Håvard Gulldahl
Foto: Håvard Gulldahl / NRKJeg har vært med på alle opptak siden audition-helga i Sognsvann da vi valgte ut de 4 fra 16 kandidater.
Jeg har sett Erika, Johannes, Elias og Johanne gå fra å klumse seg gjennom Nordmarka til å trekke seg selv og hverandre, fysisk og mentalt, til toppen av jordkloden. Undervegs har de irritert meg, moret meg og inspirert meg.
Der oppe var det like kaldt for alle. Pulkene var tunge for alle. Vi gikk like langt på ski. Alle synes soveposen var bedre enn kulda og snøen og isen vi måtte ut i. Men hver dag, når vi var ferdige, viste de hva som bor i slike som dem - med en naiv tro på at ting er morsomt og alt går bra til slutt. Der vi voksne var slitne etter åtte timer på ski, og begynte å gjøre oss klar til å samle nødvendig hvile, tok de Ipoden fram, satte inn høyttaleren og hadde diskotek på polisen.
Jeg var så heldig at jeg bodde i telt med de to guttene (Ingeborg, den kvinnelige fotografen, bodde med jentene) og fikk virkelig oppleve energien og gleden som kribler i tenåringskrabater. Det satte virkelig farge på min opplevelse.
Og da vi kom fram til 90 grader nord. Etter lange, seige dager. Seks måneder etter at vi starta opptakene, og ett år og tre måneder etter at jeg startet med prosjektet, var det en underlig blanding av lettelse, glede, utslitthet, kulde og stolthet som fylte meg.
Jeg hadde pådratt meg frostskader i ansiktet og på den ene hånda. Det hadde jeg ikke lagt merke til i slitet og iveren etter å komme fram. Nå var jeg så utrolig stolt av hva teamet hadde fått til, hva redaksjonen hadde klart å få i stand. Og det var en herlig følelse å kjenne at det hadde faktisk gått bra, at alle bekymringene var gjort til skamme og mestringsfølelsen av å ha vært med å lage reality med barn på Polhavet var helt enorm.
