Flyttet fra Oslo til dette småbruket – én av seks drømmer om det samme

Nesten 800.000 nordmenn ville ha bodd på et småbruk dersom de kunne velge fritt. Det viser en meningsmåling Sentio har laget for Nationen.

De fleste foretrekker å bo der de bor nå, men om folk fikk velge fritt, uavhengig av økonomi og andre hensyn, ville én av seks nordmenn bosatt seg på et småbruk.

Samtidig finnes det 35 000 landbrukseiendommer med bolighus som enten står tomme, eller som kun blir brukt som fritidsboliger.

Les også:

• I kø for småbruk i Valle
• Sliter med tomme hus

Følte seg fremmedgjort i Oslo

70.000, eller 11 prosent, av folk i Oslo drømmer, ifølge meningsmålingen, om å flytte til en liten gård. Bjørg Minnesjord Solheim var en av dem. Hun er 63 år gammel og ble født i Skien. Hun flyttet hjemmefra som 16-åring og etter noen år på skole flyttet hun til Oslo. Der jobbet hun som sykepleier i mange år, men i jula 2001 flyttet hun fra storbyen til en liten bygd i Seljord kommune, Svartdal.

– Det er vanskelig å svare på hvorfor jeg gjorde det. Jeg hadde det bra i Oslo, men jeg var hele tiden klar på at jeg ikke ville bruke hele livet mitt der. Jeg følte meg på en måte fremmedgjort i byen. Jeg ville kjenne kontakten med naturen. Det savnet var ikke så veldig bevisst, men i ettertid kan jeg si at det var et savn da jeg bodde i storbyen, sier hun til NRK.no.

– Mer sosialt å bo her

Ønsket om å få en bedre kontakt med naturen ble oppfylt da hun flyttet til Svartdal.

– Kontakten mellom mennesker, dyr og natur har blitt mye sterkere enn jeg hadde forutsett, sier hun.

Hun forklarer at hun fikk en følelse av å flytte inn med hele lokalsamfunnet i Svartdal da hun kom.

– I Oslo er du bare så vidt på hils med naboen, og de brydde seg ikke om hva jeg gjorde. I Svartdal brydde folk seg i positiv forstand. De har omsorg for hverandre på en helt annen måte. Det er på en måte mer sosialt her, enn i Oslo.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Lette etter et sted i flere år

Det å flytte fra Oslo til et småbruk var en drøm hun og mannen bar på i mange år.

– I nesten 15 år var vi rundt omkring å lette etter et sted. Det var ingen impulsiv handling, det var noe vi hadde ønsket veldig lenge, sier hun.

Mannen Kåre var med på den prosessen, men han ble syk og døde i 2002. Hennes to sønner var over grunnskolealder og var ikke med på flyttelasset den gangen.

– Men de var, og er, veldig positive til det. For dem er dette å komme hjem, de har blitt veldig knyttet til stedet. Det var ikke gitt på forhånd da de er født og oppvokst i Oslo, sier hun og legger til;

– Jeg var veldig klar på at jeg ikke ville overføre mine drømmer på dem. De måtte få skape seg sin egen framtid.

– Én ting er å drømme, en annen ting er å realisere det

Da hun hørte om resultatet i meningsmålingen, ble hun ikke overrasket.

– Det er nok riktig at så mange drømmer om det, men én ting er å drømme, en annen ting er å realisere det. Selv om en har drømmer så kan det være en krevende prosess å realisere det. Det har det vært for meg også.

Hva må til for å realisere drømmen?

– Du må ha et sterkt ønske om det. Du må ikke tro at du får lite å gjøre, du får en annen frihet og du styrer livet ditt sterkere nå enn du kunne i Oslo for eksempel. Jeg har aldri vært redd for å jobbe mye, og det kan man ikke være.

Hun tror at nordmenn drømmer om å bo på et småbruk for å kunne være en del av et samfunn hvor en føler at man hører til.

– Jeg tror også det har mye med nærhet til natur å gjøre. Også det å være med på å se hvordan ting blir til eller oppleve verdiskapningskjeden. Barn er jo veldig fremmed for hvor ting som mat og klær kommer fra. Den kontakten brytes på en måte.

Savner du noe fra Oslo?

– Nei, hva skulle det være? Jeg kan jo savne venner. Det er ikke så lett å se dem nå som da jeg bodde i Oslo. Jeg kan ikke si at vi skal møtes på en kafé om en time for eksempel, men jeg kan sette meg i bilen, kjøre inn og bruke to og en halv time. Det må man bare bestemme seg for at slik er det.

Startet for seg selv

Etter 30 år som sykepleier ble hun allergisk mot et stoff på sykehuset. Hun videreutdannet seg til idehistoriker, og i tillegg har hun en husflidsutdanning. Solheim forteller at hun alltid har vært veldig interessert i kultur og håndverk.

Hun tok med seg pengene hun tjente i Oslo og startet en håndtverkbedrift i Svartdal.

– Da jeg flyttet hit visste jeg at jeg ville drive med vev, og jeg visste at jeg ville ha dyr som ga meg ull.

I august 2008 kom det en container på tunet hennes med maskiner og spinnere Det ble montert i geitefjøset.

Nå har hun fem til seks ansatte, men de har ikke fast stilling. Etter hvert ble geitefjøset for lite og i disse dager flytter hun firmaet inn i nye, større lokaler.

– Et annet livsinnhold

Prosjektleder for et småbruksprosjekt i Vest-Telemark Henry Mæland er heller ikke overrasket over resultatene i meningsmålingen som er presentert i avisa Nationen.

– Vi har sett en del målinger tidligere også som viser den trenden. Folk får etter hvert mer fritid og midler til å kunne realisere drømmer. De ønsker å ha praktiske prosjekter på gang, de ønsker å bo i en sammenheng med landskap og natur og de vil gjerne at ungene skal ha trygge oppvekstvilkår, sier han til NRK.no.

– Det er mange som har drømmer om å leve på en annerledes måte. Noen føler kanskje at bylivet kan være litt oppjaget, med trafikk og stress. Mange tenker nok at et liv på et småbruk gir et annet livsinnhold, at en får mer tid med familien, at det er plass til flere aktiviteter. Det er mange drømmer som lettere kan realiseres om en bor på et småbruk, fortsetter han.

280 personer flyttet til fraflytta småbruk

Småbruksprosjektet i Vest-Telemark var for fem til seks år siden og varte i fire år. Prosjektet var i regi av Vest-Telemark næringsutvikling, og finansiert via fylket og Kommunal- og regionaldepartementet.

– Det ble en ganske bra respons på det. Vi tok kontakt med 650 småbrukseiere. Etter en prosess resulterte det i at 120 av disse brukene ble tilflyttet. Til noen flyttet familiemedlemmer, men de fleste ble solgt til nye eiere. Det medførte at det ble en tilflytting på rundt 280 personer til Vest-Telemarkområdet til de fraflytta brukene. De alle fleste bor der fortsatt, sier Mæland.

– De som kom var en ressurssterk gruppe. De var sterke i forhold til utdanning og økonomi og de hadde flere barn enn gjennomsnittet. Det var som en ønskegruppe for tilflytting til utkantkommunene, legger han til.

• Fraflytting en lykke for noen
• Fraflytting et stort problem

– Lokalsamfunnene trenger flere folk

Henry Mæland forklarer flere grunner til at de ønsker tilflytting til slike steder.

– Lokalsamfunnene trenger flere folk og det er mange utkantområder som nærmer seg nedre terskel for å klare å holde i livet en del aktiviteter i lokalsamfunnet. Det gjelder lag og organisasjoner, forretninger og andre tjenester. Det må et minimum til av folk for å holde liv i et lokalsamfunn og derfor er det så viktig at disse plassene er bebodde.

Han sier at det er ulike årsaker til at det er vanskelig å få folk til å flytte fra byen til landet, til tross for at flere drømmer om det.

– Det er vanskelig å få småbrukene ut for salg. Det kan være at familier bruker det til fritidsformål og brukene kan ha bindinger til odel. Det var det vi lyktes med i forhold til vårt småbruksprosjekt. Vi fikk direkte kontakt med eierne og samarbeidet med dem. Flere så seg best tjent med at andre slapp til, sier han.