Hopp til innhold

Etter årevis med stigma og slanking, har de fått det de mener er riktig behandling

– Flere må vite om dette, sier kvinnene.

Kollasj av Anne Grete og Reidun. begge står utendørs, iført vinterklær. Vi ser snø bak dem.

Anne Grete og Reidun har misbrukt mat i store deler av livet. Nå har de fått behandlingen de mener har gjort dem friskere for første gang.

Foto: Eivind Aabakken/Kirsti Kringstad / NRK

Reidun (56) ble satt på sin første slankekur som niåring. Hun husker helsesøsteren ba henne bytte ut brød med knekkebrød og slutte å spise sjokolade.

Likevel ble Reidun tyngre. I helsevesenet ble hun rådet til å ta slankeoperasjon. Hun gjorde det, men det løste ikke problemet.

Anne Grete (38) har ikke telling på hvor mange ganger hun har prøvd å slanke seg siden slutten av tenårene.

I dag vet hun at slankingen har gjort vondt verre.

Først nå har de to kvinnene fått riktig diagnose – og behandlingen de mener har gjort dem friskere.

– Hvis jeg hadde vært gjennom denne behandlingen før jeg tok operasjon, hadde jeg faktisk valgt ikke å ta operasjonen, sier Reidun.

Oppdagelsen

Fra 2019 til og med august i år, har nesten 10.000 nordmenn blitt henvist til behandling for sykelig overvekt i Norge.

Mellom 30 og 50 prosent antas å ha betydelig overspisingsproblematikk. Slanking av disse menneskene er å starte i feil ende, fastslår Trine Tetlie Eik-Nes.

Hun er førsteamanuensis ved NTNU og forsker på fedme og psykisk helse.

Da hun begynte å jobbe med spiseforstyrrelser for 15 år siden, gjorde hun en oppdagelse som skulle forme karrieren hennes.

– Noen ganger fikk vi pasienter med høy BMI og spiseforstyrrelser. Vi så at de hadde det like vanskelig som andre med spiseforstyrrelser, men at de fikk langt mindre behandling. Her manglet det noe, sier hun.

Trine Tetlie Eik-Nes, førsteamanuensis ved NTNU, står utendørs foran noen bygninger i gult, rødt og blått.

Trine Tetlie Eik-Nes, førsteamanuensis ved NTNU, sier mange med overspisingslidelse får feil behandling.

Foto: Kirsti Kringstad / NRK

– Jeg ble operert i magen – ikke i hodet

Reidun (56) er akademiker fra Trondheim, ansatt i det offentlige. Hun har mann og en tenåringsdatter. Tiden etter slankeoperasjonen husker hun godt. Kroppen ble raskt lettere.

– Jeg opplevde å bli tatt mer på alvor av omgivelsene. Jeg fikk veldig mye oppmerksomhet og kompliment fordi jeg gikk ned i vekt. Men nissen var med på lasset.

Med det mener hun at det som hadde vært et problem, fortsatt var der.

– Jeg ble operert i magen ikke i hodet.

Vekten begynte å gå opp. Ti år etter operasjonen returnerte hun til fedmeklinikken ved St. Olavs hospital. Hva nå?

Hun ble henvist til DPS Stjørdal. Der fikk hun diagnosen:

– Jeg har en overspisingslidelse. En spiseforstyrrelse. Jeg fikk stilt riktig diagnose i en alder av 55 år.

Med det fikk hun også tilbudet om å bli med i et nytt behandlingsopplegg. Det skulle ta henne til kjernen.

Reidun står utendørs i vinterlandskap, iført parkas og skjerf. Hun ser ut av bildet.

Reidun har opp gjennom følt seg svært stigmatisert. Både privat, yrkesmessig og i møte med helsevesenet, forklarer hun.

Foto: Kirsti Kringstad / NRK

Den skadelige slankingen

Anne Grete (38) er for tiden utenfor arbeidslivet. Hun er utdannet fotograf og bor i Inderøy i Trøndelag med et barn og en hund.

I store deler av livet har 38-åringen slitt med overspising. Med ekstreme slankekurer raste hun ned i vekt, før hun igjen gikk opp.

– Det å drive med den typiske slankingen, men ikke lykkes fordi man ikke har skjønt hvor problemet lå, har gjort det enda verre. Jeg har fått enda mer skam og dårligere selvbilde. Det ble et utseendefokus. Ikke et fokus på det inne i hodet.

Det inne i hodet ... Hva da?

Anne Grete sitter i en sofa, med en kaffekopp i hånden, og klapper hunder sin. I bakgrunnen er det fyr i peisen.

Anne Grete forsto selv at slanking var det samme som å ta tak i symptomet – ikke lidelsen.

Foto: Eivind Aabakken / NRK

Anne Grete har alltid slitt med å håndtere følelser. Hun forteller om en vanskelig barndom hvor det ikke var rom for å uttrykke seg.

Derfor lærte hun tidlig at mat var en effektiv måte å roe kroppen på. Mye mat. Episodene med overspising skjedde nærmest på automatikk, forklarer hun:

– Det går lynende fort. Nesten så man ikke registrerer at man gjør det.

Anne Grete forsto selv at onde måtte tas ved roten. Ganske tilfeldig fikk hun, via en bekjent, høre om behandlingsmetoden som var under opprulling.

Handler ikke om slanking

Den tradisjonelle behandlingen for folk med fedme, såkalt konservativ vektbehandling, innebærer slanking. Slik Anne Grete drev med i mange år.

– På folkemunne: Spis mindre, tren mer, forklarer forsker Eik-Nes.

Fedmekirurgi er ofte neste steg. Men for veldig mange er ikke dette riktig, forklarer hun.

Det hun oppdaget i starten av karrieren, har hun siden fått bekreftet gjentatte ganger. Derfor har hun gått i bresjen et nytt tilbud ved DPS Stjørdal.

Den psykologiske gruppebehandlingen skal hjelpe folk med sykelig overvekt og overspisingslidelse. En lidelse som kjennetegnes av å spise store mengder mat i et kort tidsrom.

42 personer ble rekruttert fra fedmepoliklinikken ved St. Olav.

Single. Gifte. Sjefer. Arbeidsledige. Yngre. Eldre.

Men alle med samme diagnose. De ble delt inn i grupper på ni til ti. Behandlingen foregikk over 10 uker. Eik-Nes beskriver opplegget som intensivt. Tidvis slitsomt.

– Målet er at de skal bli friskere fysisk og psykisk. For noen vil det innebære å gå ned i vekt, fordi de overspiser sjeldnere.

Overvekt er forbundet med økt risiko for en rekke sykdommer.

– Men behandlingen handler ikke om slanking. Vi kan ikke starte med å slanke folk. Det funker ikke, fortsetter forskeren.

Mange likheter med anoreksi

Eik-Nes sier opplegget «egentlig ikke er noe hokuspokus». Men det skiller seg veldig fra den konservative metoden.

Det eksisterer ingen slik behandling for sykelig overvekt og overspisingslidelse fra før. Spesielt er det unikt at vi problematiserer slanking og stigma det finnes faktisk ikke i internasjonal sammenheng, sier Eik-Nes.

Det skal være noen små tiltak som bruker kognitiv terapi for denne pasientgruppen i Norge. Norske Kvinners Sanitetsforening har for eksempel finansiert et et behandlingstiltak for samme pasientgruppe i Fredrikstad.

Eik-Nes har tidligere snakket om at pasienter med fedme og overspisingslidelse blir behandlet på dugnad.

Pasientene i det nye opplegget fikk undervisning i alt fra stigmaforskning til selvhjelp. Det var også gruppearbeid, diskusjoner og selvrefleksjon.

For flere var det forløsende å forstå mer om hvorfor de har utviklet spiseforstyrrelsen.

– Mange vet ikke at anoreksi, bulimi og overspisingslidelse har flere likheter enn ulikheter. Det å underspise og overspise har samme funksjon: Å regulere spenninger, sier Eik-Nes.

Overspisingslidelse regnes som den vanligste av de tre spiseforstyrrelsene. Den antas å forekomme to-tre ganger hyppigere, og skal dessuten være mer kjønnsnøytral.

Er det tilfeldig hvem som ender opp med anoreksi og hvem som ender opp med overspisingslidelse? Det finnes ingen klare svar.

– Jeg tror det kan handle om både gener og oppvekst, sier Eik-Nes.

Trine Tetlie Eik-Nes, førsteamanuensis ved NTNU, sitter i en grå sofa og ser inn i kamera. Bak henne ser vi en grønn vegg og en grønn plante.

Trine Tetlie Eik-Nes fikk nylig midler for å forske videre på behandling av personer med fedme og overspisingslidelse.

Foto: Kirsti Kringstad / NRK

Godt å treffe likesinnede

Fedmebehandling har en høy andel folk som dropper ut.

Men i løpet av de 10 ukene med behandlingen ved DPS Stjørdal, var det ikke en eneste pasient som falt fra.

– Det er det viktigste resultatet vårt, sier Eik-Nes.

Reidun har opp gjennom følt seg svært stigmatisert for kroppen sin.

– Både privat, yrkesmessig og i møte med helsevesenet, forklarer hun.

Ifølge henne er hun blitt møtt med arroganse av ansatte i helsevesenet. Ikke av alle, men av flere.

– Nå håper jeg alle innenfor helsetjenesten får vite at dette tilbudet eksisterer.

Og at de som lider kan få tilbud om denne hjelpen, legger hun til.

De 10 ukene ble viktige i livet hennes. Helt avgjørende var det at hun fikk være i en gruppe.

– Det å treffe oppegående, likesinnede var veldig godt, sier Reidun.

– Det var en romslighet, raushet og tillit som oppsto raskt. Det var veldig overraskende for min del. Å få reflektere sammen med andre er vanvittig nyttig, sier Anne Grete.

Veien videre

Vi må alltid forholde oss til mat. Hver dag. Flere ganger daglig. Du kan ikke kutte ut mat. Dette er en av utfordringene med å bli friskere fra overspisingslidelsen.

Reidun er usikker på om hun en gang slutter helt med overspising. Men hun sier det allerede er færre episoder.

Reidun er inne i en dagligvarebutikk. Hun står ved kasser med epler i fruktavdelingen.

– Diagnosen kommer jeg til å ha resten av livet. Spørsmålet er bare hvordan jeg vil håndtere det, sier Reidun.

Foto: Kirsti Kringstad / NRK

Bevisstgjøring er et viktig nøkkelord.

– Jeg har tidligere blokkert mellom hode og kropp, og tenkt: Magen sier noe, det er sult!

Nå har hun skjønt at det kan være for eksempel angst eller glede hun kjenner.

Hun har også skjønt at hun trenger mer behandling, og får nå psykomotorisk fysioterapi.

Anne Grete er fortsatt i behandling ved DPS Stjørdal. Fra januar blir hun med i en arbeidsgruppe hvor lærdommen skal tas et steg videre.

Også hun snakker om at hun er blitt mer bevisst.

– Nå klarer jeg å registrere hva som skjer. Det gir mulighet til å stoppe og finne en annen måte å ta imot følelsene på. Enten det er redsel, sinne, sorg eller hva det er.

Tilfeldighetene sørget for at Anne Grete fikk hjelpen hun mener var riktig for henne.

– Hadde ikke jeg hatt en bekjent som var med i behandlingen, hadde ikke jeg fått vite om den. Da hadde jeg aldri bedt om hjelp, og da ville jeg bare holdt på som jeg har gjort, sier hun.

Fagmiljøet med Eik-Nes i spissen har lært opp et miljø ved Nordlandssykehuset. De har kjørt behandlingen med godt resultat, ifølge Eik-Nes.

Nå har hun og kollegene i Trøndelag fått midler til en doktorgradsstilling for å forske videre på behandlingen.