Ernst Alm vant det aller første Vasaloppet, i 1922.
Tilskuere sto med kalde koteletter og kaffedoktor. Desperate løpere grep det de fikk og gikk ikke alltid fortere etterpå. I mellomkrigstida var matstasjonene viktige i skirenn også på eliteplan.
Femmila i Holmenkollen satte en standard for matstasjonene i renn utover i Norge. Fram til 1919 var det kun ett stopp på femmila. Snart kom den takknemlige suppestasjonen.
Fra å være ganske enkle tilbød hovedmatstasjonen i Holmenkollen fra 1921 et variert utvalg: bananer, vørterøl, appelsinbåter, druer, hardkokte egg og havresuppe. Vørterøl ble en populær styrkedrikk.
Mange skiløpere smakte sin første banan i renn - enkelte prøvde å ete både og appelsin med skallet på.
Et herlig lurveleven
Løperne stoppet på matstasjonen. De satte seg ned, fikk et varmt pledd over skulderen og spiste raskt. Oppmuntrende ord og skuldermasasje fra kvinnehender hjalp.
En journalist fra sportsavisen Idrætsliv tok oppstilling på matstasjonen ved Heggelia i 1926. 50-kilometerens hovedmatstasjon hadde vokst til et herlig lurveleven av trekkspillmusikk, skravling, nummervarsling og hundebjeff.
Menn med sekk, sixpencelue og piper i munnen hang på stavene og ventet på favorittene sine. Hvis skiløperen sa noe, uansett om det bare var et grynt, ble det gjenstand for diskusjoner etterpå. Løperne gled inn i "gata", grafset til seg godaskene og nøt sekundene og minuttene med hvile.
Journalisten fra Idrætsliv så at finnen Tauno Lappalainen stoppet kortest i 1926, bare ti sekunder.
Svensker og finne hadde egne matstasjoner, for de trodde nordmenne ville forgifte dem med mat og drikke. Særlig fryktet de alkohol fra publikum, kamuflert i kaffekopper og drikkebegere.
Pipe og tobakk på matstasjonen
I folkemyldret på Heggelia i 1926 passerte fem mann før det var gått ett minutt. Flertallet brukte mellom to og tre minutter og satte seg ned.
Tyskeren Ernst Huber åt mest og tok seg god tid. I 1924 satte tsjekkeren Emmerich Rath uoffisiell rekord da han stoppet i tre kvarter.
Allerede i 1920-åra hadde de beste begynt å beskjære stoppetida. Før det igjen tok selv de beste opp pipa og røkte også på matstasjonen - ingen stusset ved det.
Selv vinnere rastet i fire-fem minutter og mente det lønte seg. Elling Rønes verken åt eller drakk på femmila i Kollen i 1906.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Hans Vinjarengen var en av de store kombinertløperne på 1920- og 1930-tallet. Han tok sølv i kombinert under OL 1928 i St. Moritz og bronse i samme øvelse under OL 1932 i Lake Placid. Han tok også gull i kombinert i VM 1929, i VM på ski 1930 som gikk i Oslo, og bronse i samme øvelse i VM 1934 og 1938. Han ble nr. 5 i hopp i VM 1929. Han vant kombinert i Holmenkollen i 1930 og 1932, og i 1931 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Her er han i Holmenkollen i 1938.
Foto: Scanpix / SCANPIX
Det samme gjaldt flere tryslinger, som hadde stappet innpå med grøt og kaffe før start.
En farlig dram
Johan Skjærbekk fra Trysil fikk på femmila i Holmenkollen i tilbud om en dram fra en tilskuer like før mål. Han takket klokelig nei.
Gjermund Muruåsen foran det gamle skimuseet under femmila i Holmenkollen i 1929.
Foto: Fotograf ukjent. / SCANPIXFlere løpere nærmest kollapset etter å ha mottat drikke fra ukjente. Alkohol gikk rett i blodet og gjorde løperne skjelvne i beina.
De ble svimle og måtte ofte stoppe, ute av stand til å gå fort - plutselig dorske og i festtilstand, uten at de alltid straks skjønte hvorfor.
Koteletter og tomme melkespann
Mange forspiste seg også på kjøttmat. Skiforeningen oppfordret publikum til å ta med seg og kjøtt i ryggsekken.
Det hendte at slitne løpere satt eller hang over stavene og gnagde på koteleter og kjøttkaker, mens tilskuerne ropte "Spis mer, spis mer!"
Finnen Lappalainen holdt på å sprekke i 1928 da en ung landsmann sto klar med en kald kotelett noen kilometer før mål. Lappalainen glefset den i seg og ga koteletten æren for seieren.
På Harestua ble det nesten slåssing under et skirenn med mange etteranmeldte som startet først og drakk opp all melken på matstasjonene.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Fra en treningssamlig i Sør-Trøndelag i 1940. Erik Resell (t.v.) og Gunnar Sliper har hentet melk i et spann på gården til Magnar Estenstad.
Tomme melkespann førte til høylytt klaging, kjefting og trusler om juling etterpå. Mange foretrakk melk underveis - det virket forfriskende.
Trønderen og den senere kjente skilederen Anders Estenstad satt mistenkelig lenge på matstasjonen under et Hovedlandsrenn. Han åt tredoble porsjoner og nærmest renset matfatet før han bekreftet å ha brutt.
Gratis mat frister
Flere steder i Norge fortelles det at gutter stilte i skirenn for å ete godt, særlig hvis klubben betalte kontingent. Det var ikke hverdagskost å fråtse i boller, saft, frukt og søtt drikke.
For sultne var de. Tryslingen Kåre Hatten drakk en gang digre koper med havresuppe og slukte også seks brødskiver før han tuslet videre.
Gjermund Eggen drikker saft på en matstasjon på vei til gull på femmila under Oslo-VM i 1966.
Foto: NTB / SCANPIXEn skiløper ble savnet ved innkomsten av Vidarløpet. Kameratene visste ikke hvor han var, men hørte det etterpå: Han åt så mye på matstasjonen at han ikke orket å gå videre.
Det var omtrent som svensken Lars Strål i 1920-åra. Han ledet, men var storeter og trengte påfyll like før mål. Der åt Lars seg halvt fordervet og tapte seieren på det.
Bedervet fårikål
Fordervet ble også skiløperne fra Veldre i Hedmark som gikk et turrenn på Finnskogløpet fra Norge til Sverige i 1950-åra.
De la innpå bedervet fårikål kvelden før og kjente det romlet i magen. Etter å ha sittet på do halve natta stilte de optimistisk i rennet.
Bjørn Dæhlie får drikke på vei til bronse på femmila i VM i Trondheim i 1997.
En som skvatt til siden og dreit fem ganger fullførte. Flere brøt og én tok drosje til mål. De spiste aldri senere bedrevet fårikål før skirenn.
Slutt på matstasjonene i VM og OL
1950-åra var siste tiår da løpere i Holmenkollen, VM og OL satte seg ned på matstasjoene.
Senere kom sportsdrikker og de ulike nasjonene forsket på hvor mye en langrennsløper måtte drikke før, under og etter konkurranser.
Drikking og spising innen idrett ble en mer avanset vitenskap.
Men så sent som på femmila i VM i 1989 i Lahti grep Gunde Svan fatt i ei brødskive fra en tilskuere da han holdt på å gå tom.