Hopp til innhold

Den «usynlige» jegeren kan bli helt usynlig

Hønsehauken er på R ødlista som nær trua fugleart, og den er mer trua i Troms enn andre steder.

Et sted i Troms: Det er helt stille i gammelskogen, bare småfuglene kvitrer. Skjegget henger nedover greinene og det er lite lys som trenger igjennom trekronene. Greiner ligger litt på kryss og tvers der de aller eldste trærne har lagt seg ned av alderdom, eller har bare ikke klart tyngden av vinterens snøfall. Furuene er høye og har tykke stammer.

Skriket skjærer som en kniv igjennom lufta, sjela og langt inn i margen. Jeg ser bare skyggen av en stor fugl, hører bare et svakt sus før neste hyl. Småfuglene sier ikke et pip lenger. Blikket går automatisk opp.

Jeg (artikkelforfatteren) har funnet reirplassen til hønsehauken og det liker hun lite. Jeg kom for nær.

Her kan du høre lyden av hønsehauk.

Uønsket og skutt på i årtier

Dessverre er denne naturopplevelse sjelden. Antall hønsehauker (Accipiter gentilis) har lenge gått nedover i Troms. Nå anslår ekspertene på Norsk institutt for naturforskning, NINA, at det er mellom 50 og 100 hekkende par igjen.

Hønsehauken er en av fugleartene folk har brukt mest tid på å bekjempe her i Norge. Fram til 1968 var det skuddpremie på fuglen. Riktignok ble den helårsfredet som alle andre rovfugl arter i 1971, men tilbakegangen stoppet ikke hos denne arten, ifølge rapporter. Blant annet: Hønsehauken i Norge. Bestandens status og utvikling de siste 150 årene.

«Allerede med «Loven om Udryddelse af Rovdyr og Fredning af andet vildt» av 1845 startet en utryddelseskrig mot hønsehauk som skulle vare i over 100 år. I perioden fra 1886 til 1916 ble det eksempelvis utbetalt skuddpremier for 4512 hønsehauker i gjennomsnitt pr. år. Skuddpremiestatistikken for de enkelte fylkene tyder på at bekjempelsen av hønsehauken delvis lyktes ved at bestandene gikk ned.»

– Bestanden i Troms har vært synkende siden slutten av 1990-talleter. Vi ser også at det er mange unge fugler som hekker og det er ikke noe godt tegn. De har ofte mindre sjanse for å lykkes med hekkingen, kullene er også mindre enn tidligere år, sier Trond Vidar Johnsen i NINA.

« ... Flere forhold gjør det vanskelig å beregne hønsehaukbestanden på slutten av 1800-tallet. Manglende data på datidens reproduksjon, dødelighet og ikke minst aldersfordeling på innleverte fugler, vil gjøre en slik beregning altfor usikker. ... Selv for dagens bestander har det vist seg vanskelig å beregne størrelse og utvikling ...(Fra:. Hønsehauken i Norge. Bestandens status og utvikling de siste 150 årene.) »

Trond Johnsen har fulgt utviklingen av hønsehauken i mange år og brukt mye tid på å finne hekkeplasser som er i bruk. Kartleggingen har foregått i 20 år.

– Det er letingen etter den «usynlige» jegeren i skogen som er spennende. De er dyktige til å velge reirplasser og vi har brukt mye tid på å finne dem. Opplysningene fra folk har også vært til god hjelp i arbeidet. Mye av arbeidet er gjort på fritida. Det vi har sett er at flere reirplasser nå står ubrukte, sier han.

I fjor fant forskerne 11 hekkende hønsehauk par i Troms. Ved tre av lokaliteten ble det registrert unge hunner. Det ser de på fjærdrakta og øyefargen.

– Dette har vi ikke registrert før. Det kan tyde på en lav andel av eldre fugler i Troms og at yngre fugler overtar territoriene, sier Johnsen.

En stille, usynlig jeger

Hønsehauken er en god jeger og en fantastisk flyger.

– Med fleksible bevegelser med vingene, og lange stjertfjær som styreror manøvrere den seg rundt, over og under – også i tett skog. Men hønsehauken er også en fryktet jeger og blir ofte jaget, eller mobbet bort av andre fugler. Derfor trekker den seg bort, sitter litt innenfor skogkanten og venter på rette jaktmuligheten. Det er ikke så vanlig at man ser hønsehauk unntatt når man nærmer seg reirplassen, forklarer Trond Johnsen.

Forskerne er derfor interesserte i at folk forteller dem om sine observasjoner av hønsehauken, og reirplasser.

Fra 2008 til 2010 oppsøkte NINA 148 reirplasser i Troms for å samle inn fjær og ta blodprøver. De fant bare 39 hekkende par på tre år og rundt 70 prosent av hekkeplassene var tomme.

– Når vi leter etter miljøgifter finner vi også mye stresshormoner i blodet på fuglene. Det er stresshormoner som vi naturlig nok "utløser" ved å ta prøver av fuglen, men det vi også oppdaget var andre stresshormoner som kan tyde på langvarig stress utløst av matmangel, sier Johnsen.

«Den norske hønsehaukbestanden kan ha vært så høy som rundt 10000 par på slutten av 1800-tallet. En sannsynlig utvikling videre har vært en halvering av bestanden fram mot 1950 for deretter å synke med nærmere 20 % for hvert tiår til en estimert bestand på 1765 par rundt år 2000. Mye tyder på at denne nedgangen bare vil fortsette. (Fra rapporten "Hønsehauken i Norge. Bestandens status og utvikling de siste 150 årene)»

LES: Skal finne miljøgifter i fuglefjør

Mere kartlegging – bedre forvaltning

I en ny rapport til fylkesmannen i Troms skriver forskerne at belastningene ved miljøgiftene på kort sikt ikke er dødelige for fuglen, men at den på sikt kan være negativ for utviklingen av bestanden.

– Redusert mattilgang på senvinteren er også en negativ faktor for hønsehauken. Eggene legges først i april, før trekkfuglene kommer tilbake og lave viltbestander gjennom vinteren påvirker hønsehaukens evne til å reprodusere. Det er viktig for oss å ha en årlig oversikt over alle artene som er trua, sier Trond Johnsen.

Johnsens ønske er å gjøre en enda grundigere oppfølging av bestanden av hønsehauk i årene som kommer. Det vil gi grunnlag for bedre forvaltningen i Troms.

Hvordan skogen forvaltes spiller også en rolle for bestanden. Hønsehauken skyr snauhogst og for store uttak av gammelskog. Eksempler på dette er områder i Troms som Skittenelv, Tønsvika, Nordkjosbotn og Markenes for å ha nevnt noen. Her har hønsehauken hatt reirplasser, men er nå borte.

Endingene i bestanden av hønsehauk ser ut til å variere mellom landsdeler. Oppland, Aust-Agder og de to nordligste fylkene melder om nedgang.

– Bestanden av hønsehauk i Finnmark er lav, men dette er også den nordlige grensen for artens utbredelse i verden. Den har lenge vært i tilbakegang i Troms, og situasjonen i Nordland er ukjent. Men potensialet er større siden de har større arealer av passende skog for hønsehauken, sier Johnsen.