– De var heldige som slapp å møte meg

• Denne saken ble publisert 4. januar 2016.

6. januar fylte Petter Northug 30 år. I ti av dem har han vært Norges mest omtalte og mest omdiskuterte idrettsutøver. Og ikke minst en av de mest suksessrike.

• Se dokumentaren «Best i verden: Petter Northug» her.

21. januar er det nemlig ti år siden tremila på Heistadmoen. NM-løpet som snudde internasjonalt herrelangrenn på hodet. Løpet der en junior fra Mosvik i Nord-Trøndelag skulle vise hele norgeseliten ryggen – for så senere på ettermiddagen å få beskjed om at han var vurdert og funnet for dårlig til å få en av de 12 OL-billettene sportssjef Bjørnar Håkensmoen og herrelandslagstrenerne Krister Sørgård hadde til disposisjon.

Senere på vinteren kom de 12 norske herrene hjem fra Torino-lekene med null gull.

– De var heldige, de konkurrentene som slapp å møte meg i den formen jeg var da, den vinteren i 2006, sier Petter Northug nå.

Her skal du få gjenoppleve gjennombruddsvinteren – sammen med hovedpersonen. Og vi starter ikke på Heistadmoen i januar 2006, men på Klekken to måneder før, i november 2005.

Norges beste skiløpere skulle ha vært samlet på Beitostølen for nasjonal åpning. Men på grunn av snømangel konkurrerer de i stedet på rulleski i landslagstrener Krister Sørgårds hjemtrakter. To dager på rad slår junioren Northug hele elitelandslaget.

God – fort

Etter det første rulleskiløpet (et motbakkeløp i klassisk stil som for øvrig blir vunnet av et annet ubeskrevet blad, Martin Johnsrud Sundby), møter undertegnede Petter Northug for første gang, som journalist i Nettavisen. Et par dager senere publiseres det første intervjuet med Northug i riksmedia under overskriften «Norges nye Alsgaard».

Ingressen lyder sånn: «Hørt om Petter Northug jr.? Det er bare å pugge navnet. Nordtrønderen er vår neste skikonge».

– Jeg har lyst til å motbevise at du må være 35 år for å vinne i langrenn. Jeg har lagt opp treninga for å bli god fort. Jeg er oppe i 800 timer, pluss. Og det beste er at jeg kjenner at kroppen tåler det, forteller Northug i intervjuet.

Han snakker også om mulighetene for å komme til OL allerede samme vinter. Analysene tyder på at han anser mulighetene som relativt gode. Så han tror det neppe selv når han konkluderer på følgende måte:

– Det er bare å glemme OL.

Tidligere på året har Petter Northug flyttet til Meråker. Formelt sett for å fullføre videregående. Men først og fremst for å få trene med Norges beste skiløper. Vinteren i forveien har Frode Estil blitt verdensmester på femmil i Oberstdorf. Veteranen fra Lierne har også individuelt OL-gull i premieskapet.

Estil: – Innså at det var slutten

Samarbeidet byr på overraskelser – ikke minst for den etablerte.

– For det første var han helt rå fysisk. Han begynte plutselig å slå meg på intervaller, og det var ikke helt forventet. I tillegg var han veldig trygg på seg sjøl og hadde en veldig klar tanke om hvordan han skulle trene allerede da, forteller Estil når NRK møter ham på Meråker videregående skole, best kjent som Skigymnaset, ti år senere.

For hans del er det ikke bare inspirerende å bli slått av en tenåring.

– Jeg var på tampen av karrieren og litt på hell. Jeg begynte nesten å resignere da jeg så en så dedikert og fremadstormende utøver som allerede var i ferd med å gå forbi. Jeg innså at det var slutten for meg sjøl, erkjenner Estil.

På elitelandslagssamlingene sprer han ryktet om oppkomlingen. Et rykte er i hvert fall hva det sannsynligvis blir oppfattet som.

– Da jeg kom på samling tidlig på høsten og fortalte om hvor god Petter var, så trodde både lagkameratene og trenerne at jeg tullet. Jeg var kjent for å være en liten luring jeg også, som ikke alltid viste meg fram så mye på trening, så jeg tror ikke de trodde på historiene mine, rett og slett, sier Estil.

Friplass – til ingen nytte

Rykter er én ting. Resultater noe annet. Helgen etter rulleskirennene på Klekken, er det kommet nok snø til at det kan arrangeres verdenscupåpning på Beitostølen. Distansen er 15 km klassisk intervallstart, kanskje den svakeste distansen for 19-åringen fra Mosvika, som har sin klare styrke i skøyting og i spurt.

Tor Arne Hetland vinner foran Jens Arne Svartedal. Petter Northug blir nummer 21 og tar sine første verdenscuppoeng. Han er sjuende beste nordmann. Likevel er han ikke blant de 12 som får gå stafett for Norges tre lag neste dag.

Det er ingen vits. Han skal ikke bli med verdenscupen videre likevel, om han aldri så mye ønsker det. Løpet er lagt, junioren skal gå skandinavisk cup.

Det gjør han da også, med stor suksess. Nyttårshelga får han prøve seg i verdenscupen i Nove Mesto. 30. desember blir han nummer 12 i en sprint. På nyttårsaften deler han 20.-plassen på 15 km fristil intervallstart med Tore Ruud Hofstad.

Men Northug har fortsatt ikke fått prøvd seg i en internasjonal fellesstart. Den muligheten skal komme 14. januar. Da er det 30 km fellesstart i skøyting i Val di Fiemme. En distanse som er som skapt for Petter Northug, som har friplass som leder av skandinavisk cup.

Det er bare én hake. Landslagsledelsen vil ikke la Northug reise til Italia for å gå rennet. Northug får beskjeden av Krister Sørgård.

Velvalgte trøndergloser

– Det var noen situasjoner, som da jeg hadde friplass fra skandinavisk cup og kunne gått i Val di Fiemme, og ikke fikk lov til å gå. Hvis du ser noen i Norge nå som har en friplass fra skandinavisk cup, så får de gå. Det fikk ikke jeg. Jeg ønsket å gå, men fikk beskjed om at det ikke var vits. Da så jeg det var ekkelt for ham å si det, for han visste jo at det ikke stemte, sier Petter Northug om det som skjedde.

Frode Estil husker det også godt.

– Det var ei tremil skøyting fellesstart som hadde passet som hånd i hanske for Petter. Jeg skulle jo dit og gå. Både rett i forkant og rett i etterkant hadde vi intervaller sammen, og han var klart bedre enn meg. Jeg hang og slang bakerst i feltet og gikk inn til 20.-plass, og ble slått med ti sekunder eller noe. Så jeg sa til Petter at «hadde du vært med der, hadde du helt sikkert vunnet».

– Og det mener du fortsatt?

– Ja, det løpet hadde han garantert tatt. Det var i Val di Fiemme og ikke i høyde eller noen ting, så det ville vært matchball for Petter.

– Husker du hva han sa?

– Han sa vel noen velvalgte trønderske gloser, vil jeg tro. Jeg husker det ikke nøyaktig. Men han bygde opp en voldsom revansjelyst både før og etter OL fordi han følte han ikke ble rettferdig behandlet, minnes Estil.

Favorittseieren

Etterpå er det bare én mulighet igjen til å overbevise landslagsledelsen – tremila i NM på Heistadmoen.

– Før NM på Kongsberg visste jeg i mitt eget hode at jeg kunne være med og kjempe om seieren. Jeg trente mye med Frode, og Frode var jo ansett som favoritt. Noen ganger lekte jeg med ham i skøyting. På klassisk var nok Frode fortsatt hvassere enn meg. Men hvis jeg var med inn på klassiskdelen, som jeg klarte på NM, visste jeg at mulighetene var der.

– Følte du det lå en OL-billett i potten der?

– Ja. Da var jeg vel egentlig sikker, da jeg kom i mål. For da hadde jeg vært såpass solid i de løpene jeg hadde gjort i skandinavisk cup, jeg hadde vist progresjon. Og jeg følte – som nivået var på herresiden, og ut fra det konkurranseprogrammet som var i OL – at jeg kunne jeg brukes til så mye. På stafett var jeg, i mine øyne, bankers. Og på duatlon (30 km fellesstart med skibytte). Jeg kunne også brukes på femmil. Så da var jeg trygg. Men jeg skjønte et par timer etterpå at det ikke var mulig ...

For Petter Northug vinner, som alle vet, løpet. Oppskriftsmessig, ifølge Frode Estil.

– Jeg anså Petter som den største favoritten. Det var hans store sjanse til å få vist landslagsledelsen at han fortjente en plass i OL. Han hadde forberedt seg godt til det løpet, og jeg anså hans sjanse til å vinne som ganske stor.

Underveis skjønner Estil ganske fort at han for sin egen del kommer til å kjempe om sølvet:

– Da jeg ble tatt igjen av toget som Petter var en del av, var det bare å prøve å henge. Da var jeg bombesikker på at det ble spurtoppgjør. Og hvis det ble det, så visste jeg at Petter ville vinne. Og hvis jeg var med inn, så ville jeg klare andreplassen.

Northug skjønner også tidlig hvor det bærer:

– Så fort jeg fikk på meg skøyteskiene, følte jeg egentlig at jeg hadde kontroll. Da det er to kilometer igjen, så ligger jeg bare og venter på når jeg skal sette inn nådestøtet. Frode går opp i tet. Da har jeg andreposisjon og er i en posisjon jeg har hatt mye gjennom sommeren og høsten, og der har jeg også angrepet mange ganger. Da jeg stikker 800 meter før mål, vet jeg at jeg ikke blir hentet.

Jeg tror jeg ganske tidlig ble fortalt, bak de fire veggene, at jeg ikke var aktuell for OL. Det som ble sagt etterpå, det bare forsvant. For da tenkte jeg at dette er personer jeg ikke vil ha noe med å gjøre.

Petter Northug

Vrakingen

For første gang har Petter Northug vist fram sine unike egenskaper som avslutter. Et døgn senere skal han gjøre det igjen ved å parkere Norges faste ankermann i stafett, Tore Ruud Hofstad, i NM-stafetten.

Derimellom skal han imidlertid bli gjenstand for den mest kontroversielle vrakingen i norsk idrettshistorie, i hvert fall siden Håkon Brusveen med kongens hjelp kom seg til OL i Squaw Valley i 1960.

For etter tremilsgullet hentes Petter Northug opp i andre etasje i en av militærbrakkene på Heistadmoen, der det for øvrig er pressesenter i første etasje. Bak lukkede dører får han beskjeden fra landslagstrener Sørgård og sportssjef Håkensmoen: OL skal han se på TV.

Undertegnede, som sto utenfor døra på Heistadmoen, oppsummerte det sånn i en blogg: «Lørdagens pressekonferanse om OL-uttaket i langrenn fortonet seg som en relativt pinlig affære. For det lå i lufta at Petter Northug kom til å bli vraket, oppvisningen til tross. Northug-seieren kom rett og slett litt ubeleilig. Landslagsledelsen satt samlet en hel time på overtid. Så kom presseansvarlig Rolf Nereng inn og leste opp en OL-tropp uten Petter Northugs navn.»

At møtet varte i over en time, er det vanskelig for Northug å forholde seg til nå. Slik han husker det, var det nemlig over temmelig fort.

– Jeg tror jeg ganske tidlig ble fortalt, bak de fire veggene, at jeg ikke var aktuell for OL. Det som ble sagt etterpå, det bare forsvant. For da tenkte jeg at dette er personer jeg ikke vil ha noe med å gjøre. Jeg ble forbanna. Jeg følte jeg hadde gjort det umulig for dem å ikke ta meg ut. Så det var absolutt en tung beskjed å få.

– Følte du det var bestemt på forhånd?

– Ja, jeg følte nesten det.

– Hvilket forhold har du hatt til Krister Sørgård etterpå?

– Nei, jeg har ikke hatt noe forhold til ham. Jeg møtte ham i Falun etter OL og i Sapporo på prøve-VM. Det var veldig godt for meg å være best, å vinne verdenscup og være beste norske i prøve-VM. Jeg fikk vist at jeg var der jeg ønsket å være. Da fikk jeg veldig tidlig signaler om at jeg var landslagsklar og at Krister Sørgård ikke kom til å være landslagstrener neste år.

– Vondt å se Zorzi

Argumentet for ikke å ta med Petter Northug til OL, var at langrennskonkurransene i OL gikk på 1500 meters høyde. Man fryktet ikke bare at Northug ikke skulle være i stand til å prestere. Det ble argumentert for at det rett og slett kunne være skadelig for ham å konkurrere mot verdens beste i en slik høyde.

Krister Sørgård ønsker ikke å stille til intervju om uttaket nå. Bjørnar Håkensmoen sier til NRK:

– Det var mange vanskelige vurderinger vi gjorde for ti år siden.

Hvordan Petter Northugs karriere hadde utviklet seg om han hadde fått delta i OL, vil for alltid bli værende en hypotese. Hvordan OL-konkurransene hadde fortonet seg med Northug på start, blir også hypotetisk.

Northug mener altså konkurrentene var heldige som slapp å møte ham.

– Hvilken distanse hadde du tatt gull på i Torino?

– Duatlon. Og jeg hadde vært outsider på femmil. Jeg tror Norge som lag kunne gjort det bra på stafetten. Frode Estil gikk tredje etappe, som var skøyting. Bare det er en søknad fra en trener om å miste jobben sin. Han burde gått klassisk, der er han fantastisk. Så kunne jeg tatt meg av skøytinga, sammen med en til. Da hadde det blitt gull, sier Northug, og fortsetter:

– I stedet måtte vi se at Zorzi hysje på eget publikum og ta gull. Det gjorde vondt, selv om jeg ikke var der.

– Mye rart folk som hang med

Northug møter ingen motstand hos Frode Estil.

– Hadde det ikke vært høyde i Torino, hadde jeg vært bombesikker der også. Men jeg tror likevel han hadde hatt en bra sjanse. Det var spaserturer, både på tre- og femmila. Det var mye rart folk som hang med, så det er rart om ikke Petter skulle ha klart det, sier han.

Selv skal Estil komme til å spille en hovedrolle i OL-tremila (duatlon). Han tar til slutt sølv, som i NM. Denne gangen bak russiske Jevgeni Dementiev (som et par år senere blir avslørt som EPO-juksemaker, men fortsatt har OL-gullet fra Torino.)

– For min egen ble det veldig spesielt. Jeg var klønete og klarte å ramle og brekke ei ski på startstreken. Hele løpet dreide seg om å komme tilbake. Et av de mest spesielle løpene jeg har gått, mimrer Estil.

– Petter sier konkurrentene var heldige som slapp å møte ham – følte du at du var heldig?

– Ja, en kan nok si det. Men jeg synes det hadde vært velig artig å ha Petter der, for det kunne ha blitt veldig interessante løp.

Allerede før OL-stafetten er Estil kritisk til at han må gå en skøyteetappe. Det ender da også med fiasko, både for Estil og laget. Norge havner på en pinlig femteplass. Om Northug kunne utgjort hele forskjellen her, er Estil mer i tvil om.

– Det var en spesiell stafett med litt problemer på skisiden, så det er ikke sikkert Petter hadde fått gått ut i tet på en sisteetappe. Og det er ikke sikkert han hadde vært sterk nok til å ta inn et halvt minutt. Men med Petter på siste ville det definitivt vært en annen stafett.

I stedet for OL, ble det junior-VM på Northug. Han var naturligvis altfor god for konkurrentene og vant alle øvelser.

– Veiskille

Etter OL er det ikke lenger noe tema hva som er riktig arena for Petter Northug. Verdenscupen er det eneste som gjelder. Og 8. mars, på selveste kvinnedagen, skal verden få se hva slags mann Petter Northug er; en mann som ligger i rygg til det er noen hundre meter igjen, og som så viser konkurrentene ryggen.

Stedet er Falun og distansen er 20 km fellesstart med skibytte når Northug blir den yngste vinneren av et verdenscuplangrenn for menn noen gang.

Han får vist det han varslet i intervjuet på Klekken knappe fire måneder tidligere: Man trenger ikke være 35 år for å vinne i langrenn. Det er mulig å ikke bare bli god, men faktisk aller best, fort.

Som i NM-tremila halvannen måned tidligere, er det oppskriftsmessig.

– Det var hans store mulighet. Han var kjempesulten, og det var et perfekt tidspunkt da folk kom litt utladet og slitne fra et mesterskap. Det lå i kortene, og jeg satte til og med penger på oddsen på at han skulle vinne. Jeg angrer på at jeg ikke satte mer. Hadde jeg vært tøff og satt et par tusen, kunne jeg ha tjent litt. Jeg ble vel nummer fem i løpet selv, og fikk ikke all verden i premie, sier Frode Estil.

– Da Petter var med i ei sånn løype, forsto jeg at han ville slå meg i spurten, erkjenner han.

Den uttalelsen sier det meste om Petter Northugs umiddelbare sportslige innflytelse. De andre var plutselig nødt til å gå på en annen måte enn før, om de skulle ha en sjanse i fellesstarter. I første omgang i skøyting, men etter hvert også i klassisk.

– Petter endret premissene. Og det tok overraskende lang tid før konkurrentene fant mottrekk. Det virket i flere år som de var paralyserte. De turte ikke å foreta seg noe. Da ble det spurt som Petter vant, påpeker Estil.

Selv var han blant de paralyserte til han la opp etter VM i Sapporo i 2007.

– Det var et veiskille, for det var en løper som kom med ekstreme egenskaper. De som var betegnet som rå før, var sjanseløse da Petter kom på banen. Før var Tobias Angerer kjent som en av de beste avslutterne. Men jeg visste at Angerer kunne jeg slå. Petter kunne jeg ikke slå. Jeg hadde møtt ham så mye på trening og prøvd så mange ganger, og jeg kunne bare ikke slå ham. Petter var 19, jeg var 34 – og jeg var sjanseløs, rett og slett, innrømmer Estil.

– Før og etter Northug

Det er ikke bare sportslig Petter Northug bidrar til å endre langrennssporten.

– Han har rocket opp sporten ganske kraftig og økt interessen vanvittig, det er et helt annet medietrykk nå enn på min tid, fastslår Frode Estil.

Bjørnar Håkensmoen er enig.

– Man kan snakke om langrenn før og etter Petter Northug. Han endret langrennssporten da han kom inn som en veldig allsidig skiløper. Han har preget alt av distanser og stilarter, og utfordret andre sider ved sporten. Han har skapt interesse og entusiasme. For oss som sitter i sofaen, har det vært interessant å følge langrenn, sier Håkensmoen.

Tilbake til han dette handler om:

– Vi trenger ikke nevne resultatene som ble i Torino. Det var vel min treningsmakker Frode som fikk med seg en medalje, ellers var det forholdsvis labert. I ettertid burde jeg hatt en plass, fastslår Petter Northug.

Etterpå har han brukt OL-vrakinga for alt den var verdt. Riktig nok hevder han at han «egentlig glemte den ganske fort». Men så erkjenner han at han kanskje ikke gjorde det likevel.

– Jeg skal innrømme at før jeg var ferdig med VM i Liberec i 2009, hang det kanskje litt i at jeg ikke var med. At det kunne ha ødelagt. Kanskje var 2006 min mulighet. Kanskje får jeg ikke muligheten igjen, begynte jeg å tenke etter VM i Sapporo i 2007, da jeg trynet på duatlon og ikke fikk det individuelle gullet.

Petter Northug fikk sjansene igjen. 13 VM-gull og to OL-gull senere kan man vel også forsiktig antyde at han har tatt vare på dem.

(Denne artikkelen er basert på intervjuer som er gjort til TV-dokumentaren «Best i verden: Petter Northug». Harald Thingnes har intervjuet Petter Northug, Anders Skjerdingstad har intervjuet Frode Estil, mens Morten Stenberg har intervjuet Bjørnar Håkensmoen.)