– Feil å lenke Henie til nazismen

– Henie var vant til å omgås statsledere og kongelige. Det som skjedde under OL var mer som en smiskegest, men uten politisk betydning, sier forfatter av den filmvitenskapelige studien «Henie i Hollywood», Mona Pedersen.

8. april er det 100 år siden landets kanskje største idrettskvinne gjennom tidene ble født. Som 24-åring hadde hun allerede vunnet ti VM-gull i kunstløp og sikret seg tre OL-gull.

Hun satte opp gigantiske isshow og tjente millioner av kroner, og skaffet seg karriere i USA både som skuespiller og som forretningskvinne etter at hun sluttet å konkurrere.

Likevel hviler det noen mørke skygger over hennes ettermæle.

Når Sonja Henies liv skal oppsummeres, er det nesten alltid et «men» knyttet til
hennes bidrag – eller mangelen på bidrag – under krigen.

Nazihilsenen

Tyskland, januar 1936: Sonja Henie er en stor stjerne også i Tyskland, og oppholder seg i landet i perioder frem mot OL i Garmisch-Partenkirchen.

Smilende blir hun avbildet mens hun hilser på Adolf Hitler, mens nazitoppene Joseph Goebbels og Hermann Göring er i bakgrunnen.

En måned senere, under OL i Tyskland, løfter hun armen og gjør nazihilsenen i forbindelse med sitt program på isen.

Canada vinteren 1940/41: Motstandsmann og OL-vinner fra 1928, Ole Reistad, har etablert en treningsleir for norske piloter utenfor Toronto. Reistad ber sin gamle venninne Sonja Henie om støtte til opplæringen.

Henie svarer ikke på henvendelsen.

I etterkant forklarer hun det hele med at hun var syk. Selv om Henie snudde om og bidro betydelig senere i krigen, er hendelsen blitt brukt som et uttrykk for at Henie ikke bidro nok i den norske motstandskampen.

SE VIDEO: Sonja Henie deltok i OL allerede som 11-åring (artikkelen fortsetter!)

Borte fra Oslo-OL

I de første årene etter krigen er Sonja Henie fortsatt stor stjerne i USA. Mens karrieren som filmstjerne etter hvert avtar, lykkes hun både som forretningskvinne og etter hvert med sine omreisende skøyteshow.

Til Norge drar hun derimot sjelden i årene etter krigen.

Under OL på hjemmebane i Oslo i 1952 er hun for eksempel helt fraværende. Henie selv uttrykker en usikkerhet rundt sin egen status i Norge.

I et intervju med Dagbladets Jørgen Juve fra 1946 viste Henie seg som en angrende synder når det gjaldt sin rolle under krigen.

– Jeg vet at jeg er upopulær, og jeg vet at jeg burde sagt tydeligere fra om mitt standpunkt, sa hun i intervjuet, ifølge boken «Sonja Henie. Kvinne på is».

Braksuksess

Henies «comeback» som norsk superstjerne kom først sommeren 1953.

Hun hadde turnert rundt i USA og deler av Europa med sitt omreisende isshow. Nå skulle hun sette opp showet på Jordal Amfi i Oslo.

Det ble en enorm suksess. I løpet av 33 forestillinger sensommeren dette året, var til sammen mellom 350.000 og 400.000 besøkende innom.

– Sonja Henie hadde en eksepsjonell stjernestatus i Norge før krigen, men i krigsårene var det mer stille da hun bodde i USA og filmene hennes ble ikke ble satt opp i Norge på grunn av amerikansk blokade. Det som skjedde på Jordal Amfi var en slags forløsning av
avstandsbeundring som hadde skjedd i tiårene før, sier Pedersen.

Forfatteren mener nemlig at på tross av bildene som dukket opp under OL i 1936, og på tross av beskyldningene om at hun gjorde for lite under krigen, så var det ikke avgjørende for inntrykket hun hadde i Norge i samtiden.

– Disse episodene er først og fremst blitt tillagt stor viktighet i ettertid, og blant annet utløst av biografien som broren hennes skrev (Queen of ice, Queen of shadows fra 1985, journ.anm.). Jeg gikk gjennom mye pressemateriale i forbindelse med filmpremierer etter
1945. Det jeg kom opp med i offentligheten var to leserinnlegg i perioden etter krigen der de mente at hun kunne bidratt mer, sier Pedersen.

Sonja Henie ble dessuten utnevnt til ridder av St. Olavs Orden allerede i 1937. Dette kan også ses som et tegn på at hun i samtiden først og fremst ble sett på som et ekstraordinært forbilde, ikke som en nazisympatisør.

Også Norsk krigsleksikon konkluderer med at det ikke finnes kilder som tyder på at skøytedronningen var nazist, men at hun var «politisk naiv».

VIDEO: Sonja Henie under OL i 1936. Det var her hun gjorde nazihilsen.

«Godkjent» av Kongen

Da Henie kom til Norge i 1953, fikk hun også møte Kongen. Nettopp det er noe forfatter Tor Bomann-Larsen tror kan ha vært en medvirkende årsak til den positive mottakelsen.

Han har skrevet flere biografier om kong Haakon og hans rolle i Norge i årene før, under og etter andre verdenskrig, og mener folk flest la godt merke til hvem de kongelige møtte og eventuelt ikke møtte.

– Generelt kan vi si at kongens prestisje var ekstrem etter krigen, og det hadde absolutt betydning om Kongen og Kronprinsen dukket opp eller ikke, sier Bomann-Larsen.

Selv husker forfatteren, som også har skrevet en barnebok om Sonja Henie, godt fra sin oppvekst på 50- og 60-tallet at det var en bevissthet i det norske folk om hvem det «heftet noe» ved etter krigen.

– Jeg tror også kongefamilien var bevisste på sin rolle etter krigen, og det var en ekstrem bevissthet rundt slike ting i befolkningen, sier Bomann-Larsen.

– Ikke noe langvarig problem

Per Jorsett var med og arrangerte et kick off-arrangement på Colosseum da showet hadde premiere i 1953.

Jorsett minnes at Henie først ble svært sint da hun fant ut at noen forventet at hun skulle stille opp uten at det var avtalt, men at hun etter en utblåsning likevel stilte opp i all sin prakt.

Han husker lite fra selve isshowene på Jordal Amfi, men at han tror opptredenene og suksessen de medførte var viktig for Henies ettermæle.

– Det som skjedde i Garmisch-Partenkirchen (nazihilsenen, journ.anm.) tror jeg folk glemte ganske fort. Det var en del røre etter krigen rundt hennes manglende bidrag under krigen, men det ble ikke noe langvarig problem ut av det. Det var mer eller mindre glemt da hun kom hjem, sier Jorsett i dag.

Tross hennes nazihilsen og bildet av henne og Hitler, mener ikke Pedersen det er grunnlag for å si at Henie var nazist.

I stedet håper hun folk kan se på alt det positive og fascinerende ved Henies karriere.

– Da hun kom hjem rundt 1960, så var hun vanskelig å plassere inn i de kulturelle skillelinjene. Hun hadde en forkjærlighet for hollywoodsk glamour, mens hun hang med radikale og modernistiske kunstnere. Det at hun beveget seg så fritt mellom vanligvis adskilte sosiale og kulturelle rom gjorde at det var vanskelig å få grep om henne, sier
Pedersen.