– Følte at Tomas var mye sterkere enn meg

– Det er vanskelig å sette ord på en sånn dag, for det betyr så mye for meg, for de som er her, for de rundt, de som står bak. Det er en stor dag, og følelsesmessig kanskje den største dagen i karrieren. Det er med lettelse man står her nå på kvelden når man kommer litt for seg selv.

Petter Northug står i bare boxeren og snakker til kameraet som dokumenterer hans vei tilbake til toppen.

Han er avkledd der han står, men han har akkurat gjenvunnet retten til å kle seg i skikongekappa. Opptaket er gjort kort tid etter at Northug har fått medaljen som viser at han er verdensmester – igjen.

Kl. 20.25 søndag viser NRK1 dokumentaren «Northugs triumf», som handler om VM i Falun. Et mesterskap der Northug skulle reise seg fra OL-fiaskoen i Sotsji og ikke minst fyllekjøringa i mai. Et mesterskap der den gamle kongen skulle gjenreise sin ære og stolthet.

• Les også: Slik lurte Northug Halfvarsson

– Hadde ikke noe valg

Det ble hans beste mesterskap noen gang, med fire gullmedaljer. Som den første i historien vant han sprinten og femmila i samme mesterskap.

Store deler av dokumentaren handler om sprinten. Det aller første løpet i Falun.

Det eneste som sto i hodet på Northug, var gull

– Vi hadde vel egentlig ikke noe valg. Men det er en utendørsidrett, og det er på en idrettsarena, så du vet aldri hva som kan skje. Hvis det hadde gått dårlig i VM … Altså, jeg skal takle nederlag like bra som jeg takler medgang. Men det er klart, hodet mitt ville noe helt annet denne gangen. Hodet mitt ville ha gull, sier Northug.

At det var lillebror Tomas som skulle vise seg å bli en av hans tøffeste konkurrenter i den første VM-øvelsen, var ikke noe Petter hadde trodd ved inngangen til 2015.

Det endret seg etter at Tomas Northug tok sin første verdenscupseier i Otepää.

– Det kokte fullstendig

Den opplevelsen var kanskje enda sterkere for Petter, som satt foran TV-skjermen hjemme på Byåsen. I starten satt han, i hvert fall. Så reiste han seg. Før han endte på gulvet i en pøl av sin egen svette.

– Jeg startet jo med klær på. Men jeg klarer ikke å forklare hvor de ble av. For jeg har tydeligvis klart å kle av meg underveis i finalen uten at jeg tenkte over det. Jeg kastet skjorta og kastet buksa og sto i bare boxeren, jeg var gjennomsvett, sier Northug i dokumentaren.

– Jeg så det ble luke, og da kokte det fullstendig for meg. Jeg sto og hoppet og kjeftet på Tomas for at han måtte kjøre, for de kunne komme. Du bare kjefter og kjefter og står der og skriker, og plutselig er han i mål, og du ligger der selv på bakken, du er helt ferdig, og du tror ikke det er sant. Du tror du ligger i senga og drømmer ennå. Så bare rister jeg på hodet og drar ut på en treningstur og får luftet meg. En ting er å gå selv, men å se Tomas og Even gå, det er det verste!

Inspirert av lillebror

VM-sprinten så verken Petter Northug eller Tomas Northug på TV. Tomas Northug dominerte løpet fullstendig, fra prologen til og med semifinalen.

Både i kvart- og semifinalen gikk brødrene sammen.

– Det som inspirerer meg, er at Tomas er så pigg. Han går så bra i den første bakken. Jeg sliter litt, er fortsatt litt på dieselmotoren og har ikke våknet ordentlig ennå. Det ender opp med at vi tar dobbelt i kvarten. Da visste jeg at vi skulle møtes i semien, og akkurat da følte jeg at Tomas var mye sterkere enn meg den dagen, faktisk, innrømmer Petter nå i ettertid.

Før semifinalen hadde Norge en gedigen utfordring. Northug-brødrene, Ola Vigen Hattestad og Eirik Brandsdal var i samme heat. Bare to kunne gå direkte til finale.

Dermed var oppskriften enkel – høyest mulig fart for å kunne få med flere mann til finale på «lucky loser»-kvote.

«Hva skjer med brorsan?»

Fartsholder ble, igjen, Tomas Northug.

– Vi får sekundering på at vi er to sekunder foran det første heat. Jeg føler farten er så høy at jeg tenker «her går vi fire mann videre», forteller Petter.

Mens Tomas holdt full gass til mål, kunne taktikeren Petter kontrollere. Det kan ha blitt avgjørende i finalen. For der var det Petter som hadde aller mest krefter da batteriet gikk flatt for Tomas.

– Jeg fikk beskjed fra Arild Monsen om å holde høy fart, og det gjorde jeg, og tok egentlig en for laget der, kan du si, erkjenner Tomas i dokumentaren.

Han ble nummer seks i VM-debuten. Det var nok til å imponere storebror.

– Hans første VM og han virket ikke preget, liksom. Jeg husker mitt første VM, hvor nervøs jeg var, men han virket iskald. Og tar teten, null respekt, dunker på, du blir nesten ... «Han sjokkerer nok en gang», følte jeg. «Hva er det som skjer med brorsan, hva er det han ikke har sagt til meg som han har gjort de siste to-tre månedene?» Det var utrolig artig. At vi skulle gå hele veien til finalen begge to, det var stort.

Fryktet Vancouver-reprise

Før finalen visste Petter Northug at han hadde en stor ulempe, ved å ha gått i både siste kvartfinale og siste semifinale. Han hadde fått mindre hvile enn de to som kom fra første semifinale. Og det var ikke hvem som helst. Der sto nemlig VM- og OL-mester Nikita Kriukov og den italienske gjennombruddsmannen Federico Pellegrino.

Petter Northugs tanker gikk tilbake til OL i Vancouver. Også der hadde Northug gått siste semi. Kriukov hadde gått første. Og tok gullet.

– Det var reprise. Kriukov, som vant, står der. Har gått første semifinale og hatt mest pause. Jeg fikk litt flashback fra OL-finalen i Vancouver. Og da begynte jeg bare å tenke at «nå har jeg to sølv i VM fra Val di Fiemme og Oslo, jeg har bronse fra OL, aldri vunnet en mesterskapssprint, nå får jeg én mulighet, nå må jeg bruke den», forteller Petter i dokumentaren.

Han brukte den.

Og da kom tårene.

– Glemmer aldri sprinten

– Sprinten er kanskje det løpet jeg har vært mest lettet over i hele livet mitt. Det var liksom en ryggsekk som falt av meg, som jeg tror falt av dem rundt meg, hele teamet, alle sammen. Da er det vanskelig å holde tårene tilbake, og spesielt når du går med en bror som er med til finalen og som kaster seg rundt deg etter at du har blitt verdensmester.

– Det er nok en dag jeg aldri kommer til å glemme. Aldri, sier Petter Northug ettertenksomt.

Mens brødrene lå i stabel i målområdet denne dagen, sto pappa John og mamma May på tribunen og visste knapt hvor de skulle gjøre av seg.