Bygningen vi blir invitert inn i minner mer om et skur enn et hus med vestlige øyne. Det er hovedsakelig bygd av bølgeblikk.
Vi aner ikke hva som møter oss på baksiden av den slitne grønne døren. Rommet må være på 4-5 kvadratmeter etter mitt øyemål. Den ene halvdelen består av en seng. I det ene hjørnet er det en kjøkkenkrok av enkleste sort.
Den innholder en gassbeholder til å varme mat, et par kjeler, termoser og en balje til å samle oppvasken i.
Vann må hentes i en gammel brønn utenfor. Over senga henger det noen klær til tørk. De er blitt vasket for hånd. Tannglassene står plassert oppe på en planke som blir brukt som hylle. Det er ikke innlagt strøm. Mobiltelefonen må lades noen hundre meter unna mot betaling.
Her har 1500-metersløperen Washington Kibiwott bodd i 3 år, sammen med kjæresten Gladys, mot en husleie på 60 kroner i måneden. Nå er vi invitert til lunsj.
Langt unna toppnivået
Washington har løpt 1500 meter på 3.42 i 2000 meters høyde. Det betyr at han ville ha kjempet om medaljene bak Henrik Ingebrigtsen i et norsk mesterskap. Her i Kenya er ikke den tiden mye verdt.
– Jeg kan ikke gi deg et tall på hvor mange som er på det nivået, men det er veldig mange, slår Washington fast.
Han er bare en av mange hundre som har flyttet til Iten for å satse alt på løpingen. Drømmen er å komme seg til løp utlandet for å tjene penger.
Antakelig må han løpe 4-5 sekunder fortere i Kenya for å fange oppmerksomheten til en manager, som kan sende han til noen mindre banestevner i Europa.
Presset øker for hvert år. Foreløpig virker det ikke som 24-åringen har noen plan B. Dette er virkeligheten for de nest beste løperne.
For to år siden møtte Washington Johan fra Norge på jordbanen tre kilometer fra der han bor. Samme året møter Anders og jeg Johan for første gang på en trening i Oslo. Han har fortalt oss om sine to reiser til Iten og sitt møte med den ukjente kenyanske løperen.
Før vår avreise har Johan satt meg i kontakt med Washington. Jeg vil gjerne se hvordan hverdagen er for de som trener for livet i Kenya.
På en bråkete telefonlinje avtaler vi at vi skal møtes lørdag morgen klokken 06.15 på det som kalles Olympic Corner.
Så jeg står der i halvmørket og håper noen dukker opp. To minutter senere kommer det en kar i rosa løpejakke rett mot meg. Han er vennlig fra første sekund, og spør hvor langt jeg vil løpe. Det ender med en morgentur på 10 kilometer.
Har kjærestens støtte
Langs de røde jordveiene rundt Iten får jeg en livshistorie som er svært vanlig her, men som likevel gjør stort inntrykk på meg.
Washington vokste opp i en liten landsby åtte mil fra Iten, som den eldste i en søskenflokk på seks. De hadde en liten åkerflekk hvor det ble dyrket mais og poteter.
Familien eide noen kuer som ga dem melk. Som liten gutt hadde han nærmere tre kilometer til skolen. De kilometerne ble stort sett løpt fire ganger hver dag: Til skolen, hjem til lunsj, tilbake til skolen og hjem igjen. Etter hvert som han ble eldre utmerket han seg på skolen som en god løper.
Han fikk løpe skolestevner på ulike nivåer og lærerne oppfordret han til å satse. Som voksen flyttet han til løpemiljøet i Iten. Nå er han sjelden på besøk hjemme hos familien. Det blir for langt og dyrt å reise de åtte milene.
Tempoet på løpeturen vår er nok lavere enn han er vant til. Jeg begynner å bli tung i beina etter, for meg, mange kilometer på få dager.
Det gjør det litt tungt å komme i gang så tidlig på dagen. Men Washington bryr seg ikke om det og forteller entusiastisk om alt jeg spør om.
– Jeg trener to ganger hver dag, unntatt på lørdag og søndag. Lørdag er det langtur og søndag er det fri. Det er bare nybegynnere som trener tre ganger om dagen. Det blir for mye, forklarer Washington.
Kjæresten gir ham full støtte i satsingen mot det de håper skal bli et gjennombrudd.
– Hun er veldig støttende og snill med meg. Jeg har vært veldig heldig med henne. Vi har vært sammen i fire år, så jeg tror vi kommer til å gifte oss. Du kan få møte henne, sier han stolt.
Det er da han inviterer oss hjem. Det takker jeg selvfølgelig ja til.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Ekte, kenyansk løpermåltid
Mot slutten av løpeturen blir vi tatt igjen av en løper med lette steg og et stort smil. Han hilser ivrig på Washington, som igjen forklarer at han er ute og løper med en journalist fra Norge.
Løperen blir presentert for meg som mannen som tok sølvet i det afrikanske terrengmesterskapet i mars.
Til tross for en udiskutabel løpskapasitet bremser han ned og løper sammen med oss de siste to kilometerne.
Klokken 11 kommer Washington og henter Anders og meg ved treningscampen. Han bor en kilometers gåtur unna. Siden vår løpetur ble avsluttet klokken 7.15 har han rukket å løpe bakkeintervall to timer senere.
12x300 meter opp en bratt bakke med rolig løping ned i pausen. Det går ikke an å beskylde ham for å ligge på latsiden.
Vi går langs hovedveien i motsatt retning av Iten-sentrum. Plutselig tar vi 50 meter til venstre. Her er det en åkerlapp hvor 4-5 personer flyr rundt og sår mais.
På den ene siden står det to bygg og en utedo. I forlengelsen av det ene bygget ligger det et utekjøkken hvor man kan fyre opp med ved. Mellom byggene får vi titte ned i en dyp brønn. Treningsklær henger til tørk overaIt.
Det andre bygget har flere dører til tross for at det ikke er stort. Bak den ene tar Gladys i mot oss med et beskjedent smil.
Vi blir ønsket hjertelig velkommen og blir tilbudt sitteplass på senga og en krakk. Gladys studerer til vanlig for å bli sosialarbeider i Eldoret, men nå har hun ferie.
Derfor har hun brukt formiddagen på å lage et ekte kenyansk løpermåltid til oss. Anders og jeg blir litt overrasket. Vi hadde forventet en kopp te.
Dette paret eier svært lite og sliter med å få økonomien til å gå rundt. Og her settes et rykende varmt måltid for fire fram på det bittelille bordet.
Sko fra Norge
Før vi begynner å spise holder Gladys fram en balje og heller varmt vann over hendene vi holder fram. Hun har tenkt på alt.
Siden hun er student og han satser for fullt på løpingen er økonomi et viktig tema. Jeg spør hvordan de får økonomien til å gå rundt.
– For å være ærlig så er det to måter å få inn penger på. Den ene er at en toppløpere som tjener gode penger gir deg litt støtte, den andre er at vi får hjelp av tilreisende som dere, sier Washington.
Så begynner han å skryte av vår felles bekjente Johan hjemme i Oslo.
– Johan har vært en veldig viktig sponsor for meg. Det har betydd utrolig mye. Jeg har fått både sko og tøy. I fjor fikk jeg 6-7 par sko. Jeg har delt ut til flere venner. Det har vært til stor hjelp, forklarer vår vert.
Vi visste at Johan samlet sammen brukte løpesko blant løpevenner før fjorårets tur. Men at brukte norske sko var så kjærkomment var vi ikke klar over. Det er imidlertid en grunn til at mange kenyanere løper rundt i utslitte gamle hullete skomodeller.
Heldigvis har Johan sendt med en gave denne gangen også. Det er derfor han ville at vi skulle oppsøke Washington. Jeg overrekker en gammel GPS-klokke, som han kan bruke til å ta tiden på intervalløktene sine. Gaven får smilet til å gå nesten rundt i ansiktet hans.
Maten smaker fortreffelig. Ris, bønner og poteter med saus går ned på høykant. Ved siden av får vi nylagde tynne Chapati-brød.
Dette er genuint og ekte, og vi føler oss ekstremt takknemlige for det de har stelt i stand. Jeg vet ikke helt hva vi hadde forventet oss, men i alle fall ikke at vi skulle spise reisens mest interessante måltid på senga til et lokalt par.
Vi skryter av maten så godt vi kan.
Optimistisk
Washington forteller at han så vidt har snakket med en svensk manager. Han håper inderlig på at han skal få løpt noen stevner i Sverige i sommer. Først må han løpe fort i Kenya.
Om det han snakker om er veldig sannsynlig, aner jeg ikke. Men som kenyanske løpere generelt er han optimistisk og blid.
– Jeg har hatt fremgang hvert år siden jeg kom til Iten. Så jeg tror jeg kan løpe fortere i år. Det kan hende at jeg prøver meg på et 10 kilometers gateløp også.
Det er den veien mange av kenyanerne går for tiden. Det er lettere å tjene noen penger på gateløp i en eller annen europeisk by, enn å komme med i banestevner.
Det har nok gått utover banenivået her nede. Til gjengjeld har det gitt et fantastisk nivå på 10 kilometer gate, halvmaraton og maraton.
Samtalen går rundt daglivet i Iten, sosiale forhold og trening. Vi lærer mye om hvordan de nest beste har det.
Etter at vi har takket for måltidet, stiller kjæresteparet villig opp på bilder. Det er vanskelig å få fram hvor trangt det 4-5 kvadratmeter store rommet er på et bilde, så jeg velger å ta noen utenifra gjennom vinduet.
Før vi går møter vi en av naboene på den lille plassen. Det bor mange løpere her.
Naboen satser på distanser lengre enn maraton, såkalte ultraløp. I vinter har han vært i Sør-Afrika og prøvd seg i et internasjonalt løp og han hevder å ha mange planer fremover.
– Jeg løper 800 kilometer hver måned, forteller han.
Washington følger oss tilbake mot campen. Vi takker så mye for gjestfriheten. De siste 500-meterne går vi alene. Vi har fått noe å tenke på.