Se for deg et beskjedent boretårn i fjæra i Breivika på Andøya. Her jobber 13 mann i tre skift i flere uker.
Det var oljeselskapet Norminol som hadde satt i gang boring etter olje og gass.
Kontinentalsokkelen utenfor Nord-Norge var ikke åpna for oljeleting, men det eksisterte ikke noe forbud mot å lete på land.
På en liten flik av Andøya strekker de sedimentære bergartene seg fra havbunnen og helt inn i fjæresteinene.
Aksjekursen til himmels
Den historiske borestarten førte til at aksjekursen gikk til himmels. Pålydende var 100 kroner. Enkelte aksjer ble omsatt for 3.000 kroner per stykk.
Andøy kommune ble på et tidspunkt tilbudt 10 millioner kroner for en aksjepost på 17.500 kroner. Kommunen solgte ikke.
Nå ble det ikke gjort noe gass- eller oljefunn på Andøya i 1972.
Men det som skjedde i Nordsjøen etter funnet av Ekofisk, gjorde at oljeinteressen i nord også våknet.
Vi hadde Norminol, seinere fikk vi en flora av småselskaper som skulle høste profitt av olje. Jeg nevner: Det nordnorske oljeselskap (Bankoil), Midnight Sun oljeselskap og Arctic Circle Oil.
Vi fikk etablert Sagapart med forretningskontor i Bodø, som seinere gikk inn i Saga Petroleum.
Mange satset penger. Svært få tjente noe.
- LES OGSÅ:
Kamp om åpning i nord
Samtidig pågikk det på 1970-tallet en knallhard strid om åpning for oljevirksomhet utenfor landsdelen.
Det ble en bitter kamp der særlig forholdet til fiskerinæringa stod i fokus.
Regjeringa Borten sa i en stortingsmelding i 1970 at boring burde komme i gang i nord i 1971.
Det skulle gå nesten 10 år før de første hullene ble boret på Tromsøflaket.
- LES OGSÅ:
Svalbard i fokus
På Svalbard var det interesse for olje. I mellomkrigstida ble det gjort forsøk på å utvinne olje fra oljeholdig kull.
I 1959 ønsket Shell og Caltex å starte undersøkelser. Men først ute med boringer var Norsk Polarnavigasjon.
Nordnorske bedrifter og rederi var sterkt involvert i virksomheten på Svalbard.
Men det ble ikke gjort funn på land, selv om selskaper som Nordisk Polarinvest og Norsk Hydro boret. Mange investorer som ble lokket med skattelette på Svalbard, tapte mye penger på disse eventyrene.
Begrenset
På 1970-tallet var det begrenset innpass fra Nord-Norge i oljevirksomheten i Nordsjøen. Men noen fikk jobber. Narvik mekaniske fikk noen leveranser. Nordland Offshore i Sandnessjøen og Bodø mekaniske fikk leveranser til Statfjord A.
Kaarbøs mekaniske i Harstad bygde om to båter til forsyningsskip og leverte vinsjer.
Norsk Oljelense på Fiskebøl i Vesterålen fikk leveranser, og firmaene Nordive og Odd Berg-gruppen i Tromsø utførte undervannsarbeid både i Nordsjøen og internasjonalt.
- LES OGSÅ:
Politisk mas
Det var stor utålmodighet for å få økt oljeleting i nord. De mange utsettelsene førte til skuffelse og frustrasjon, konkurser og bedriftsnedleggelser økte.
Politisk sett ble det i utgangspunktet mast mye for å komme i gang i nord. Det ble oppretta et Nordnorsk oljeråd, men her spriket oppfatningene mye.
Flertallet i oljerådet, representantene for Arbeiderpartiet, mente at Statoil skulle spille hovedrollen i nord.
Ved siden av et generelt fornorskningsønske ble dette begrunnet med både distriktspolitikk og sikkerhetspolitikk. Statoil skulle være garantisten for at landsdelens næringsliv skulle få leveranser av varer og tjenester.
Og Statoil oppretta sitt Nord-Norge-kontor i Harstad i 1976 med én mann. Nå har dette kontoret rundt 300 ansatte.
Så vedtok Stortinget åpning av områder på Tromsøflaket. Det ble oppretta seks oljeverndepoter i Nord-Norge, og et sikkerhets- og opplæringssenter for oljepersonell i Tjeldsund kommune.
Statoil og Hydro fikk operatøransvaret for hver sin blokk på Troms 1-feltet. Det vakte stor oppsikt da boreriggen Treasure Seeker som Hydro hadde leid, ankom Harstad 15. mai i 1980.
Og flere funn ble gjort. Statoil fant Askeladden i 1981, Hydro Albatross i 1982, og i 1984 fant Statoil jo hovedfeltet Snøhvit.
- LES OGSÅ:
Mange satset
Det ble mye boreaktivitet. Både fylkeskommunene og bankene ansatte egne oljekonsulenter.
I perioden 1980 til 1984 ble det dannet mer enn 20 nordnorske oljerederier, de fleste med utgangspunkt i Tromsø og Harstad, skriver forskerne Peter Arbo og Bjørn Hersoug i boka «Oljevirksomhetens inntog i nord».
Odd Berg-gruppen i Troms, Sparebanken Nord og Macks Ølbryggeri skaffet seg andeler i tre rigger – blant dem «Polar Pioneer». På verkstedsida gikk man sammen i UNIFAB, der også Norsk Jernverk var med.
Og det ble investert i baser – som i Hammerfest, Harstad, Sandnessjøen og Brønnøysund. På Ibestad i Sør-Troms investerte man i dypvannskai, og fikk ett eneste riggbesøk. Det var forholdsvis stor optimisme. Funn var gjort og oljeprisen var rundt 40 dollar fatet.
Så kom smellen
Men så kom smellen på midten av 1980-tallet. Oljeprisen stupte til under 10 dollar fatet. Det fikk konsekvenser. Alt håp om utbygging av Snøhvit-gassen var nærmest ute.
Utredninger om gassrør fra Nord-Troms til Kontinentet ble lagt til side. For nordnorske bedrifter oppsto det en tørke for oppdrag til oljenæringa. Industrien var mindre interessert og villig til å ta distriktspolitiske hensyn.
Regelverket stanset også slik favorisering.
Verkstedene mistet omtrent alt av oppdrag, rederiene la båtene i opplag eller solgte dem, oljeserviceselskaper trakk seg ut. I Harstad ble store kontorlokaler stående tomme. Konkursene ble mange. Landsdelen sto ribbet tilbake, og det ble også slutt på hyppige oljekonferanser.
Ved inngangen av 1990-tallet kunne mange i landsdelen se tilbake på feilslåtte investeringer og store tap.
LES OGSÅ:
Store svingninger
Letevirksomheten gikk i store svingninger. Utafor Helgeland ble Norne påvist. Et drivverdig funn ble påvist. Men også her måtte politikere slåss for å få lokale virkninger. Statoils ledelse ville ha driftsorganisasjonen til Stjørdal. Men her satte både regjering og Stortinget foten ned: Harstad skulle bli driftssenteret.
Det ble jobbet for å få bygd ut Snøhvit-feltet. Takket være spesielle skatteregler kom prosjektet i gang. Avtaler om leveranser i USA og Europa ble inngått.
Vi skal heller ikke glemme de enorme overskridelsene i dette storstilte eksperimentet for Statoil. Partnere har rast, det var hoderullinger i prosjektet. Og forsinkelsene var mange.
Samtidig spys store mengder CO2 ut i atmosfæren.
Men nordnorske bedrifter og leverandører fikk sine andeler av prosjektet.
Nordnorsk oljehistorie er også en fortelling om forsinkelser og overskridelser. Vi ser det på Skarv. Vi ser det nå på Goliat. Dette er ikke bra, verken for Norge eller landsdelen.
Lys framtid?
Hvordan ser så framtida ut for oljevirksomheten i nord?
I utgangspunktet er den jo lys. Funnene av Skrugard og Havis har fornyet interessen. Store oljeselskaper som har vært borte fra Barentshavet i mange, mange år søker nå nye oppgaver i nord
Vi ser at det er vekst mange steder. Vi ser det på Helgeland, særlig i Sandnessjøen.
Vi ser det i Harstad der Statoil, Det norske, Oljedirektoratet og flere selskaper er etablert. Ikke minst Aibel. Statoils etablering av Driftssenter Nord tror jeg vil få stor betydning.
I Tromsø er det en voksende optimisme om oljevirksomhetens mulige velsignelse. Beslutning fra Aker Solutions om å etablere seg her med flere hundre ansatte, er viktig. Flere vil følge etter. Det pågår også store havneutbygginger.
Vi ser det selvfølgelig også i Hammerfest med mange spennende bedriftsetableringer. Her er det stor aktivitet, men også mye pendling av ansatte på Melkøya.
Kanskje blir det ilandføring til Finnmark ved ei oljeutbygging av Skrugard.
I Øst-Finnmark har det vært optimisme, men den foreløpige skrinlegging av Sjtokman gjør at mange trolig er litt reserverte.
På den annen side vil vi få virksomhet på norsk side etter den nye grenseavtalen mot Russland. Her kan det være spennende muligheter. Så har vi usikkerheten om Barentshavet Nord og om Norge tør åpne for boring i Svalbardsonen.
Valget neste høst vil utvilsomt får stor betydning for eventuell boring utenfor Senja, Vesterålen og Lofoten.
Økte leveranser
Hvordan vil det gå med nordnorsk næringsliv? Leveranser fra landsdelens næringsliv var på nesten 4 milliarder kroner i fjor. Antall bedrifter som vil konkurrere, vil også øke.
Jeg tror det er mye rett i analysen om at den riktige veien å gå for å lære og å få oppdrag, er å samarbeide med etablerte bedrifter sørfra som allerede har fått oppdrag i Nordsjøen. Disse selskapene vil nå nordover.
Men dette er ingen garanti for at nordnorske bedrifter er sikret store oppdrag. Det vil også være mulig å finne nisjer i markedet – slik som Bomek i Bodø, som produserer branndører for hele verden.
Og ved oppkjøp kan nordnorske bedrifter bare bli filialer. Makta vil sitte andre steder i landet – slik vi allerede ser det i fiskeri og oppdrett.
Mye av veksten de neste åra blir trolig konsentrert om Hammerfest, Harstad, og basebyene på Helgeland.
Det er ventet stor boreaktivitet. Men vi ser også mange tilbakeslag. Utbygginga av Melkøya er utsatt på ubestemt tid. Det samme er planer om ei gassrørledning fra Barentshavet og sørover langs kysten.
I Øst-Finnmark var det store forventninger til det russiske gassfeltet Sjtokman – som også er utsatt på ubestemt tid.
Olje- og gassnæringa er preget av store tall. Men hittil er det forholdsvis få som jobber i denne næringa i nord, selv etter 40 års virksomhet.
Antallet arbeidsplasser vil utvilsomt øke, men Nord-Norge må også være forberedt på tilbakeslag i denne næringa.
Det er også lærdommen siden borestarten i fjæra på Andøya i 1972.
- LES OGSÅ: