgnet har vært surrealistisk. Helt ubeskrivelig, sier Monika Viken Leithe.
Hun snakker på vegne av foreldrene som har mistet hjemmet i brann. I tillegg er campingplassen de driver rammet av flom. Eneboligen var nettopp ferdig restaurert etter flommen i 2006. Da var familien også rammet.
Et uhell
Det var litt før klokka 11 torsdag at brannen oppsto.
Folk fra kommunen var på gården Rydningsodden på Høylandet for å pumpe ut vann fra kjelleren etter at Eidsvatnet gikk over sine bredder. Da det skulle fylles bensin på aggregatet som drev pumpa, tok det fyr og antente våningshuset på gården.
– Det tok ikke mange sekunder før bygget var fullstendig overtent, og det var umulig å slukke. Det var dramatisk i starten, for de var redd pumpa skulle eksplodere. Men alle kom seg ut av huset, og ingen skal være skadd. Det er heller ingen dyr på gården lenger, sa NRKs reporter, som var på stedet da brannen oppsto.
De to personene som befant seg i huset, kom seg uskadet ut. De ble fraktet til helsestasjonen på Høylandet for en sjekk.
Klokka 15.20 fortalte Geir Ove Fossli på 110-sentralen i Namsos at våningshuset hadde brent helt ned, men at de greide å bevare bygningene rundt.
SE BILDER OG VIDEO: Flomisolert gård i brann
Fra gråt til glede
Selv om familien Vikenhar mistet hjemme sitt prøver de å fokusere på at det kunne gått verre.
– Vi har hverandre, det gjør oss heldige. Likevel svinger følelsene mellom alt fra gråt til glede og galgenhumor. Det er nok overlevelsesinstinktet som slår inn, sier Monika Viken Leithe. Hun vokste opp på gården.
Familien Viken opplever mye støtte fra folk. Telefonen ringer hele tida, og familien synes det er godt at folk bryr seg.
– Det varmer i hjerterota. Mannen min har vært på en runde i Namsos i dag, og da fikk han virkelige merke at folk bryr seg – det er godt, sier Monika.
Vil tilbake
Foreldrene er fast bestemt på å bygge opp boligen igjen, for de ønsker ikke å bo noe annet sted.
– Pappa er veldig løsningsorientert. Han ser for seg at han skal hjem igjen. Det er målet, avslutter Monika Leithe Viken.