Vi har passert midten av september. Tromsøs fotballstolthet ligger igjen på direkte nedrykk til 1. divisjon.
Åtte kamper uten seier.
Kun tre scoringer på de sju siste.
Seks serierunder gjenstår.
Blålys? Klart det er blålys. For jeg lar meg slett ikke berolige av eksperter som påstår de er sikre på at TIL berger plassen.
Jo da, det var sterkt å reise seg etter den meget svake 1. omgangen på Nadderud. Pausen ble brukt godt. I store deler av 2. omgang var TIL gode, før det ble for baktungt igjen mot slutten. Under Bård Floviks ledelse har TIL framstått mer kompakte og tryggere defensivt, bortsett fra den siste halvtimen av første omgang på lørdag.
Men:
Offensivt skapes det ikke nok.
Og:
På det som skapes, er effektiviteten for dårlig.
Ondrasek med ryggen mot mål
Nå har ikke jeg UEFA A-lisens kurs, eller år med erfaring som fotballtrener.
Men det som for meg, fra sidelinja, er mest slående med TIL, er at laget framstår som altfor lite direkte i sitt angrepsspill. På lørdag skapte Stabæk de fleste av sine sjanser på å slå direkte i bakrom, eller via gjennombrudd fra kant.
Hos TIL blir spydspissen Zdenek Ondrasek altfor ofte feilvendt. Han slåss med ryggen mot målet, med en eller to midtstoppere. Nesten hele tida.
Mot Stabæk kom den første sjansen hans når det ble slått inn bak forsvarsfireren rett etter pause, «Kobra» stakk, kom alene med keeper – men manglet selvtilliten til å score for første gang siden St. Hans. Enten bør Ondrasek vrakes til fordel for Runar Espejord nå. Ellers så må tsjekkeren snus – fra å spille feilvendt, til å jage bakrom – og målsjanser.
Man trenger ikke være Drillo – eller professor i fotball for å se at lag som er bevisste på, og dyktige til, å utnytte rommet bak motstandernes forsvar, scorer mange mål. Både Barcelona, og det spanske landslaget, sies å være helt råe på dette.
Bakromsbevissthet i TUIL
Jeg var en tur i Tromsdalen og TUIL Arena søndag ettermiddag. Ja, det er 2. div. Og, ja, det var mot Lyn, som ligger nest sist på tabellen. Men TUIL, som også liker å trille ball, søkte gjennombruddet svært ofte. Og opplagt helt bevisst. Enten inn bak stopperne der Mohammed Ahamed og Vegard Lysvoll timet sine løp på utmerket vis. Eller via kant. Det ble skapt en haug med store sjanser gjennom et direkte angrepsspill. Og det ble scoret mål.
Nå skal det selvsagt sies at for å kunne spille slik, må et lag også ha ballen. I de fleste kampene i år har motstanderen hatt ballen mer enn TIL. Grunnspillet har ikke vært godt nok.
Det får så være nå. Jeg tror uansett at TIL – for å berge plassen – må søke gjennombruddet mye mer bevisst. Og langt oftere. Bli mye mer direkte.
Åtte kamper uten seier er ikke tilfeldig.
Tre mål på sju kamper er ikke tilfeldig.
Det er et sykdomstegn. Og hvis man ikke finner riktig kur nå med seks serierunder igjen, heter sykdommen 1. divisjon i 2016.
Jeg er overbevist om at et mer direkte TIL, og med en «snudd» Ondrasek, har større sjanser for å overleve enn den utgaven som ikke har vunnet etter fotballferien.
Neste oppgave: Aalesund på Alfheim.
Alle skjønner hva utfallet må bli i den kampen …
