Rikke greide ikke å fortelle at hun hadde lagt opp. Hun var midt i en identitetskrise

Det var en gang i fjor at Rikke Skiri Østigaard plutselig skjønte at hun ikke lenger visste svaret på et elementært spørsmål: Hvem var hun, egentlig?

Du har kanskje hørt om henne. Kanskje ikke. Men du har nesten garantert hørt om noen som henne.

Østigaard var i mange år regnet som et av Norges største håndballtalenter.

Som tenåring drev hun med både fotball, håndball og friidrett før valget til slutt falt på håndballen da hun var i 15-årsalderen.

Østigård viste seg raskt å være et talent, og allerede i 10. klasse fikk hun plass på laget til Molde, en klubb hun fulgte opp i Eliteserien før hun etter hvert meldte overgang til Rælingen. Satsingen ga henne etter hvert også plass på det aldersbestemte landslaget.

Men som 18-åring fikk hun sin første befatning med det å være skadet. Og etter tre korsbåndoperasjoner og tunge perioder med rehabilitering, tok hun til slutt valget om å gi seg mens leken ennå var god.

Tanken på å ende opp som idrettsinvalid skremte henne.

– Samholdet unikt

Det satt likevel langt inne å gi seg som aktiv utøver med så mange år foran seg.

Mange av de sportslige ambisjonene ble aldri nådd. Drømmen om landslaget var en av dem. Det største sorgen er likevel følelsen av å stå utenfor. Å ikke være en del av fellesskapet.

– Fellesskapet er kanskje noe av det vondeste å gå glipp av. Samholdet er helt unikt, og det savner jeg skikkelig, sier hun.

– Jeg har vært nødt å ta litt avstand fra håndballen for å faktisk tro på at jeg har lagt opp. Av og til sliter jeg med å innse det.

Det å måtte legge håndballen på hylla førte også til en form for identitetskrise for den unge håndballspilleren.

– Jeg tipper at de fleste som satser har en indre «drive» og føler veldig en identitet til idretten de holder på med. Jeg følte veldig at jeg ikke visste hvem jeg var uten håndball.

– Hvem var Rikke uten håndball, spurte hun seg selv. Uten å gi noe svar på det.

– Det gikk et lys opp for meg

23-åringen er ikke alene om å ha det slik.

Den tidligere Byåsen-spilleren Cecilie Jamtfall (24) fra Trondheim kjenner seg igjen i mye av Rikkes historie.

– Jeg tror det er veldig viktig å snakke om dette. Å være åpen. Det kan nemlig være ekstremt tøft, forteller hun.

Hun måtte legge opp som 18-åring på grunn av belastningsskader. Da var hun i ferd med å etablere seg på a-laget til Byåsen og hadde også plass på aldersbestemte landslag.

Et skadeopphold på seks måneder ble en «aha-opplevelse» for henne. En periode der hun innså hvor viktig laget var for henne. Det å plutselig stå utenfor var derfor knalltøft.

– Det gikk et lys opp for meg. Jeg hadde ikke trodd at lagfølelsen betydde så mye før jeg stod utenfor selv, forteller hun.

Det å ikke lenger få delta med resten av gruppen på samme måte som tidligere var en påkjenning for henne. Det førte også til at hun isolerte seg ytterligere fra resten av laget. Hun valgte blant annet å ikke trene så mye i idrettshallen for å slippe å se de andre jentene der.

– Jeg gjorde derfor det meste av rehabiliteringen på egen hånd for å skjerme meg selv og for å takle at jeg ikke fikk delta med gruppa på samme måte som jeg ønsket, sier hun.

Den tidligere håndballspilleren forklarer at vennskap og idrett veves veldig tett sammen i lagidretten.

– Jentene på laget var jo også dine beste venner, og håndballen var en veldig stor del av livet mitt.

– Skjønner hvor mye laget betyr

Jamtfall er overbevist om at mange andre idrettsutøvere opplever de samme følelsene.

– Det tror jeg er høye tall. Også de som legger opp etter mange år på høyeste nivå, snakker om en identitetskrise.

– Når man står midt oppe i det, tenker man ikke på det. Men når man mister det, skjønner man hvor mye laget betyr.

Idrettspsykolog Henrik Herrebrøden forklarer at mange utøvere, uansett idrett, kan oppleve både ensomhet og dårligere selvbilde når de blir stående utenfor laget.

Han viser til en studie publisert i Journal of Applied Sport Psychology.

Deltagerne i studien var skadde idrettsutøvere, og hadde ikke lagt opp. De fortalte likevel om sterke følelser av ensomhet og tristhet ved å ikke lenger føle seg som en del av et lag, et lag der de hadde investert tid og følte sterk tilhørighet.

Deltagerne fikk også dårligere selvtillit og følte seg fremmedgjort fra laget.

En merittert og erfaren spiller som Nora Mørk har fortalt at hun mistet en stor del av sitt sosiale liv da hun var skadet.

– Det er det som er det kjipe med lagidrett. Så fort du ikke er tilgjengelig for spill, så er det veldig tydelig at du er utenfor, sa hun til «Skavlan» på TV 2.

– Det er ganske ensomt, når man er vant til å ha folk rundt seg hele tiden og trene med lagkameratene.

Idrettspsykologen etterlyser derfor det han kaller en større «familiementalitet» hos mange idrettsklubber.

– Trenere prioriterer ofte de som er i startoppstillingen, men ikke de som sitter på benken. Jeg ønsker en kultur der man inkludere hele laget, sier han.

– Bytter omgangskrets

Stig Arve Sæther er førsteamanuensis i Idrettsvitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU. Han forsker på ungdomsidrett og talentutvikling, og påpeker at laget er blitt en viktigere arena for barn og ungdom enn det var før.

Mens barn tidligere lekte på egen hånd utendørs, er det nå de organiserte aktivitetene som fyller hverdagen til mange av de yngste.

For enkelte blir laget ikke bare trening, det blir også der de finner venner og tilbringer det meste av fritiden sin.

Studier gjennomført ved NTNU viser også at en del av dem som satser seriøst på idretten bytter ut omgangskretsen sin når de går fra barne- til ungdomsidrett.

Sæther forteller at mange utøvere kommer til et veiskille i ungdomstiden når vennegjengen heller vil dra på fest enn å trene.

– De vi har intervjuet gjør dette for å unngå spørsmål om fester som de ikke kan være med på. Da oppsøker de heller andre som også satser. Det blir «like barn leker best», forteller Sæther.

– Utfordringen med dette er at man kan bli veldig sentrert rundt det å satse på for eksempel håndball og at hele livet konkurreres rundt det. Hvis man blir skadet eller sakker akterut, kan det derfor bli tøft å håndtere for enkelte utøvere, påpeker han.

Opplevde ensomhet

Idrettspsykolog Henrik Herrebrøden mener det er en god idé å inkludere spillerne mer under skadeperioder.

– La spillerne få bidra med analyser og tilbakemeldinger på trening og på banen. Det vil hjelpe både de som er skadde, men også medspillerne.

– Utøveren lærer av å se på og bidrar også til gruppen.

I verste fall kan det å bli stående utenfor laget ende med tragisk utfall.

Jeremy Wisten, en tidligere spiller på Manchester Citys ungdomsakademi, tok sitt eget liv i 2020. En kneskade gjorde at han ikke fikk forlenget kontrakten med klubben.

Selvmordet har i etterkant ført til krav om bedre oppfølging og rådgivning til de unge spillerne.

Rådes til en plan B

Ifølge Stig Arve Sæther viser forskning at straks en utøver blir definert som et talent, så legger mange veldig mye i den kurven.

– Hele din sosiale identitet, hvem du er, er at du er idrettsutøver og at du skal bli toppidrettsutøver.

– Hvis du er i tenåra og har investert mye i idretten din og har hatt troen på at dette skulle gå, så er fallhøyden veldig stor. Selv om det er fryktelig mange som opplever dette. Det trenger ikke å være problematisk for alle, men for en del er dette ganske vanskelig, sier han.

Sæther råder derfor unge utøvere til å ha en plan B.

Akkurat det hadde Rikke Skiri Østigård. Hun er i full gang med en lærerutdanning, og er fornøyd med tilværelsen nå, men sliter likevel fortsatt med å innse at hun er helt ferdig med håndballen.

– Jeg er veldig glad for at jeg har tatt det valget, men jeg savner håndballen ekstremt mye, forteller den tidligere håndballspilleren.

Også Cecilie Jamtfall fikk seg nye interesser etter håndballen. Hun begynte å studere og i dag jobber hun som fysioterapeut.

– Det hjalp meg. Man må se på andre muligheter, er rådet til andre i lignende situasjon.