Bjørn Dæhlie

Han begynte forsiktig som en 20 år gammel læregutt i OL i Calgary i 1988. Der fikk han se tidenes norske fiasko i et vinter-OL, med to sølvmedaljer og tre bronse som den totale  fangsten.

Dæhlie selv fikk ikke starte på noen distanse den gangen.

Da det snudde

Men så kom 15. september samme år. IOC-president Juan Antonio Samaranch gikk på talerstolen og uttalte den berømte setningen: "The decision is - Lillehammer".

Nett-TV: Dæhlies fantastiske karriere

Tildelingen av OL 1994 - kombinert med fiaskoen i Calgary - førte til en storsatsing på norsk vinteridrett. Og der skulle Dæhlie bli en gullkantet frontfigur.

Verdenscup-debuten fant sted i gamle Sovjetunionen - i Kavgolovo en sur januardag i 1989. Det endte med en 11.-plass på 15 km. Det ble det også på 30 km i VM-debuten i Lahti halvannen måned seinere.

Første besøk på seierspallen kom i desember samme år. Da kløv Dæhlie like godt helt til topps på 15 km i sesongpremieren i verdenscupen.

Gjennombruddet

Så - i VM i Val di Fiemme i 1991 - kom det endelige gjennombruddet. Unge Dæhlie slo selveste Gunde Svan på 15-kilometeren og tok det første av sine ni VM-gull.

Og da det norske vinteridretts-gjennombruddet kom i OL i Albertville, var han på topp. Han og landslagskollega Vegard Ulvang delte gullmedaljene i langrenn seg imellom. For Dæhlies del ble det gull på jaktstarten og på femmila, i tillegg til stafetten.

Nå fulgte gullkantede mesterskap på rekke og rad: VM i Falun i 1993 og i Trondheim i 1997 gav Nannestad-ekspressen til sammen seks gull. OL på Lillehammer i 1994 og i Nagano i 1998 gav ham fem medaljer av beste valør.

Bare i VM i Thunder Bay i 1995 ble han uten individuelt gull. Til gjengjeld fikk han stafettgull og tre sølvmedaljer.

 

Stor på Lillehammer

Han var dermed én av Norges fremste under de eventyrlige februar-dagene på Lillehammer i 1994. Og som verdens beste langrennsløper, og på hjemmebane, var han favoritt i alt han stilte opp i.

Men det begynte ikke helt etter oppskriften. På 30 km i fri teknikk slet han med å holde følge med unge lovende Thomas Alsgaard. Halvveis ledet Alsgaard med 10 sekunder, og alle ventet på at Dæhlie nå skulle sette inn støtet.

Det var det i stedet Alsgaard som gjorde, og i mål måtte Dæhlie se seg slått med hele 47 sekunder. Det var en stor norsk dag, men rekkefølgen ble noe overraskende. Var skikongen allerede i ferd med å abdisere til fordel for yngre krefter?

Nei, så definitivt ikke. To dager etterpå var det 10 km klassisk. Dæhlie lå så å si likt med Vladimir Smirnov tre km før mål, men nå kunne ingen svare på Dæhlies avslutning. I mål var avstanden 18 sekunder.

Og ettersom dette gav utgangspunkt for jaktstarten over 15 km i fri teknikk, hadde Dæhlie der et forsprang fra start. Det gav han aldri fra seg, og krysset målstreken nesten et halvt minutt foran "Smirre".

Slått i spurten

Dæhlie var likevel ikke noe overmenneske. Det viste stafetten noen dager seinere. Hele nasjonen hadde tatt seg fri fra jobben og fulgte med denne tirsdagen. Aldri var det så mye folk langs løypa som under stafetten. 

Dette skulle bli det gjeveste av alle langrennsgull. Men det gikk ikke helt etter planen.

Sture Sivertsen, Vegard Ulvang og Thomas Alsgaard hadde ikke klart å riste av seg konkurrentene, og ankermann Dæhlie fikk klappet på skulderen samtidig med Finlands Jari Isometsä og Italias Silvio Fauner.

Finnen ble hektet av, men Dæhlie og Fauner knivet inn til målstreken.

Da de stormet side om side oppover skistadion, ble det satt ny olympisk decibel-rekord fra tribunen. Men det hjalp ikke, Dæhlie ble slått med fire tidels sekund.

Da var Dæhlie tom, og klarte "bare" fjerdeplass på femmila på OLs siste dag.

Gull også i Trondheim

Også i det neste store mesterskapet i Norge, i Trondheim tre år seinere, ble han forgrunnsfigur. Han sikret seg fem medaljer, av dem tre gull.

Nettradio: Dæhlies to gull i VM i Trondheim

Selv har han sagt at 10-kilometeren i klassisk stil den gangen trolig er det beste løpet han noengang gikk - kanskje sammen med den samme distansen under OL på Lillehammer.

OL i japanske Nagano året etter skulle bli det siste mesterskapet han dominerte. Tre gull og en sølv ble det i Japan.

"Alle" husker innspurten på femmila på lekenes siste dag. Dæhlie hadde ledet klart hele veien, men det hadde kostet krefter.

Inn mot mål gikk det trått for en dødssliten Dæhlie. Han tapte sekunder i rask fart til svenske Niklas Jonsson, som lå like foran i sporet.

Over målstreken stupte Bjørn Dæhlie helt utmattet. Men det holdt, med fattige åtte sekunders margin. Skikongen hadde sikret sitt åttende OL-gull. Det skulle vise seg at det også ble hans siste mesterskapsseier.

Slitasjen

Da begynte nemlig skadene og slitasjen å sette sine spor. Han tok riktignok sølv og bronse i VM i Ramsau i 1999, men var ikke lenger verdens dominerende langrennsløper. Femmila i Kollen i 1999, der han ble nummer to, ble faktisk hans siste topplassering i et verdenscupløp.

Og dermed klarte 90-tallets dominerende langrennsløper faktisk aldri å vinne i Holmenkollen.

I august 1999, på rulleskitrening, pådro han seg nemlig en ryggskade. Det så ikke så alvorlig ut med det samme, og drømmen om å avslutte karrieren med sitt fjerde OL, i Salt Lake City i 2002, levde fortsatt.

Men det viste seg at han rett og slett ikke kunne trene like hardt og intenst som før. Ryggen tålte det ikke lenger. Han kom aldri skikkelig i gang i 2000-sesongen.

Og da han måtte melde pass under en tøff treningsøkt sammen med Thomas Alsgaard foran VM i Lahti i 2001, tok han den tunge beslutningen: Nå var det slutt.

Ni minutter i Dagsrevyen

Mange hadde nok skjønt det en stund, men det kom likevel som et sjokk på nasjonen da han fortalte det på en pressekonferanse 29. mars. Kunngjøringen fikk de første 8-9 minuttene i Dagsrevyen den dagen - det forteller litt om hvor stor nyhet det var, og hvor mye Dæhlies meritter hadde betydd for det store norske langrennspublikummet.

Hans finske konkurrent Mika Myllylä sa det slik: - Vi var sjanseløse mot mannen som kommer fra en annen planet.

Seks ganger vant han verdenscupen sammenlagt. Det har ingen andre langrennsløpere klart. 81 ganger stod han på seierspallen etter et renn i verdenscupen, 46 av dem aller øverst.

Vegard Ulvang oppsummerte det slik:

- Bjørn Dæhlie har ødelagt all statistikk for all framtid.