De grå skyene har pakket inn fjellene, det er ikke mer en 3,5 grader. Likevel står jeg her i shorts og knestrømper. Sammen med ti andre voksne menn kledd i det samme, og sluddet dasker på skrått inn i sekstenmeteren.
Det var ikke dette vi drømte om da vi var smågutter i kledd Liverpool og United-drakter som luktet sursøt barnesvette og solkrem. Men det var her vi endte opp. Fjerdedivisjon, mot Fløya 2, TIL 3, og Krokelvdalen på andre banehalvdel. Ikke Chelsea, Real Madrid og Bayern München.
Men når fløyta går er det ikke forskjell på oss og Steven Gerrard, der han bruker 41 sekunder på først å vise hele Anfield hvor skapet står, før han koker over og blir utvist. Han vil vinne. Vi vil vinne. Selv om det bare er fjerdedivisjon, og de eneste på tribunen er vårflørtene til 16-åringene vi spiller mot.
- Les også:
Steven Gerrard fikk rødt kort i kampen mot Manchester United tidligere i år. Han gir seg i Liverpool etter sesongen. Men fotballen gir han seg ikke med.
Nesten 100.000 overmodne talenter
I 2012 var det rundt 3 000 lag i breddefotballen for voksne i Norge. Over 77.000 menn over 20 år, og over 20 000 kvinner, ifølge statistikken fra Norges Fotballforbund. Flesteparten av disse er 26 år og eldre. Håpet om finalespill i VM, Champions League, til og med den norske cupen, er nok langt unna for de fleste av dem.
- Les også:
Spørsmålet om hvorfor jeg står her og hutrer i shorts en aprilkveld har slått meg mange ganger. Når kampen ender med 2-3-tap etter et straffespark jeg selv har forårsaket dukker det opp igjen.
I forkant av seriestart for tredjedivisjon i Troms og Finnmark forrige helg la Ishavsbyen ut en video på Youtube som spredte seg fort i sosiale medier. Videoen vekket noen følelser i mange fotballspillere, gamle som unge. Kanskje mest gamle. Følelser som gjør at du velger å tilbringe flere kvelder i uka i trange skinnsko. Gjerne altfor seine kvelder, fordi laget ditt ikke får treningstid før klokken 22.00 i de overfylte fotballhallene.
Vennskap og vinnervilje
Det hele handler om flere ting, blant annet vennskap, lagfølelse og tilhørighet. Ingen av de tingene jeg har gjort opp gjennom livet mitt har gitt seg så mange venner som fotballen. Sånn blir det gjerne når man sitter i bilen i flere timer for å kjøre til Skjervøy eller Senja for å spille fotball, og så kjøre hjem igjen. Sånn blir det når dere kjemper sammen på det som en gang var en gressbane i Laksvatn, og vinner etter scoring på corner noen minutter før full tid.
- Les også:
For det handler også om konkurranseinstinkt. Uansett hvor kjipt det er å tape 2–3 i sluttminuttene, så er de motsatte følelsene tusen ganger sterkere når det er laget ditt som trekker det lengste strået. Da blir dugnadsarbeidet til klokka to om natta verdt det.
- Les også:
Selvfølgelig er helse og trening også et viktig aspekt. Selv om det kanskje kan diskuteres, det der med helse, da.
Jeg kjenner nemlig en fyr som egentlig er fotballinvalid. Knærne. Han stiller fortsatt på de kampene og treningene han kan. Og han får heller ikke sove godt hvis han drar derfra med en følelse av å ha mislykkes.
– Hvorfor har vi det sånn? Vi er jo voksne menn med barn og jobb, og helt andre ting som er viktige for oss, spurte jeg en dag.
– Vi er gale, sa han.
Kanskje det er det breddefotball handler mest om.
