Utøverne ligger strødd i VMs vondeste øvelse

Torsdag skjedde det igjen. En kappgjenger presset kroppen sin helt til grensen og forbi, og naturlig nok sa kroppen stopp. Bildene fra oppløpet sier nok i seg selv:

Det var altså etter kvinnenes 20 kilometer kappgang.

Natt til lørdag, i stekende hete og høy luftfuktighet, skal mennene gå over dobbelt så langt.

– Jeg tror det kan bli skikkelig mannefall. Flere kommer til å kollapse, det tror jeg. Hvis man bommer litt med energiinntaket eller andre ting, så går det fort galt i denne varmen, sier NRK-ekspert Vebjørn Rodal.

Smerte i alle kroppsdeler

Utøverne holder på i over tre og en halv time, nesten dobbelt så lenge som maratonløperne. Og selv om de kanskje ser komiske ut, der de vagger bortover, skal man ikke undervurdere prestasjonen. For den spesielle teknikken kan være ekstremt smertefull.

– Hvis det blir kokvarmt her i Beijing, og det tror jeg at det kan bli, begynner man å kjenne smerten allerede etter 25 kilometer, sier Håvard Haukenes til NRK.

Bergenseren er Norges eneste deltager på 50-kilometeren i VM natt til lørdag. Han forteller at de siste kilometerne kan være grusomme.

– Det er vondt overalt. Det er vondt i beina, selvfølgelig. Det er veldig vondt i leggene. Ofte får man kramper i muskulaturen i baksiden av leggen. Hamstringen er vond. Man kan få vondt i ryggen, man blir veldig utslitt i skuldrene. Og man kan få kramper i biceps også, sier Haukenes.

– Du ligger med høy puls og tett opptil smerteterskelen din over veldig lang tid. Det er så vondt at du begynner å se på beina dine, se på armene, og si at «dette her liker jeg ikke lenger». Men du må bare drite i det, du må si til deg selv at du driter i de beina der, det eneste du fokuserer på er å se rett frem. Du pusher deg selv og musklene dine til det ytterste.

Tysse: – Du kjenner ikke engang hvor det gjør vondt

Erik Tysse deltok på 20-kilometeren for Norge i VM i år. Da måtte han bryte på grunn av en smertefull krampe øverst på baksiden av låret, helt oppe ved lårfestet. Nordmannen stod og rykket til i krampesmerter mange minutter etter at han hadde sluttet å gå.

Tidligere har han også gått 50-kilometer for Norge. Blant annet i nettopp Beijing, hvor han kollapset under OL i 2008.

– Det er verst for muskulaturen i beina, den blir så mørbanket. Og utover i løpet bygger det på seg. Til slutt kjenner du ikke engang hvor det gjør vondt. Det bare gjør vondt, sier Tysse til NRK.

– Hvis jeg la ut på en 50-kilometer her og nå, og kunne teknikken, men ikke hadde trent opp musklene. Hvordan hadde det gått?

– Jeg tror du hadde hatt vondt overalt. Og i dagene etter ville du hatt ekstremt vondt foran på leggene. Men i disse forholdene ville du nok kollapset lenge før du kom i mål, sier Tysse.

Ekstremvarme i VM

Under VM i Beijing er nemlig kappgangøvelsene ekstra tunge. Løpene starter allerede 07.30 på morgenen for å unngå den verste varmen, men allerede da er det over 20 grader i Beijing.

Ved målgang på 50-kilometeren, rundt 11.00 lokal tid, er det meldt 28 grader og fuktig vær.

Heten har allerede krevd sine offer i VM. På torsdag kollapset flere av deltagerne på kvinnenes 5000-meter. Karoline Bjerkeli Grøvdal, som fikk sitt løp ødelagt av varmen, stod svett og utmattet i pressesonen etterpå og beskrev de ekstreme værforholdene.

– Det kokte overalt. Det er rett og slett forferdelig tøft. Jeg merket det allerede på oppvarmingen, man bruker ekstremt mye energi og svetter mye. Du ser at jenter kollapser der ute, på en tid hvor de ikke burde kollapse, sa hun til NRK.

Hun konkurrerte i litt over 16 minutter i solsteken. Kappgjengerne skal altså holde på i over tre og en halv time.

– Det ser helt forferdelig ut, sier Bjerkeli Grøvdal om 50-kilometeren.

Så hvordan greier utøverne å håndtere slike smerter?

Slik lurer de kroppen til å tåle smerten

Kappgjengerne forteller om årevis med opptrening i mentale teknikker. Målet er å hele tiden holde smerten unna bevisstheten - å nekte seg selv å tenke på at det gjør vondt.

– Det handler om å kjempe mot det kroppen egentlig vil: den skriker jo at den vil stoppe å gå. Det er en mental situasjon der du vet at kroppen kan mer, det er bare at den ikke ønsker det. Man må overvinne det. Man blir veldig sterk mentalt, sier Erik Tysse.

– Hvor stor del av idretten handler om å overvinne smerte?

– På 50-kilometeren er det helt klart en veldig stor del. Etter tre timer blir det stor smerte uansett, så da må man overstyre det naturen vil, sier han.

– Tankeeksperiment: Hvis du plutselig hadde glemt alle de mentale teknikkene dine ved 49 kilometer. Hva hadde skjedd da?

– Jeg tror ikke det ville vært spesielt behagelig. Da ville man fort begynt å synes synd på seg selv. Og da blir det mye verre, sier Tysse.

– Har kappgjengere den høyeste smerteterskelen i friidretten?

– Jeg tror det er veldig individuelt. I kappgang har vi smerte over lang tid, mens det er kortere perioder med smerte i andre øvelser. Men samlet sett over lang tid tror jeg at du kan svare kappgjengerne, ja.

Går ofte for langt

Men smerte har en funksjon i menneskekroppen: Den er et signal på at noe ikke er som det skal. Og når man blir for flink til å overstyre smerten, kan det gå galt.

Det skjer nesten hver gang det er 50 kilometer kappgang på VM-nivå. Utøvere mister kontrollen, begynner å sjangle og deiser i bakken:

Helsepersonell står alltid på vent rundt løpya. Haukenes, som selv måtte inn til sjekk i sykebil etter forrige VM, sier det ofte dreier seg om utøvere som har bommet bitelitt med opplegget.

– De som kommer til mål i Beijing, er de som har greid å planlegge godt. De som har testet ut i oppkjøringen hva som fungerer. De som har testet å gå med isbiter i capsen, å tørke huden med kalde håndklær, de som heller vann over seg og vet hvordan kroppen reagerer. Man må vite nøyaktig når man skal drikke energidrikk og når man skal spise energi-gel, sier han.

– I sånne øvelser er det vanskelig å få kroppen til å ta imot nok væske. Det så vi med hun som kastet opp energidrikk under kvinnenes løp, sier Vebjørn Rodal.

Har gått like langt som fra Oslo til Beijing

I tillegg må man selvfølgelig legge ned tusenvis av treningstimer. Håvard Haukenes trener to økter hver eneste dag. Han står opp grytidlig for å få inn en økt før frokost. Totalt i løpet av år går han 7000 kilometer. Det tilsvarer treffende nok avstanden mellom Oslo og Beijing.

– Blir du noen gang lei av å gå, for eksempel i hverdagen?

– Nei, jeg går til skolen også, jeg. Det går greit, gliser Haukenes.

Det høres likevel ut som et liv med mye smerte og mange hverdagslige utfordringer. Det mener selv langdistanseløperne, som har en ikke ubetydelig mengde smerte i sin egen jobb.

– Jeg skjønner ikke hvorfor folk har lyst til å utsette seg for det. Med mindre det er masse penger og masse damer i det, det måtte vært noe sånt, gliser 5000-meterløper Sindre Buraas.

– Jeg kunne gått 50 kilometer, men ikke med den krampaktige teknikken og med så mye smerte, sier den norske langdistanseløperen lattermildt.

– Møter ofte folk som ikke skjønner det

Så hva i all verden får folk til å frivillig bruke store deler av livet sitt på kappgang?

– Jeg møter ofte folk som ikke skjønner det. Og jeg skjønner at de ikke forstår. Men det er hele den streben etter å bli bedre. Jeg elsker å presse mine egne grenser. Jeg elsker å utfordre meg selv, sier Håvard Haukenes.

Erik Tysse svarer nesten det samme.

Men han innrømmer at det er én begrunnelse til.

– Du må nesten like å pine deg selv, sier han.

– Er man godt trent, er det lettere å presse seg selv mentalt. Det høres kanskje litt rart ut. Men da liker man den smerten.

Oppdatering: 50-kilometeren ble gjennomført natt til lørdag, og Håvard Haukenes ble nummer 24. Les om løpet her!