Hopp til innhold

Etterlyser system for bevislagring

I dag finnes ingen etablerte system for lagring av bevis i alvorlige straffesaker med endelig dom. Det er uholdbart, mener flere.

Koffert med bevismateriale fra Sigrid Heggheim-saken

Da dobbeltdrapsdømte Fritz Moen ble endelig frikjent i 2006 kom det krav fra flere om et system for arkivering av bevis. Her er en av koffertene med bevis fra saken.

Foto: NRK

– Det er beklagelig. Særlig dersom en sak begjæres gjenopptatt kan det ha stor betydning å ha tilgang til bevisene, sier direktør ved Domstoladministrasjonen, Tor Langbach.

Tor Langbach

Tor Langbach, direktør ved Domstoladministrasjonen, synes det er synd at det ikke blir tatt vare på bevis.

Foto: NRK
Tore Sandberg

– I sak etter sak har jeg opplevd at helt sentrale bevismidler ikke er å oppdrive, og det er ikke en rettsstat verdig, sa privatetterforsker Tore Sandberg i 2006.

Foto: Morten Holm / Scanpix
Johan Sigfred Helberg, direktør Norsk rettsmuseum.

Johan Sigfred Helberg og Norsk rettsmuseum har tilbudt seg å arkivere bevis i alvorlige straffesaker.

Foto: Lise Sørensen / NRK

I Norge sier loven at bevismaterialer skal destrueres når endelig dom er avsagt. I en rekke vestlige land finnes derimot flere eksempler på at straffedømte frikjennes ved hjelp av nye bevisanalyser.

– I USA er mange saker tatt opp i ettertid på bakgrunn av nye undersøkelser av tyngre bevis med DNA-teknologi. Det har ført til en rekke frifinnelser, sier Langbach.

Fem år - ingen endring

Da dobbeltdrapsdømte Fritz Moen ble endelig frikjent i 2006 kom det krav fra flere om et system for arkivering av bevis.

Både privatetterforsker Tore Sandberg og advokat Christian Wiig uttrykte sin frustrasjon da.

– I sak etter sak har jeg opplevd at helt sentrale bevismidler ikke er å oppdrive, og det er ikke en rettsstat verdig, sa Sandberg.

– I det øyeblikket jeg ble klar over dette så trodde jeg nesten ikke at det kunne være sant. Dette skal ikke skje, og jeg antar at justisministeren gjør noe med det, sa Wiig.

Men flere år er gått uten avklaring, selv om Norsk Rettsmuseum har tilbudt seg å arkivere bevis i alvorlige straffesaker.

– Problematisk ved gjenopptakelse

Siden Gjenopptakelseskommisjonen ble stiftet i 2004, har flere straffedømte søkt om å få sin sak behandlet på nytt i retten.

Orderud-saken og Baneheiasaken er blant de mest profilerte som forsøkes gjenopptatt i dag, men reglene skaper problemer i gjenopptakelsessaker, mener aktører i rettssystemet.

– Det er uheldig at vi har uklare rettsregler i dag. Etter våre regler skal bevis normalt sett slettes når en sak er avgjort i domstolene, men det har vist seg å være utilfredsstillende i mange saker, mener advokat John Christian Elden

Etableringen av Gjenopptakelseskommisjonen har synliggjort og forsterka behovet for et nytt regelverk.

Lagmann i Frostating, Aage Rundberget, og konservator ved Norsk Rettsmuseum, Johan Sigfried Helberg.

– Har tatt nok tid nå

Norsk Rettsmuseum ønsker å bidra til en løsning for framtida, og har derfor tilbudt seg å arkivere bevis i de alvorligste sakene.

I 2006 skrev de brev til Justisministeren om problemet. De mener utredningen av problemet har tatt nok tid nå.

– Det kommer nok et sentralt bevisarkiv. Men jo lengre tid det tar, jo lenger vil man møte problemer ved at noe bevismateriale ikke finnes lenger, sier konservator ved Norsk rettsmuseum i Trondheim, Johan Sigfred Helberg.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.