Kreative løsninger kreves når flyktningene kommer

– På voksenopplæringa har vi en fantastisk norsklærer. Hun er fra Russland. Vi har i tillegg to pensjonerte lærere som trør til to dager i uka. Vi har familier som har åpnet heimene sine for flyktningene, og tar dem med på aktiviteter. Jeg vet ikke hva vi skulle ha gjort uten dem.

Mange roller

Det sier leder for flyktningtjenesten i Torsken, Linda Fredriksen Wilsgård. Med knappe ni hundre innbyggere totalt i kommunen, er tjenestetilbudet meget begrenset. I mangel av andre fagfolk, kommer derfor hennes fortid i helsevesenet godt med.

– Av og til må jeg være psykolog. Iblant må jeg være boveileder eller hjelpe til med husvask. Flyktningtjenesten må være fleksibel, og innstilt på å jobbe både på kveldstid og i helger. Vi er en liten kommune med ikke så altfor mye ressurser. Så vi må tenke annerledes.

Har fått venner

Lege har de bare to dager i uka, og den ene helsesøsteren skal dekke over både nord- og sørkommunen.

– Klart vi er sårbare. Men både lege og helsesøster har virkelig vært på tilbudssida i denne første tida.

I løpet av tre år skal Torsken kommune ta imot 30 flyktninger. Til nå har det kommet fjorten. De er fra Syria, Eritrea og Somalia. Mohammed Mustafa kom hit sammen med faren sin i vinter. 21-åringen har allerede lært seg en god del norsk.

– Jeg trives godt, og har fått meg venner både i Torsken og Gryllefjord. Det er fint her, og folk er snille. Jeg spiller fotball, trener og går turer, sier han.

Åpner hjemmet

Line Eide i Torsken er mor til fem barn i alderen ti til atten år. Allerede dagen etter at de første flyktningene ankom, tok familien kontakt.

– Flere av ungene i bygda ringte på døra til den syriske 16-åringen, og ba han med ut for å spille fotball. På den måten sier de sjøl at de følte seg velkommen med én gang, forteller Eide.

De nye naboene deres i Torsken er mye innom på besøk. Middagsinvitasjonene har gått begge veier, og på 17. mai var flyktningene med på nasjonaldagsfeiringa i bygda.

– Man kan jo sjøl tenke seg hvordan det hadde vært å flytte til et helt fremmed sted og ikke kjenne noen. Derfor er det godt å kunne hjelpe, sier Line Eide.

– Her er de trygge

Inne i glasshuset utafor matbutikken i Gryllefjord, sitter de tre damene Augusta Karlsen, Annie Halvorsen og Anna Wilsgård. Alle har de passert åtti år. De synes det er godt at heimkommunen deres kan være et tilfluktssted for folk på flukt fra krig og elendighet.

– Vi har ikke så mye å tilby som store steder, men her kan de i alle fall legge seg og sove trygt. Jeg håper de har den følelsen, sier Annie Halvorsen.