Infrastrukturen mellom de to byene har på ingen måte fulgt samfunnsutviklingen. 130.000 innbyggere deler i dag tre broer på tvers av elven som både samler og splitter begge byer. E6 skjærer gjennom kommunene som hovedpulsåren mellom kontinentet og resten av landet, med en trafikkøkning ute av kontroll. Det hele er i ferd med å gå i stå, og som i Øystein Sundes sang “Campingvogna”, kan det hele ende med nye bosetninger både her og der den dagen det ikke er plass til flere biler på veiene.

Hver for seg putler de to byene med sine veiplaner, og jo da, de snakker da sammen, må vite. Men nå har de fått kniven på strupen! Samferdselsminister Magnhild Metveit Kleppa har gitt beskjed om at samarbeid mellom de to byene er eneste farbare vei.

I dag må du regne med å bruke en time av livet på å komme deg til Sarpsborg på vestsiden av elva. Å komme seg 17 kilometer hjemmefra tar like lang tid som en tur til Oslo. Skal du inn eller ut av Fredrikstad sentrum i rushtiden har du et hav av tid til å fundere over livet. Eller på det faktum at på E6 økte trafikken med tre prosent i fjor. Om 12, 13 år er det full stopp hvis ikke noe skjer.

Og løsningen er selvsagt ikke en fortsatt trafikkøkning. Jernbanen må bygges ut. Trafikkbegrensende tiltak på settes inn. Kollektivtrafikken må fungere. Kleppa ber de to byene vurdere rushtidsavgifter, strengere parkeringspolitikk, og et styrket busstilbud. Sarpsborg bør også vurdere bompenger, og de to byene må jobbe sammen om en løsning. Men dette er bare ord fra Kleppa, og byene konkurrerer med en rekke andre nasjonale prosjekter om regjeringens gunst. Toget går om et år, med Nasjonal Transportplan 2014-2023! Innen dette skal de to byene bli enige. Noe de vel ikke har vært de siste 445 år.
Og mens vi venter på Godot, er det ingen løsning å ta bussen. Den sitter akkurat like fast som bilen vi sitter i alene på vår vei mot målet. Vil du parkere for å gå inn til byen, kan du regne med at parkeringsavgiftene er satt opp for å dekke kommunens underskudd, så da kjører du selvsagt som alle andre, og lager enda mer kork.

Godot kom aldri til Vladimir og Estragon i Samuel Beccets teaterstykke. Men næringslivet har ikke tid til å vente på noen, og etablerer seg der de vet de kommer frem med varer og tjenester. Om 15 år nærmer vi oss seks millioner innbyggere i Norge, mange av disse vil gjerne bo i Østfold, men hvis verken verdiskapning eller kommunikasjon er på plass, er det liten grunn til å dra med seg pikkpakket og skatteinntektene hit. Og i tillegg til fremtidige utfordringer, kom prislappen denne uka: Det koster 946 millioner kroner å få dagens fylkesveier opp på et anstendig nivå igjen.

Det er med andre ord nok å ordne med, hvis man setter seg ned sammen på tvers av parti-, kommune- og nivågrenser og bestemmer seg! Kan NHO-president Skogen Lund ha et poeng når hun mener Sarpsborg og Fredrikstad møter fremtiden best ved å slå seg sammen?

Oldemoren min hadde en liten statue av Østens “tre vise aper” på peishylla. Den ene apekatten holdt for munnen og sa ikke noe, den andre hørte ikke noe, den tredje så ikke noe. De er utgangspunktet for frasen “se ikke noe vondt, hør ikke noe vondt, si ikke noe vondt”, og har en helt annen betydning i Østen enn her. Derfor tenker jeg ikke klokt som Gandhi, som hadde en slik statue som en av få eiendeler. Jeg tenker i stedet på den lite dynamiske treenigheten stat, fylke, kommune.

Sammen kan de absolutt gjøre noe godt. Men vil de det? Kan de det? Gjør de det?