Døden i isødet

«Snestorm. Rekognosering.»

De siste dagboknotatene er lite sammenhengende. De skriver noe om været, om utforsking av den ugjestmilde øya og om at leiren må flyttes. De diskuterer også muligheten for bygging av en hytte.

«Får røre litt på oss», er noe av det aller siste som noteres ned. Så blir det stille. I 33 år.

I et museumsmagasin i Longyearbyen på Svalbard ligger restene av noen gamle ullplagg, funnet på Kvitøya øst for Svalbard i 1930.

Plaggene stammer fra Andrée-ekspedisjonen, som i 1897 forsøkte å nå Nordpolen i luftballong. De gulbrune plaggene er skjøre og må behandles med forsiktighet for å unngå at de faller fra hverandre. Her og der er det noen tydelige flekker, rødbrune på farge.

– Jeg håper det er rester av blod, sier Bea Uusma til NRK.

Fly inn i polarhistorien

I mer enn 15 år har den svenske forskeren og legen endevendt hver en stein i historien om landsmannen Salomon Andrée. Uusma regnes i dag som Sveriges fremste ekspert på Andrée-ekspedisjonen, og gav i 2013 ut den prisbelønte boken «Expeditionen : min kärlekshistoria».

– Det var Andrée-ekspedisjonen som fikk meg til å bli lege. Slik kunne jeg bedre kunne forstå hva som skjedde med ekspedisjonsmedlemmene, forteller Uusma.

Ingeniør Salomon Andrée var vitenskapsmannen som på 1890-tallet ønsket å gjøre Sverige til en viktig polarnasjon. I motsetning til Norge, hadde Sverige lite å vise til når det gjaldt polare ekspedisjoner.

Unntaket var Adolf Erik Nordenskiöld, som på midten av 1800-tallet gjennomførte flere forskningstokt til Svalbard og Grønland. Nordenskiöld var også den første som seilte gjennom nordøstpassasjen.

Salomon Andrée ville skape historie på sin måte. Han ville bokstavelig talt fly inn i polarhistorien, med en ballong fylt med hydrogen.

Jomfruturen over Skåne

Ballonginteressen fikk Andrée under et opphold i USA i 1876. Mens han jobbet ved den svenske pavljongen under verdensutstillingen i Philadelphia, ble han kjent med den amerikanske ballongpioneeren John Wise. Wise tok den unge ingeniøren med seg til verkstedet sitt, og viste han hvordan ballonger ble laget. Med egne øyne fikk den unge svensken se hvordan silkestoff ble skåret til, sydd sammen og impregnert.

«Han lærte meg ABCen av sitt yrke», skrev Andrée på et senere tidspunkt.

I 1892 steg han selv endelig til værs, takket være den norske ballongfareren Francesco Cetti. Jomfruturen gikk over Landskrona, i Skånedistriktet sør i Sverige.

Nede på jorda igjen gikk Andrée rett i gang med å skaffe penger til å kjøpe sin egen ballong. Blant annet gikk han frierferd til et offentlig fond i Stockholm, som kjapt lot seg overbevise av ballongplanene og som støttet Andrée med 5000 svenske kroner. Snart kunne Andrée dra til Paris, hvor han kjøpte sin aller første ballong, som fikk det patriotiske navnet Svea.

Vel hjemme i Sverige gjennomførte ballongentusiasten sine første turer på egenhånd, til stor entusiasme fra den svenske befolkningen. Totalt gjennomførte Andrée ni flygninger med Svea. En av turene gikk sågar over Østersjøen, helt til Finland.

Snart kom også ideen om å fly over Nordpolen med ballong.

Stjal en bok på fest

– Det som et puslespill, sier Bea Uusma entusiastisk til NRK.

Minuttene før har den vevre svensken holdt nok et foredrag om Andrée-ekspedisjonens skjebne - denne gang for et lydhørt publikum hos Polarmuseet i Tromsø. I etterkant står tilhørerne i kø for å få en autograf.

Ekspert ble hun på slump, da hun på en fest på 90-tallet kom over boken «Med Örnen mot polen», basert på Andréeekspedisjonens egne detaljerte dagboknotater.

Mer enn 15 år senere jobber Uusma fortsatt med å snu alle steiner i jakten på ny kunnskap om ekspedisjonen.

Arkivene ved museet i Salomon Andrées hjemby Gränna har hun saumfart med lupe. Hun har vært på Kvitøya, for å med egne øyne se stedet ekspedisjonen endte sine dager. Bilder og skisser fra den gang ekspedisjonen ble funnet har hun studert med med hjelp av en åstedsgransker. Obduksjonsprotokollen har hun analysert sammen med en rettsmedisiner.

Med en språkviter har hun vært på Kungliga Vetenskapsakademien for å lese Andrées dagboknotater.

– Skriver han noe i dagbøkene som han selv ikke vet at han skriver om? Kan man lese noe mellom linjene? Hva betyr det når Andrée skriver «Frænkel begynner å miste sin moralske kraft?», spør Uusma.

Sponset av svenskekongen

I 1895 presenterte Salomon Andrée sine ekspedisjonsplaner for Kungliga Vetenskapsakademien i Stockholm. Andrée kunne fortelle at den arktiske sommeren er perfekt for ballongferder, fordi man kan gjøre observasjoner døgnet rundt. Han forklarte videre at ballongen skulle styres mot målet ved hjelp av seil og slepeliner.

Det svenske folket mottok Andrées ekspedisjonsplaner med begeistring. Det gjaldt også Kong Ocar og Alfred Nobel, som også støttet ekspedisjonen økonomisk.

Utenlandske ballongeksperter var mer skeptiske. De mente Andrée hadde for liten kunnskap og erfaring med ballongferder til å gjennomføre en slik dristig ekspedisjon.

Salomon Andrée vendte kritikerne det døve øret, og satte kursen nok en gang mot Frankrike. Med media i hælene gikk turen til den berømte ballongmakeren Henri Lachambre i Paris, som fikk oppdraget med å sy ballongen som skulle fly ekspedisjonen over Nordpolen.

Ballongen fikk navnet Örnen.

Kalde føtter

Det første forsøket på å nå nordpolen skjedde sommeren 1896. I juni var Andrée og de to ekspedisjonsmedlemmene Nils Ekholm og Nils Strindberg på plass i Virgohamna, på Danskøya helt nord på Svalbard. Men forsøket strandet på grunn av feil vindretning. Gjennom hele sommeren blåste vinden fra nord. Da høsten kom måtte ekspedisjonen returnere til Sverige med uforrettet sak.

Et nytt forsøk ble bestemt gjennomført året etter, da uten Nils Ekholm. Han hadde fått kalde føtter, og mente at ballongen «ikke oppfylte de krav man måtte stille til den for lykkelig å kunne gjennomføre planen», står det å lese i boken «Med Örnen mot polen».

Inn som erstatter kom den 27 år gamle Knut Frænkel, ingeniør, opprinnelig fra Karlstad.

I slutten av mai 1897 ankom ekspedisjonen på ny Virgohamna på Danskøya. Her startet de siste forberedelsene før ferden mot det nordligste punktet på jordkloden. Mens ballongen sakte ble fyllt med hydrogen, klargjorde besetningen utstyr og forsyninger.

De pakket proviant for tre måneder, selv om ferden kun var beregnet til å vare i seks døgn. Med tok de også våpen og ammunisjon, sleder, fotografiapparat, flere vitenskaplige instrumenter, samt 36 brevduer, betalt av Aftonbladet. Til og med smoking og hvite gallahansker ble pakket ned. I pengeskrinet var det både dollar og rubler, siden man ikke visste helt sikkert hvor ferden ville ende.

«Skal vi prøve eller ei?»

Etter noen vindstille uker og utålmodig venting begynte det endelig å blåse fra sør. Tidlig om morgenen den 11. juli ble Andrée vekket med den oppløftende beskjeden, som straks gikk i gang med å undersøke værforholdene nøyere. Vindretningen og vindstyrken talte for, tidvise regnbyger talte mot.

«Skal vi prøve eller ei?», spurte han sine to ekspedisjonsmedlemmer, som begge svarte et samtykkende ja.

De neste timene gikk med til å pakke siste rest av utstyr, ta bilder, samt undersøke værforholdene på ny. Andrée selv drakk litt champagne sammen med kapteinen ombord i skuta som hadde brakt ekspedisjonen til Svalbard.

Snart kunne de tre ekspedisjonsmedlemmene entre gondolen, som hang under den fortøyede ballongen. Rundt klokka 1343 kom ordren alle hadde ventet på: «Kapp overalt!»

Så steg Örnen til værs, akkompagniert av hurrarop fra de gjenværende på bakken. De tre ombord svarte med et «Leve gamle Sverige!»

Men, bare minutter senere fikk ekspedisjonen problemer. Slepelinene tynget ballongen ned og de ombord ble tvunget til å dumpe deler av ballasten. Samtidig ble de samme slepelinene ødelagt av friksjonen mot isen.

«Slepelinene ligger jo igjen på stranden», ropte en av matrosene som stod igjen på bakken i Virgohamna. «Guidetauet tapt», noterte Andrée lakonisk.

Snart fløy Örnen mot det ukjente nord, helt uten styring. Andrée var likevel optimistisk, skal man tro dagboknotatene.

Bare noen timer senere dalte imidlertid humøret. Og ballongen. Kondens tynget ballongen, samtidig som gasstapet var langt større enn beregnet. Etter 10 timer i lufta deiset ballongen for første gang i isen.

Mer ballast ble hevet over bord, samt deler av utstyret. Slik fortsatte ferden i ytterligere to døgn, før Örnen landet for godt.

«Kl 08:11 hoppet vi ut av gondolen», står det å lese i dagboka.

14 ulike teorier om dødsårsaken

Spekulasjonene om hva som til slutt tok livet av de tre ekspedisjonsmedlemmene, har versert helt siden Andrée-ekspedisjonen forsvant sommeren 1897. Trikinforgiftning fra isbjørnkjøtt, nedkjøling, sult og selvmord er bare noen av teoriene som har blitt nevnt som mulig dødsårsak.

Obduksjonen som ble gjennomført da levningene ble funnet i 1930 gav ingen klare svar. Og siden likene i etterkant ble kremert, finnes det i dag ingen vevsprøver som kan analyseres etter moderne metoder.

Bea Uusma mener imidlertid de fleste teoriene kan avskrives.

Ifølge henne er trikinforgiftning nærmest umulig å dø av. Hun tror heller ikke på teorien om selvmord, fordi tidsånden ikke tillot det. Også nedkjøling avviser hun, blant annet fordi det i sleden ble funnet nedpakkede klær.

Døden må ha kommet brått på, mener Uusma, fordi dagboknotatene ikke gir noen indikasjoner på at noe er på gang.

Tunge sleder

Etter 65 timer og 33 minutter i luften deiset Örnen i isen for godt, vel 480 kilometer unna startpunktet i Virgohamna på Danskøya. Ekspedisjonen innså raskt at de aldri vil nå Nordpolen som planlagt. Slukøret bestemte de seg for å ta beina fatt - i retning nøddepotet ved Kap Flora på Frans Josef Land. Med seg dro til sleder, pakket med så mye utstyr og proviant som mulig. Hver slede skal ha veid mer enn 200 kilo.

Men drivisen førte dem i feil retning. Enkelte dager stod de i praksis bom stille på isen. Til slutt bestemte de seg for å legge om ruta og i stedet gå i retning nøddepotet på Sjuøyene.

Etterhvert begynte den lange ferden å tære på kreftene, det samme gjorde skader og sykdom. Utslitte bestemte de seg for å overvintre i isen, i et treroms ishus kalt «Hemmet», bygd med soverom, oppholdsrom og lager.

Men heller ikke denne gang hadde de tre svenske polfarerne hellet med seg. I begynnelsen av oktober brøt nemlig isflaket opp og ekspedisjonen ble tvunget i land på Kvitøya.

«Vårt isflak revnet tett ved snøhytta i natt», skrev Strindberg den 2. oktober. «Spennende situasjon», noterte Andrée. «Flyttet i land», står det å lese i Strindbergs almanakk 5. oktober.

Siste livstegn

Hva som skjer de neste dagene er uklart. Dagboknotatene er lite sammenhengende, men nevner dårlig vær, rekognosering, flytting av leir, planer om å bygge en hytte samt flåing av dyr.

Det siste livstegnet er fra den 17. oktober. «Drivved...Får røre litt på oss...edgives», noterte Andrée. «Hjem kl 7.5 fm», skrev Strindberg.

Trolig dør de iløpet av kort tid, alle tre. Mest sannsynlig er det Strindberg som dør først, fordi han er den eneste som ble funnet gravlagt. De to andre dør i eller ved teltet.

Bea Uusma mener et overraskende isbjørnangrep er den mest sannsynlige dødsårsaken. Hun tror Strindberg blir drept av en isbjørn, mens Frænkel blir livstruende skadd. Hun viser til at Frankel blir funnet i teltet med morfin ved siden av seg.

– Morfin tok de bare når de hadde smerter, forteller Uusma.

Andrée er den som dør sist, men hvordan er usikkert. Kanskje hjelper han seg selv med morfin, for så å fryse ihjel, tror Uusma. Noe av det siste han gjør, er å pakke dagboken inn i vanntett lerretstøy, som han så legger på brystet.

– Dagboken er Andrées gave til oss, sier Uusma.

Oppdaget ved en tilfeldighet

I 33 år var Andréeekspedisjonens endelikt en gåte. I august 1930 ble restene av ekspedisjonen funnet ved en tilfeldighet, av den norske fangstskuta Bratvaag.

Det skjedde da to av mannskapet gikk i land på Kvitøya for å finne vann. Først fant de en slede full av utstyr, deriblant en båtshake merket "Andrées polarexpedition, 1896". Snart fant de resten av leiren, inkludert to skjeletter og en dagbok.

I et nytt søk en måned senere ble et tredje skjelett funnet, en almanakk samt ei eske med filmplater, som etter 33 år i isen lot seg fremkalle.

De unike bildene dokumenterer ekspedisjonens desperate forsøk på å berge seg selv.

I begynnelsen av september 1930 ble levningene fraktet til Tromsø, hvor de ble obduserert ved Kysthospitalet. Etter en minnegudstjeneste i Tromsø domkirke ble kistene båret ombord i kanonbåten «Svensksund», forøvrig det samme skipet som i 1897 fraktet ekspedisjonen til Svalbard.

5. oktober 1930 la «Svensksund» til kai i Stockholm, hvor Kong Gustav V stod på kaia og ventet.

Sammen med 100.000 andre svensker fulgte han så Salomon Andrée, Knut Frænkel og Nils Strindberg til det siste hvilestedet.

Nye biter i puslespillet

Snart 120 år etter at Andrée-ekspedisjonen forsvant, finner Bea Uusma til stadighet nye biter i puslespillet.

Blant annet skal tre neglebiter funnet i en ullvott undersøkes grundig. Tidligere analyser har vist forhøyede verdier av kopper og bly, men nå skal Uusma analysere neglene på ny, sammen med forskere ved sykehuset i Trondheim.

Et annet spor dukket opp i 2015, da Uusma besøkte Polarmuseet i Tromsø.

Utstilt i en monter i andre etasje er en hermetikkboks, en bit av et rep, en duk sirlig brodert i rødt med Andrée-ekspedisjonens navn, samt en trepinne man i alle år har trodd var deler av en teltstang.

Trepinnen viste seg å være hul og inneholde et medisinrør.

Innholdet ble i januar analysert av forskere ved farmasiutdanningen ved Universitetet i Tromsø, som kunne slå fast at røret inneholdt kodein. Kodein er et medisinsk stoff som ved inntak i kroppen gjøres om til morfin.

– Greier vi å slå fast hvor i leiren den ble funnet, er det nok en ledetråd. Det er så spennende, sier Uusma.

Isbjørnblod eller menneskeblod?

Et tredje spor er deler av den gulbrune ulltrøyen som funnet under levningene av Knut Frænkel.

Trøyen, som oppbevares ved Svalbard museum i Longyearbyen, har flere rødbrune flekker. Disse flekkene skal nå undersøkes av Uusma, med den norske Riksantikvarens velsignelse.

– Er det isbjørnblod, eller kanskje er det menneskeblod? Forhåpentligvis er det noe i flekkene vi greier å analysere, sier Uusma.

Andrée-ekspedisjonen har blitt Bea Uusmas livsprosjekt. «Expeditionen : min kärlekshistoria», kommer jevnlig i nye opplag i Sverige, og blir stadig oppjustert med ny informasjon.

Til sommeren venter nok en ekspedisjon til Svalbard. Hva hun skal gjøre der i detalj, holder hun foreløpig for seg selv. Men å tenke tanken om det å komme helt til bunns i mysteriet vil hun ikke.

– Det vil jeg helst ikke tenke på. Hva skal jeg da gjøre? Hva skal jeg ta bruke tiden på?