– Vi er fulle av sorg, men det er viktig å understreke at vi ikke er deprimerte, sier Arne Okkenhaug.
Foto: Jens Petter Søraa / AdresseavisenDen 45 år gamle psykiatriske sykepleieren fra Nesset i Levanger sendte sin 15 år gamle sønn på sin første politiske sommerleir på Utøya.
Emil Okkenhaug kom aldri tilbake til sine foreldre Arne og Ann Mari og lillesøstrene Oda (14) og Maria (9).
– Stolt over leserbrevene
Med sine leserbrev satte han ord på følelser og tanker som virket samlende for mange, og han manet til omtanke og fellesskap da media var i ferd med å flytte fokuset fra gjerningsmannen til politiet og Justisdepartementet.
Arne Okkenhaug er nå kåret til Årets trønder 2011 av mediehusene NRK Trøndelag og Adresseavisen.
– Det er en ære, og jeg blir rørt og ydmyk over å få en slik pris. Jeg er stolt over at mine ord virket lindrende, og at media tok til seg noe av det jeg sa, sier Arne.
45-åringen ønsket ikke å søke offentlighetens lys i etterkant av 22. juli, men måtte si ifra da han merket at det nasjonale samholdet som alle kjente like etter terrorangrepet var i ferd med å forsvinne.
– Jeg satt i sofaen og så en reportasje om politibåten som sviktet. Jeg merket at jeg ble forbannet på politiet, og da tenkte jeg «hva skjer nå?». Nå fører jeg ansvaret over på politiet, og det er riv ruskende galt. Verken jeg eller Ann Mari ønsket at bitterheten skulle ta overhånd, forteller Arne ærlig.
– Det er kun én gjerningsperson, og det er barnemorderen, legger han til.
- Les også: – Ble så sjokkert at jeg måtte skrive
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Emil Okkenhaug ble bare 15 år gammel. Han meldte seg inn i AUF noen måneder før den politiske sommerleiren på Utøya.
Foto: Privat– Media gikk for langt
Det som fikk begeret til å flyte over og Okkenhaug til å skrive et nytt innlegg, var angrepet på justisminister Knut Storberget.
Han fikk kraftig kritikk i etterkant av terrorangrepet, og gikk etter hvert av som statsråd.
Okkenhaug satte seg ned og skrev leserbrevet med tittelen «Splitt og hersk etter 22. juli» som ble delt over 6000 ganger på Facebook.
– Familien vår syntes det varmet da folk sa ord som at «hat skal ikke møtes med mer hat, men med kjærlighet». Det var en folkevilje at vi skulle takle dette med verdighet. Men med Storberget så merket jeg at det var enkelte medier som gikk for langt, og prøvde å splitte samholdet.
I sterk konkurranse med Marit Bjørgen, ekteparet Gynnild/Børseth som etablerte «Kjør for livet» på Ler, Åge Aleksandersen og hjerneforskerne Moser, fikk Okkenhaug over 40 prosent av de nærmere 8000 stemmene som kom inn.
– Det er et flott selskap å være i. Det å stå ved siden av de andre kandidatene er en ære, sier han.
I august var Arne på en konsert med Åge Aleksandersen i Steinkjer, og da fikk tekstene til Namsos-musikeren ny aktualitet.
– Det var så vakkert, og jeg hørte sangene på en helt ny måte. Jeg åpnet øynene for hva som ligger i poesien til Åge, og jeg ble stolt av å stå ved siden av ham, sier Arne.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Verdig vinner: Årets trønder 2011 er flankert av nyhetsredaktør Kirsti Husby i Adresseavisen og regionsjef Bjørn Stuevold i NRK Trøndelag som mener Arne Okkenhaug har vist et stort engasjement i en svært vanskelig tid for ham og familien.
Foto: Jens Petter Søraa / Adresseavisen«Ingen får tråkke på Emil»
Årets trønder liker å gå på tur for å lufte tankene.
Foto: Jens Petter Søraa / AdresseavisenDen siste tiden har ikke sykepleieren kjent behovet for å skrive noen flere innlegg, men dersom media skulle begå overtramp, så kan det hende han må ta pennen fatt.
– Jeg ønsker ikke å være en offentlig person, men jeg klarer ikke å dy meg dersom jeg merker at det er noe som provoserer meg. Selv om Emil er død, så er han fortsatt sønnen min. Ingen skal få tråkke på ham eller tjene penger på å dikte opp historier. Hvis noen prøver å skade Emils minne så vil jeg ikle meg rollen som Simon Wiesenthal (østerriksk «nazistjeger» journ.anm.). Jeg vil ikke la ondskapen, sladderen, sensasjonen og grafsingen ta overhånd, fastslår Arne.
- Les også: Her er juryen i Årets trønder
Rettssaken mot terrorsiktede Anders Behring Breivik starter etter påske, og familien vil få informasjonen de trenger av bistandsadvokaten.
– Jeg gruer meg til rettssaken, vi vil nok oppleve medieoppslag som vil gjøre vondt i tiden fremover. Jeg vil slå av tv og bla forbi oppslag som omhandler livet til barnemorderen. Vi lever i nuet, og har fokus på at vi skal leve våre liv. Alt skal ikke være tungt og trist, og vi skal ha gleder i livet også. Det kan ikke bli verre enn det vi allerede har opplevd, sier han ettertenksomt.
Dagen etter den skjebnesvangre datoen 22. juli var hele familien samlet i Sørum, hvor besteforeldrene bor. Ann Mari og Arne hadde bestemt seg for å fortelle at Emil var død selv om de ikke hadde fått den endelige bekreftelsen.
– Etter hvert så avbryter yngstedatter Maria oss og sier: «Nå er det nok gråt. Nå skal vi gjøre noe annet».
– Vi er fulle av sorg, men det er viktig å understreke at vi ikke er deprimerte. En dame på jobb fortalte at hun mistet storebroren sin da hun var 14 år. Hun fortalte at det verste ikke var å miste broren, men å miste foreldrene. Vi skal gjenvinne hverdagen og komme styrket ut av dette som familie. Vi har to jenter vi skal ta vare på, og Oda og Maria skal ikke miste noe mer. Det holder med Emil, sier Arne.
