Rodgers' taktiske genistrek

Det var alltid galskap å ville sparke Brendan Rodgers. Treneren som gjorde Liverpool til Englands mest underholdende og uforutsigbare lag, og som nesten vant ligatittelen forrige sesong. Men det kunne fort skjedd. Husk bare tilbake til 23. november.

Laget var nede i en bølgedal. De hadde tapt 3-1 mot Crystal Palace og sto med tre strake nederlag. De lå på 12. plass etter 12 runder.

Etter kampen møtte Rodgers pressen, lavmælt og nedbrutt. Sommerkjøpene hadde floppet, Daniel Sturridge var langtidsskadet, Mario Balotelli var ubrukelig. Mannskapet var tappet for selvtillit og identitet. Kritikken traff Rodgers som en tropisk storm, og spørsmål ble stilt ved hans fremtid.

Der og da virket sesongen fortapt. Ingen skimtet lys i tunnelen.

Nå ligger Liverpool tre poeng unna tredjeplass. De er ubeseiret på 11 ligakamper. Slår de Burnley i kveld, vil de ha tatt 29 av 33 mulige poeng over de siste 12 rundene. De har ikke kjøpt ny spillere, og Sturridge er ennå ikke tilbake for fullt. Men Rodgers har innført et nytt, radikalt spillesystem.

Forvandlingen siden er et eksempel på hvordan taktiske endringer kan snu en sesong på hodet.

Maskin uten motor

For å presisere akkurat hva Rodgers har forandret, er det nyttig å understreke hvorfor Liverpools sesonginnledning var så håpløs som den var.

Laget var satt opp til å repetere vinnerformelen fra forrige sesong, uten å ha hovedingrediensene. Da Liverpool nesten vant ligatittelen, var spillet basert på høyt tempo og enorm bevegelighet på topp. Rodgers satset knallhardt på kontringer og omstillinger. Dette spilte på styrkene til Sturridge og Luis Suárez, som løp og driblet lag i senk.

Nøkkelen var de kollektive fellesnevnerne: intensitet, fart og dynamikk. Og disse ble personifisert av Sturridge og Suárez.

Så ble én ble solgt og den andre skadet. Det gjorde Liverpool til et haltende kollektiv. Systemet var fortsatt basert på stor bevegelighet – uten at dette fantes. Løsningen var aldri Fabio Borini eller Rickie Lambert, og Balotelli var for statisk. Før hadde pasningsleggerne blitt bortskjemt med løp langs kantene og ivrige fingre som pekte mot bakrommet. Nå lå referansepunktet sentralt i banen.

Det var for forutsigbart, for lett å markere. Uten en bevegelig spiss var Liverpool som en veps uten brodd.

• Les også: Når Sturridge blir skadet går angrepet i vranglås

Genistreken

Rodgers visste at han måtte gjøre noe drastisk. Dynamikken måtte gjenskapes, uansett pris. Så til kampen på Old Trafford endret han formasjon til 3-4-2-1 og satte Raheem Sterling på topp. Sant nok, Sterling fikk flere gode sjanser. Liverpool har ikke tapt i ligaen siden.

Systemet er uortodoks – det finnes knapt lag i Europa som spiller på samme måte – og det oppfyller Rodgers sitt fremste krav: overtall sentralt i banen. To dype midtbanespillere river og sliter, mens to offensive playmakere skaper sjanser like foran.

Dette skaper en sentral kvartet som kan dominere ballinnehavet.

Langs kantene står to vingbacker høyt og strekker spillet, slik at rom skapes sentralt for disse fire. På topp drar Sterling forsvaret ut av posisjon. Han vandrer spesielt ofte ut mot venstre, slik at midtbanespillerne like bak ham kan fosse inn i rommene som etterlates.

Resultatet er en eksplosiv og livlig offensiv trio som gir spillerne bakover en rekke pasningsmuligheter. Både Coutinho, Adam Lallana og Sterling er mobile angripere med sylskarp teknikk og intelligens; systemet fremhever kvalitetene de besitter.

Slik har Rodgers klart å gjenskape intensiteten som manglet tidligere i sesongen.

Skreddersydd system

Den strategiske faktoren som gjør Liverpool spesielt vanskelige å spille mot er de to playmakerne. Defensivt markerer de motstanderens sidebacker. Offensivt gjør de nærmest hva de vil.

Duoens bevegelser setter tonen for angrepene. Coutinho og Lallana kan vandre ut på kant og skape to-mot-en-situasjoner mot sidebackene. De kan stikke i bakrom når Sterling går dypt i banen. De kan luske inn i sonen mellom forsvar og midtbane, så vende opp og utfordre.

Begge har meget frie roller. De er et mareritt å markere.

Opplegget er spesielt skreddersydd til Coutinho, som stortrives i sonen mellom motstanderens høyre kantspiller og sentrale midtbanespiller. (Her pleide også Andrés Iniesta å herje under Pep Guardiola.) Det oppstår ofte et lite rom her, spesielt i lag som spiller 4-4-2 og 4-2-3-1, og det utnyttes best av fotrappe, tekniske spillere som kan drible på små flater.

Coutinho beskrives nå av enkelte som ligaens beste spiller så langt i 2015. Det er ingen tilfeldighet at storformen har kommet etter at formasjonen ble endret.

Bedre uten Gerrard

Som alle systemer har 3-4-2-1 svakheter. Den mest åpenbare er forsvaret. I begynnelsen virket ikke backrekken Martin Skrtel, Mamadou Sakho og Emre Can spesielt betryggende, men trioen har klart seg godt. Nylig holdt Liverpool nullen i fire ligakamper på rad.

Soliditeten handler selvsagt om lagstrukturen. Midtbanespillerne er hardtarbeidende, da spesielt Jordan Henderson, mens sidebackene jobber hjemover for å gjøre formasjonen om til 5-4-1 uten ball. Samtidig har forsvarsspillerne vist fin form. Spesielt Can har utmerket seg som et glitrende kjøp, til tross for at han begynte sesongen som midtbanespiller.

Det defensive har også blitt styrket av et fravær. Nemlig Steven Gerrard.

Kapteinen startet sesongen som defensiv playmaker, men aldrende bein og dalende tempo gjorde ham til en svakhet. Han spiller nå mindre og mindre – for øyeblikket er han skadet – og når Rodgers først bruker ham, er det i en offensiv midtbanerolle.

Per dags dato har 34-åringen spilt to av de siste seks ligakampene. I de fire han gikk glipp av vant Liverpool borte mot Aston Villa (2-0), hjemme mot West Ham (2-0), borte mot Southampton (2-0) og hjemme mot Manchester City (2-1).

Det spiller ikke lenger noen rolle at Gerrard forlater klubben i sommer. Faktisk kan det være en fordel.

Improvisatoren

Da han var i Swansea City, sa Rodgers at det å trene er Premier League-lag var som å bygge et fly mens det lå i luften. Denne sesongen har han ikke bare reparert et mannskap når det har stormet som verst. Han har berget det fra kollisjonskurs.

Om Liverpool fortsetter formen, bør en plass i mesterligaen sikres uten problemer. Tabellen er jevn i toppen, og snart er Sturridge tilbake for fullt.

Rodgers gjorde feil i sesongstarten, men alle trenere opplever kriser. Ikke alle klarer å snu dem.

Taktikk har stått i sentrum. De fleste managere går inn mot en sesong med ett eller to spillesystemer. Rodgers er mye mer fleksibel. Studiene av utenlandske lag og trenere, da spesielt i Spania og Nederland, har gjort ham i stand til å omforme lagstrukturen som om det var en klump med leire.

Få om noen trenere i Premier League overgår Rodgers på dette. Han er ligaens fremste improvisator. Det skal Liverpool være glade for.