SVT-dokumentar med påstander om «unormalt høye blodverdier» på skistjerner

I det timelange programmet «Blodracet» tegner SVT et bilde av en sport der utøverne gjennom nittitallet fikk stadig høyere blodverdier, og at mange av verdiene etter hvert var «unormalt høye».

Allerede før programmet har gått på lufta har det vakt massiv oppmerksomhet, både i norske og svenske medier. Representanter for Norges skiforbund så før helgen et utkast til filmen. De mente den bygger på lite troverdige data, og har ikke lagt skjul på dette i mediene.

NRK så dokumentaren tirsdag kveld.

I filmen presenterer programskaperne blant annet tall som skal stamme fra Det internasjonale skiforbundet (FIS). Tallene viser at det gjennomsnittlige hemoglobininnholdet i utøvernes blod økte jevnt og trutt i løpet av tiåret.

– Umulig uten juks

– Det var umulig å være best uten å jukse.

Det hevde forsker Jakob Moerkeberg ved Rigshospitalet i København innledningsvis i filmen.

Utgangspunktet for det svenske programmet er blodtester som ble tatt av utøverne i verdenscuprenn i finske Lahti i 1997, og som er skaffet til veie av den utestengte tidligere finske landslagstreneren Kari Pekka Kyrö.

Det samme året hadde det internasjonale skiforbundet innført grenseverdier for hemoglobinet i utøvernes blod. Maksgrensene som ble fastsatt var 16,5 for kvinner og 18,5 for menn, og senere ble grensene satt lavere.

Økt hemoglobin sørger for mer oksygen til musklene og gjør utøveren sterkere og mer utholdende.

– For høye verdier

Ifølge papirene Kyrö legger frem hadde flere av løperne i Lahti blodverdier på et nivå som av blant andre dopingekspert Rasmus Damsgaard betegner som «unormalt høye». Selv om utøverne hadde verdiene var innenfor de da nyinnførte maksgrensene, ville utøverne blitt nektet å stille til start noen år senere da grensen for blodverdier ble senket.

Fysologiprofessor Bengt Saltin har i en årrekke vært medlem av FIS' medisinske komité. Han sier til SVT at han ikke tror de høyeste verdiene ville vært mulig å oppnå uten en form for blodmanipulasjon.

Samtidig understreker den svenske dokumentarfilmskaperne at de høye verdiene faktisk ikke er et bevis for doping og at det kan være mulig å være genetisk disponert for slike høye blodverdier.

Tre nordmenn trekkes frem

Ingen norske eller svenske skiløpere har ifølge dokumentaren målt verdier som etter datidens regelverk skulle medføre startnekt.

Likevel er det tre nordmenn som trekkes frem i filmen. En av dem er Marit Mikkelsplass. Når hun blir konfrontert med at hun skal ha hatt en blodverdi på 16,1 i Lahti, svarer hun at hun har vanskelig for å tro det.

– Det kan ikke stemme. Men vi jobbet masse i høyden og jeg slet alltid med det, sier hun til de svenske programmakerne.

Også Erlig Jevne må svare for sine blodverdier. Ifølge opplysninger i programmet hadde han blodverdier på 14,7 to måneder før OL i Salt Lake City i 2002. Men da lekene begynte var blodverdiene hans kommet opp i 17,0.

Jevne sier at han synes det låter høyt, men at det er mulig. Utover det har han ingen forklaring på hvordan endringen kunne skje.

– Jeg har ingen annen forklaring enn at det kan ha vært en naturlig variasjon da vi kom fra høydetrening. Jeg satte meg aldri ned og første oversikt over det, svarer han.

Den tredje norske utøveren som nevnes i dokumentaren, er Bjørn Dæhlie. I dokumentaren påstås det at alle medaljevinnerne under VM i Thunder Bay i 1995 hadde blodverdier på over 17,5.

Dæhlie tok tre individuelle sølvmedaljer i mesterskapet, og viser til en FIS-kilde når han i dokumentaren blir bedt om å kommentere målingene fra 1995.

– FIS-ekspert Rasmus Damsgaard sier det motsatte i dag, at det ikke har vært noe unormalt verken med mine eller noen andre nordmenns verdier, sier Dæhlie.

Tilbakeviser påstandene

Tidligere landslagslege Ola Rønsen så dokumentaren med NRK sent tirsdag kveld. Legen sier til NRK at han har fått tillatelse fra Dæhlie til å si følgende om testen i Thunder Bay:

– Dæhlie lå vanligvis på 16-tallet. Når han kommer til testing etter racet i Thunder Bay, er han dehydrert. Det blir tatt en fingerprøve og ikke en veneprøve og så videre. Da er det ikke rart at man kan måle verdier på 17,5 på Bjørn Dæhlie, sier Rønsen.

Legen mener det er flere deler av dokumentaren som er problematiske. Da han så programmet med NRK tirsdag kveld, reagerte han spesielt på at det legges såpass stor vekt på testresultatene fra Lahti, som han mener er usikre og kan ha betydelig feilmarginer.

– Testene fra Lahti er ikke laboratorieprøver. De er tatt med et lite, bærbart måleinstrument og kan være unøyaktige, sier han.

Her får han støtte av FIS-antidopingsjef Rasmus Damsgaard som mandag sa til Expressen at blodskanneren som ble brukt de første årene, ikke var pålitelig
nok.

Rønsen tilbakeviser påstander om at de norske løperne hadde unormale verdier.

– Jeg har sett godt trente løpere gå fra lavere til høyere verdier gjennom målrettet høydetrening. Det er fullt mulig. Noen kan også ha naturlig høye verdier, vi har aldri drevet med blodmanipulasjon, sier den tidligere landslagslegen.

– Oppgitt

På samme måte som at Rønsen mener det kan finnes en naturlig forklaring på at testen gjort av Bjørn Dæhlie under VM i Thunder Bay ga høye blodverdier, mener han også at testene til Erling Jevne ikke behøver å bety annet enn at prøvene var tatt av en utøver i helt forskjellige situasjoner.

– Er den ene testen tatt etter et løp, vil den vise noe helt annet enn en prøve som er tatt i en annen sammenheng, sier han.

Rønsen understreker at han er åpen for å se på det som har vært, men etterlyser mer dokumentasjon.

– Man blir litt oppgitt over å nok en gang måtte forklare. Den dokumentasjonen man har her er noen håndskrevne papirer fra Lahti. Jeg håper vi har sett den siste av denne typen dokumentar nå, sier Rønsen.

Programmet vises på SVT klokka 20 onsdag kveld. NRK har ikke besluttet om programmet skal sendes her i landet.