– Vi var opptatt av sikkerhet før også, men vi har snakket veldig mye om det nå, sier Tor Egil Nilsen fra Stjørdal.
Det var 11. september i fjor. De erfarne jaktkompisene hadde spist lunsj og var på tur ut i terrenget igjen.
– Vi gikk side om side med cirka 30 meters avstand mellom oss.
Han så ikke at rypa fløy opp foran ham, men hørte skuddet. Så kom den sviende smerten, og han falt framover.
– Jeg tenkte «skjøt han på meg?».
Så kom de andre løpende.
– Han som skjøt fikk enda mer sjokk enn meg, og tok det skikkelig tungt. Han la seg over meg og skrek «hva har jeg gjort hva har jeg gjort?».
Sannsynligvis har haglene rikosjettert i noen store steiner og kommet i retur rett mot Tor Egil.
– Han sto til venstre for meg, og jeg ble truffet på høyre side av kroppen. Så det var et uhell.
Politiet betegnet det også som en ulykke og ikke som et vådeskudd.
Full av blod
Tor Egil trakk pusten for å kjenne om det surklet på lungene. Det gjorde det ikke.
– «Det går bra», sa jeg. «Nei, det gjør ikke det», sa han, gjenforteller Tor Egil.
– Jeg var verken kvalm eller svimmel, og jeg kjente at det ikke var noe galt inne i kroppen, sier han.
Han hadde på seg ei tynn skjorte den dagen, og da han tok den av var kroppen rød av blod og svette.
– Da fikk vi sjokk, både han og jeg, forteller han.
Men Tor Egil var hele tiden helt sikker på at det hadde gått bra.
– Jeg så det var flere hagl som hadde truffet meg, men da jeg fikk tørket meg med skjorta så jeg at det bare var prikker og ingen kjøttsår. Det var bare kulene som hadde trengt inn i kjøttet.
Krigskirurger hjalp til
Tor Egil ville gå ned til bilene. Rundt to timers gange i ulendt terreng. Det ble ikke aktuelt.
– Det var dårlig dekning der oppe, så han som fortsatt hadde fatninga i behold gikk for å ringe etter hjelp.
Legehelikopteret var opptatt, så redningshelikopteret Sea King rykket ut og var på plass etter en halvtime.
– Der og da syntes jeg det var litt artig å få sitte på med Sea Kingen, sier Tor Egil.
Det ble mer alvor da de kom til sykehuset. Leger og sykepleiere sto klare med båra da helikopteret landet ved St. Olavs Hospital i Trondheim.
– Den var veldig ren med hvite laken, så jeg begynte å ta av meg de skitne skoene. Da fikk jeg streng beskjed om å legge meg rett ned.
Han ble kjørt til røntgenavdelinga, og tilfeldigvis var det noen krigskirurger på sykehuset akkurat da som var eksperter på skuddskader. De anbefalte å operere ut alle hagl som hadde truffet ledd, men la de andre være.
Kjenner kulene i kroppen
– Jeg har to hagl i panna rett over høyre øye, ett i albuen, det er hagl i brystet, på innsida av høyre lår og mellom tommelen og pekefingeren.
På armen har han to kuler på størrelse med små klinkekuler, men haglene inni der er mye mindre enn det.
Han skal ta dem ut, men syns ikke det haster.
– Jeg skal få det gjort når jeg likevel skal til legen en gang.
Han sier at han nesten ikke merker skadene i skulderen der han ble operert, bortsett fra når han skal løfte armene over hodet. Hvis han skal hamre, for eksempel.
Les også:
- I fjor ble rypejakta avlyst flere steder
- .. i år kan rypebestanden være på vei opp
- Trendy med jakt i utlandet
Har ikke rørt geværet siden ulykka
Nå sitter han hjemme. På datamaskinen foran seg har han tatt opp bilder fra jaktturer og fra sykehuset etter at han var operert.
Det er også her han oppbevarer de tre geværene sine, i et låst våpenskap.
– Jeg har ikke tatt i geværet siden ulykken, men jeg kjenner ingen ting når jeg tar på det nå.
Det mangler en del som falt av i fjellet da han ble skutt, men han har ikke orket å kjøpe nytt.
– Derfor skal jeg bruke ett av de andre i år, jeg er klar for jakt, sier han.
På bordet ligger kartet over terrenget hvor de var på jakt da han ble skutt. Det er dit de tre bestevennene skal jakte etter rype i år også. Øst for Stjørdal, nord for Selbu, sør for Sona og Hegra, like ved Gråvatnet.
Han gleder seg.
– Men vi får se hvordan det går når vi kommer ut i terrenget der det skjedde. Vi er ikke så tøffe og vi har snakket veldig mye om det.
Les også:
– Vennskapet er styrka
De har også snakket mye om at de skal komme seg ut på tur igjen, men vennen som skjøt er ikke sikker på om han vil ha skudd i geværet.
– Legene sa at det ofte er verre for dem som er uheldige, så jeg måtte trøste ham da det skjedde.
– Var du i stand til det?
– Ja, jeg var sikker på at det gikk bra.
I dag prøver han, til tross for alvoret, å spøke med ulykken for å få kompisen til å føle seg bedre.
– Han har stoppet ut noen fugler som han har i peisestua si, så jeg spøker med at jeg også kunne sittet der. Det går bra med oss nå, sier Tor Egil.
De har vært venner i 30 år, og ulykken har absolutt ikke endret på det sier han.
– Vi er mer som søsken, og forholdet mellom oss er heller sterkere nå. Han skjøt jo ikke på meg, det var et uhell. Vi var lei oss begge to, men vi kommer til å jakte sammen til vi blir 80 år, slår han fast.