Vil svak ryggrad felle Arsenal igjen?

Blir dette året? Arsenals håp virker større enn på lenge. Dette er sannsynligvis Arsène Wengers sterkeste stall siden laget gikk 49 kamper ubeseiret og vant sin foreløpig siste Premier League-tittel, i 2004. For en gangs skyld er ikke spørsmålet om topp fire kan sikres.

Nei, nå handler det om å vippe José Mourinhos Chelsea av tronen.

Som alltid er laget spekket med fart, teknikk og kreativitet, men nå finnes også defensive hjørnesteiner. Midtstopperne Per Mertesacker og Laurent Koscielny har prestert godt over lengre perioder de siste to sesongene, og dirigeres nå av en verdensklasse-keeper i Petr Čech.

Samtidig har Wenger gitt slipp på enkelte idealer. I helgens Community Shield vant Arsenal over Chelsea ved å ligge dypt og ha 41.8 % ballbesittelse. Det pleide å være omvendt.

Likevel er en av Arsenals største bekymringer de defensive fibrene på midtbanen. Francis Coquelin er den eneste utpregede ballvinneren i troppen, mens franskmannens makker er Santi Cazorla, en offensiv playmaker som måler 168 centimeter på strømpelesten.

Denne duoen kan fort bli funnet for lett. Og det er før potensielle skader tas i betraktning.

Savnet av Vieira

Det er ikke første gang spørsmål stilles til Wenger over denne lagdelen. Treneren fra Alsace har aldri likt å hente ballvinnere. Siden Arsenal sist tok tittelen har den eneste spilleren av denne typen vært Mathieu Flamini, som først kom gratis fra Marseille i 2004, og så på nytt fra AC Milan i 2013.

Treffende nok var det nettopp fysikk og kraft som ga Arsenal det lille ekstra i 2004.

Spesielt Patrick Vieira symboliserte den rå vinnermentaliteten som hersket i garderoben. Han hadde med seg krigere som Ray Parlour, Sol Campbell og en sprek Kolo Touré. Laget var like teknisk som det var fryktinngytende. Selv Roy Keane skrev senere om hvor truende og svære Arsenal-spillerne virket i den trange Highbury-tunnelen.

Siden har Wenger mistet dette elementet, noe utallige eksperter og kommentatorer har understreket. Arsenal kan både fortryllet og forfjamset. De har vært for veike, sårbare, naive. Siden Vieira forlot klubben i 2005, har ryggraden aldri vært like sterk.

Det var ikke tilfeldig at det skulle gå ni år før de løftet sitt neste trofé.

Store og erfarne

Omtrent 12 år etter at The Invincibles forberedte seg til sesongstart, begynner grunnstammen å styrkes igjen. Wenger har endelig innlemmet en ny ballvinner. I desember i fjor hentet han tilbake 24-årige Coquelin fra utlånet i Charlton, og ble belønnet med strålende spill ut sesongen.

Plutselig hadde laget en aggressiv terrier som kunne bryte opp spillet. Arsenal vant 17 av sine 20 neste ligakamper.

Nå har Wenger i tillegg trioen Čech-Mertesacker-Koscielny som tilfører ro, erfaring og fysikk. Sjefen selv har tilbragt nærmest hele sommerferien på treningsfeltet. «Før mistet vi alltid store spillere, og så begynte folk å sette spørsmålstegn ved oss», sa han nylig. «Dette er første gang på lenge at stedet er fullt av selvtillit».

Er dette den beste stallen siden 2004? «Definitivt den mest erfarne», sier Wenger.

«Vi har alltid hatt talentet, men de fleste gangene siden 2006, da vi flyttet inn i et nytt stadion, har spillerne vært veldig unge», sa han. «Vi har en bedre balanse mellom talent og erfaring nå. Og når du går inn i april måned, trenger du den erfaringen».

Det defensive mesterverket

Wengers taktiske endringer kan bli blant sesongens mest innflytelsesrike faktorer. Da Arsenal hadde slått Chelsea forrige helg, hevdet Mourinho at laget hadde «etterlatt sin fotballfilosofi i garderoben» og forsvart seg med 10 mann bak ballen.

Wenger var selvsagt uenig, men det fantes sannhet i portugiserens frustrasjon. Wenger har endret seg.

Det store vendepunktet var 2-0-seieren borte mot Manchester City forrige sesong. Wenger luket vekk de typiske feilene som forårsaket rekken av stygge stortap i 2013/14-sesongen, og leverte et mesterverk i lagstruktur, konsentrasjon og disiplin. Arsenal lå dypt og tett, og eliminerte mellomrommene geniale David Silva vanligvis boltrer seg i.

De hadde kun 35% ballbesittelse. Litt senere viste TV-kanalen SkySports en oversikt over de åtte bortekampene hvor Arsenal hadde hatt lavest ballbesittelse siden august 2003. De hadde vunnet syv og spilt uavgjort én. Slagplanen hadde fungert før.

Dette er en nylig trend, da seks av de åtte kampene hadde blitt spilt i 2013 og 2014. De siste fire sesongene har Arsenals gjennomsnittlige ballinnehav gått fra 60.1% til 56.7%.

Tynt i rekkene

Med andre ord kan det fint sies at Arsenal er mer solide enn på lenge. Så spørs det om de er solide nok.

Wenger skulle helst vært enda litt mer pragmatisk. Det 4-2-3-1-systemet han bruker krever som oftest sentrale midtbanespillere som hovedsakelig har defensive oppgaver, men om Coquelin blir skadet står ingen klare til å gli inn i samme rolle.

Alternativene er Aaron Ramsey, Mikel Arteta og Jack Wilshere. Spesielt Ramsey og Wilshere er fremoverrettede spillere. Begge har en bekymringsfull skadehistorikk, og det samme gjelder Arteta, som i tillegg er temposvak og bidrar med lite defensivt.

Blant tittelkandidatene er Wenger alene om å kun ha én midtbanespiller som er solid bakover. Manchester United har Bastian Schweinsteiger og Morgan Schneiderlin, Chelsea har Nemanja Matić og John Obi Mikel, Manchester City har Fernando og Fernandinho.

Blir Coquelin skadet, vil Arsenal miste effekten som underbygget mye av lagets storform i siste halvdel av forrige sesong.

Sårbare Santi

Så har vi Cazorla. Den lille spanjolen leverte en av sesongens største prestasjoner i den nevnte seieren mot City, men det finnes få garantier for at et lignende nivå opprettholdes over denne sesongen.

Han er opprinnelig en offensiv playmaker som trives mellom motstanderens forsvar og midtbane. En fotrapp dribler, en spesialist i stikkpasninger, imponerende god med begge bein; løpssterk, kreativ, slepen.

Men han er ingen defensiv spiller. Selv når Cazorla har blitt brukt på kanten, har motstanderens sidebacker ofte glidd forbi. Defensive forpliktelser er ikke naturlig for en slik type, og det finnes grenser for hvor kjapt man kan tilpasse seg en dyp midtbanerolle, hvor oppgaver inkluderer slu posisjonering, tøft duellspill og markering av løp inn i boksen.

Og 30 år er dessuten en høy alder for taktisk omskolering.

Det kan argumenteres at Cazorlas kvaliteter som pasningsspiller kompenserer for disse manglene. Et mer overbevisende standpunkt er at Arsenals offensive kapasitet allerede er så høy at en mer defensiv midtbanespiller burde ha blitt prioritert.

Nekter å kjøpe

Dette leder inn mot Wengers prinsipper på overgangsmarkedet. For selv om det taktiske har blitt forandret noe, liker han fortsatt ikke å rekruttere om han tror svaret finnes i egne rekker.

Mer spesifikt handler det om nettopp en ny midtbanespiller. Schneiderlin virket perfekt: En franskmann i midten av 20-årene til rundt 250 millioner kroner, som har bevist at han holder toppklasse i Premier League. Intelligent, klok i posisjoneringen, pliktoppfyllende, hardtarbeidende og god med ballen.

Schneiderlin kunne spilt i tospann med Cazorla, og også med Coquelin i tøffe bortekamper. Og om troppen allerede var for stor, vil få tårer felles om 33-årige Arteta skulle forlate klubben.

Men nei. Wenger har beholdt sin karakteristiske tro på å satse på det han har. Spørsmålet om hvorvidt Coquelin alene gir laget nok stabilitet og dybde fremstår som et av de mest usikre elementene i Arsenals titteljakt.

Enkelte prinsipper står fortsatt sterkt hos Wenger. Det vil ikke være første gangen at slike prioriteringer koster.

• Les også første artikkel i Thore Haugstads Premier League-preview: Er Rooney god nok som spiss for United?