Hva gjør du når du har viet hele livet til noe, og det plutselig føles som et ork? Det er et spørsmål Phillip Sjøen gjerne skulle hatt svar på.
– Jeg er på en slags prøvetid nå. Jeg må finne ut om det virkelig er dette jeg vil drive med, sier han.
Det føltes som en drøm som gikk i oppfyllelse da han i fjor ble tatt inn på landslaget, bare 18 år gammel. Han hadde blitt norgesmester, ble omtalt som vår nye hoppkomet.
Men innerst inne kjente Phillip Sjøen på en voksende uro. Lenge prøvde han å holde tankene sine for seg selv.
For hvordan skal man forklare at man ikke helt trives med opplegget til et av verdens beste landslag? At man heller vil velge en litt annen metode – og det etter bare noen få måneder på laget?
– Må fortjene eget opplegg
Nå, ett år etter landslagsdebuten, står Sjøen midt i et dilemma. Selv om han ikke vil kalle det en konflikt, er det ingen tvil om at han og landslagsledelsen er uenige.
Sjøen har spurt om å få en alternativ plan for trening og samlinger som han tror vil være bedre for ham, men fått et klart nei.
– Jeg ønsker å få bestemme mer selv hva jeg skal være med på. Ha litt mer frihet. En litt mer fleksibel løsning, slik at jeg får litt færre reisedøgn, sier Sjøen.
19-åringen mener det ikke passer for ham å være halve året på reise, slik det fort blir for de fleste vintersportsutøvere.
Han tror han kan få like godt utbytte av å av og til trene hjemme, og han er også åpen for å ikke delta i absolutt alle konkurranser.
Landslagstrener Alexander Stöckl er uenig.
– Jeg har aldri sett en så ung utøver som vet akkurat hva han skal gjøre. Det å få legge opp sitt eget løp er kanskje noe man kan gjøre seg fortjent til over tid. Jeg tror det er viktig å være en del av et system, sier han, og legger til:
– Vi har syv utøvere på landslaget. Det hadde vært utrolig utfordrende å skulle legge til rette for alle. Vi har ikke ressurser til det. Vi må gjøre ting sammen, forklarer Stöckl.
– Føles som man mister identiteten
Samme dag som han møter NRK, har Sjøen hatt sine første hopptreninger på over en måned.
Før hoppet han med ski med et slags slagord påskrevet: «all in». Han pleide å tenke at det passet til ham. Nå står det ingenting på skiene.
Tidlig i høst tok han helt pause, som VG omtalte i august. Gleden over idretten var nesten borte.
– Det var en prosess som bygde seg opp over tid, men aller mest etter at jeg kom på landslaget. Det ble så mye. Plutselig kom jeg til et punkt der jeg måtte spørre meg selv. Skal jeg virkelig drive med skihopping? Jeg så kompiser begynne å studere, dra i militæret ...
Men det knyter seg i magen når han tenker disse tankene. Da ser han for seg ansiktene til de som alltid har hjulpet ham.
– Hva sier man til foreldrene sine når man tre måneder ut i landslagskarrieren ikke lenger har lyst å hoppe på ski?, spør Sjøen, og blir blank i øynene.
– Det var mye tårer, grubling og tenking. Søvnløse netter. Jeg har forstått at skihopping ikke er det viktigste i verden. Men samtidig har jeg jobbet for dette i ti år. Det føles litt som at man er i ferd med å miste identiteten sin.
Sjøen understreker at han ikke kan legge hele skylden for motivasjonssvikten på landslagsledelsen – han tar selvkritikk også.
– Jeg har nok ikke taklet overgangen til landslaget like godt som jeg burde. Det var vanskelig å omstrukturere seg fra det man kan kalle strukturert lek med gutta, til at det skal bli bare jobb. Og det er ikke en ni til fire jobb. Man må være sikker på at man vil det.
Tidligere landslagshopper Anders Jacobsen og nåværende NRK-ekspert har selv lagt opp og gjort comeback, riktignok da han var nesten ti år eldre enn Sjøen er nå.
– Dette handler om en gutt som er litt usikker på veien videre. Som han sier selv, så må han finne ut hva han virkelig vil, sier Jacobsen.
Han tror det beste for Sjøen er å følge landslagsopplegget.
– Jeg tenker at han har fått en unik mulighet til å være på et landslag. Den må han velge om han vil benytte seg av, eller så må man kanskje finne seg noe annet å gjøre på, sier Jacobsen.
Får hjelp
Man kan dra paralleller til Sjøens situasjon og til diskusjonene som har vært etter at Petter Northug valgte å danne sitt eget lag.
Å stå utenfor landslaget er ikke aktuelt for Sjøen. Men han kjenner seg igjen i følelsen av at landslagsmodellen ikke nødvendigvis passer for alle.
– Opplegget i seg selv er jo bra. Man har de beste trenerne og støtteapparatet. Men man blir litt låst til et system, forklarer han.
Etter flere møter mellom Sjøen og landslagsledelsen ble man enige om en slags «aktiv sykemelding».
I en periode skal han få lov til å bestemme selv hvor mye han skal være med på, i et forsøk på å få tilbake motivasjonen. I tillegg får han tett oppfølging av Olympiatoppen og deres spesialister.
– Han har mulighet til å bruke alt av ressurser frem til neste år. Forhåpentligvis blir alt bra, så han kan være med på landslaget, være med på reiser og prestere på høyt nivå igjen, sier Stöckl.
Treneren håper fortsatt at eleven får tilbake motivasjonen.
– Nå vet vi hva som er problemet. Vi skal hjelpe ham med å komme tilbake. Potensialet hans kjenner vi jo, sier Stöckl.
Legger ikke opp
Sjøen har vært innom tanken om å legge opp. Og avfeid den, i alle fall enn så lenge.
Men sportslige mål må vike en stund.
– Akkurat nå er målet å finne tilbake til meg selv. Finne tilbake til gleden. Jeg er ikke helt sikker på om det er dette jeg vil drive med ennå. Men jeg tror jeg kjenner lysten komme sigende, sier Sjøen.