Holder sykdommen på en armlengdes avstand

68 år gamle Lise Kylland innrømmer at 40 sigaretter om dagen har gitt henne unødvendige plager.

– Jeg slutta på dagen da jeg fikk diagnosen for to år siden, sier den pensjonerte frisøren.

Istedet begynte hun å trene. Tre ganger i uka treffer hun Marit Berge og de andre «kolsdamene» som hun kaller dem, på Borgeåsen fysikalske institutt i Skien.

– Første gangen jeg kom hit, klarte jeg nesten ikke å gå opp trappene til 2. etasje, forteller Marit Berge litt andpusten. Idag har hun gått opp trappene. Ikke tale om hun tar heisen!

– Denne treninga er livsviktig, sier hun og klatrer opp på treningssykkelen. På sykkelen ved siden av sitter trenings-kamerat, samtalepartner og motivator Lise Kylland. De to damene bytter på å «piske» hverandre.

Ror 2.000 meter

– Vi konkurrerer, smiler Lise Kylland, enten vi sykler eller ror. Det er moro! Da ror vi 2.000 meter.

– Jo mer vi trener, jo bedre blir pusten vår.

Lungene får kjørt seg, og det er det som er hensikten. Sykdommen gjør det vanskelig å puste. «Kolsdamene» skryter av den oppfølginga de får fra fysioterapeutene.

– De gir oss utfordringer og sørger for at vi holder tempoet oppe. Vi er helt i hundre, sprudler Lise Kylland, litt mer andpusten enn for en kilometer siden.

• Treningstips for KOLS-pasienter

Tråkk hardere!

Fysioterapeut Erling Svenni tar pulsen på den tidligere frisøren. – Du kan gjerne tråkke litt hardere.

Han forteller at de kjører intervalltrening, korte og intensive økter, og noen mindre krevende økter. En stadig bedre puls beviser at det nytter.

– De lærer å takle situasjonene og kroppen sin bedre når de har opplevd å bli pressa, sier fysioterapeuten.

Damene gjør som de får beskjed om. – Vi gjør dette for å bli sprekere, og det gjør ingenting om vi blir slankere og fastere i fisken, ler de.

• Ettbeins-sykling for KOLS-pasienter
• Kampen mot KOLS

Lite skulk

Smilene blir enda bredere på de 8-10 damene som er på plass denne formiddagen, når det dukker opp en blomsterbukett og et par vinflasker.

– Det skal fysioterapeutene våre få. De har holdt oss i god form i 10 år, forteller en av dem. Erling Svenni og kollega Willem Dirk Udo får noen rause klemmer også. De vet å sette pris på pasientene sine, og pasientene vet å sette pris på dem.

– Jeg har skulka tre ganger på de 14 månedene jeg har gått her, innrømmer Marit Berge. Da ringer jeg for å høre hvordan det går, sier treningskameraten hennes.

– Uten denne treninga hadde jeg ikke kunnet vaske golvet en gang, bare sittet der med dårlig pust, sier Lise Kylland og girer opp et hakk til på sykkelen.