Beviset på at sykkelsporten er kvitt det verste doping-spøkelset

– Ikke bare bruker rytterne lenger tid opp bakkene enn før, men det finnes også tall på at rytterne legger mindre kraft i hvert tråkk, såkalt watt per tråkk, enn tidligere opp de aller hardeste stigningene i de store rittene. sier tidligere proffrytter Mads Kaggestad til NRK.no.

Den brutale doping-virkeligheten bak suksessen til US Postal-laget slo ned som en bombe i sykkelverden på onsdag.

Rapporten der Lance Armstrongs lagkamerater tilstår og beskriver hvordan de systematisk dopet seg på slutten av 1990-tallet og starten av 2000-tallet, er beskrevet som tidenes dopingskandale uansett idrett.

Men om du vurderte å gi opp sykkelsportern helt, finnes det tall, indisier og tendenser som kan tyde på at dopernes storhetstid er forbi.

• Er doping fortsatt et problem i sykkelsporten? Si din mening i kommentarfeltet nederst i artikkelen!

Bruker lengre tid, blir mer slitne

For da Samuel Sanchez suste opp L'Alpe d'Huez som raskeste mann i fjorårets Tour de France, brukte han godt over 41 minutter fra bunn til topp.

Ti år tidligere var dopingdømte Lance Armstrong tre minutter og 20 sekunder raskere opp den samme stigningen.

– Det er selvfølgelig mange variabler som spiller inn. Som hvor i bakken klokka starter, om det er et samlet felt eller en utbrytergruppe som starter stigningen, om det var motvind eller ikke. Det er selvfølgelig sammensatt, men det er likevel tegn på at feltet er renere, sier Kaggestad.

Det er også verdt å nevne at samtlige av rytterne bak de ti beste tidene opp L'Alpe d'Huez, har enten blitt tatt for, dømt for, anklaget for, eller innrømmet dopingbruk (se faktaboks).

Samuel Sanchez' tid fra 2011 var bare den 24. beste gjennom tidene.

Flere «dårlige dager»

– Man ser også tegn på at rytterne viser flere svakhetstegn enn tidligere. Flere av sammenlagtfavorittene opplever «dårlige dager», det var det langt færre av før. Og rytterne virker også mer slitne etter lange ritt i dag enn før. For et trent øye er det også mulig å se forskjeller i rytternes måte å sykle på, sier Kaggestad, som også jobber som sykkelekspert under TV2s Tour de France-sendinger.

Hva slags forskjeller i måten å sykle på er det du ser?

– Det er ikke den samme energien opp bakkene som før. Og rykkforsøkene varer ikke like lenge. De er ikke umenneskelige maskiner på samme måte som før. Noen mener kanskje at sykkelsporten har blitt kjedeligere ettersom det er er færre ekstreme prestasjoner, men det får vi bare venne oss til. Det er et sunnhetstegn, mener den tidligere toppsyklisten.

(artikkelen fortsetter under bildet)

– Ekstrem effekt

Kaggestad, som syklet Spania Rundt for Crédit Agricole-laget i 2006, mener å vite hva han snakker om.

I 1997 deltok han i et forskningsprosjekt der han testet effekten av EPO - altså det kjemiske stoffet erytropoietin, som er et kjent dopmiddel blant syklister.

– Vi var 20 ryttere fra ulike deler av verden, der 10 fikk innsprøytet saltvann i blodet, mens 10 fikk EPO. Saltvannet var for å teste en eventuell placebo-effekt. Vi visste ikke hva vi fikk, men etter en stund var det helt tydelig at jeg hadde fått EPO. Testresultatene mine forbedret seg enormt i denne perioden. Jeg fikk høyere blodverdier, høyere anaerob terskel, og kroppen restituerte seg raskere, forklarer Kaggestad.

På bakgrunn av sin egen fremgang under påvirkning av ulovlige prestasjonsfremmede midler, mener han å vite at norske ryttere aldri har brukt doping.

– Det at norske ryttere hevder seg såpass godt i verdenstoppen i sykling, er et annet bevis på at sykkelsporten er renere. Jeg kan bli skutt for dette, men tror ikke norske ryttere har vært involvert i dopingmisbruket, og derfor også hevder seg bedre i dag enn for 10 år siden, sier Kaggestad.

• Er doping fortsatt et problem i sykkelsporten? Si din mening i kommentarfeltet under!