– Jeg håper virkelig jeg kommer meg på ski igjen

2014 startet med at Kristin Størmer Steira måtte bryte Tour de Ski med irriterte luftveier. Det skulle være begynnelsen på en berg-og-dal-bane av de sjeldne.

Under OL i Sotsji ble hun først vraket til stafettlaget. Så avsluttet hun sin vinterolympiske karriere med en eventyrlig bronsemedalje på tremila – etter fire individuelle fjerdeplasser i OL-sammenheng.

Etter skisesongen reiste Steira på eventyr- og kjærlighetsferie til Himalaya. Der fridde skikjæresten Devon Kershaw, og neste sommer står bryllupet i Lofoten.

Dessverre ble Steira også syk på den samme turen. Lenge slet hun med mageproblemer. Hun gikk så mye ned i vekt at hun ble nektet å delta på landslagssamlinger.

Likevel kom 33-åringen seg såpass til hektene at hun 24. august løp inn til et suverent gull på 10.000 meter under NM i friidrett. Plutselig så alt igjen veldig lyst ut foran det som er ment å være Kristin Størmer Steiras siste sesong som langrennsløper på toppnivå.

Bekkenbrudd

Men så var uhellet ute igjen. Steira falt og skadet seg under en høydesamling i Seiser Alm. 16. oktober holdt hun en pressekonferanse der hun fortalte at hun har pådratt seg brudd i bekkenet.

– Fysisk går det ikke superbra. Jeg er så vidt i gang med litt sykling. Det har vært ganske mange uker uten trening, erkjenner Steira overfor NRK.no nå.

Vi møter henne på Beitostølen. Der er hun i anledning den nasjonale langrennsåpninga. Men denne gangen som tilskuer.

– Det verste er at jeg ikke får vært noe særlig ute. Det kjenner jeg at jeg savner veldig, særlig når jeg kommer opp her, fastslår hun.

Lørdag 21. februar går Steiras første favorittdistanse, 15 km fellesstart med skibytte, av stabelen under ski-VM i Falun. Det betyr at hun, hvis man legger godviljen til, har nokså nøyaktig tre måneder på seg til å finne VM-formen.

Da tar man ikke hensyn til at hun eventuelt også må kvalifisere seg for VM-troppen, i knallhard konkurranse.

Mammadrømmen

Tiden er veldig knapp. Og det er hun fullstendig klar over.

– Jeg håper virkelig jeg kommer meg på ski igjen. Jeg har ikke gitt opp, fastslår hun.

– Når er du tilbake på ski?

– Vanskelig å spå. Jeg tar det uke for uke og håper at jeg kan være på ski før jul, sier Steira.

Håpet er at en god måned med normal trening skal være nok.

Men når vi spør om hva som er den store drømmen, er det uansett ikke «gull i Falun» som er svaret. Kristin Steira er på vei over i en fase der andre ting betyr enda mer enn idretten.

– Drømmen er å få barn. Jeg trengte ikke så mye tenketid på den, sier Steira med et bredt smil.

– Jeg har vokst opp i stor familie. Vi er fire søsken som har hatt det veldig mye morsomt, og jeg tror mamma og pappa har hatt det morsomt. Det har jeg lyst til å oppleve, og jeg har truffet en mann som jeg har veldig lyst til å få barn med, fastslår hun.

Kanskje er det derfor Steira ennå ikke har begynt å grue seg til dagen etter tremila i Holmenkollen, som avslutter sesongen som innledes på Beitostølen akkurat nå.

Hun har vært noen runder i tenkeboksen flere ganger – før hun etter OL i Sotsji bestemte seg for å ta én sesong til, verken mer eller mindre. Faktisk var hun for første gang inne på tanken om å legge opp allerede i 2008.

– Jeg har på en måte vært inne på tanken tidligere. Kanskje har jeg brukt noen år på å forberede meg. Men jeg skal ikke si det er sånn når mars og april kommer. Det kjennes nok litt verre da, medgir Steira.

Tenkte «aldri mer»

Det store spørsmålet er hvordan hun i det hele tatt orker et knallhardt regime med alternativ trening. Akkurat det spørsmålet hender det hun stiller seg selv også.

– Jeg har sagt det flere ganger etter tretthetsbruddene i hælen før VM i Oslo at «dette kommer jeg ikke til å gjøre igjen, det er helt uaktuelt». Så skjer dette her. Nå skjedde det på et mye senere tidspunkt i forberedelsene. Jeg tenker at jeg har gjort en utrolig god jobb fram til bruddet skjedde, og det blir ikke borte. Det er det som motiverer meg, jeg tror ikke jeg må gjøre hele grunnjobben igjen, forklarer hun.

– Hva gjør opp- og nedturene med deg?

– Jeg tror de gjør meg sterkere. Akkurat der og da virker det tungt, tida går tregt og man tror ikke at man kommer tilbake. Når man er igjennom det, tenker man for det første at det gikk ganske greit, og så tror jeg man får en styrke, for man merker at man mestrer det, forklarer hun.

Skulle Sotsji-OL vise seg å bli hennes siste mesterskap, kan man også trygt si at det ble et verdig punktum. Hun hadde altså fire individuelle fjerdeplasser i OL-sammenheng før hun endelig fikk ta stege opp på pallen.

Perfekt – og forferdelig trist

Bronsemedaljen, bak Marit Bjørgen og Therese Johaug, blir stående som et av de store høydepunktene i karrieren uansett.

– Tremila i OL var kanskje den perfekte skiopplevelsen som man søker med all treninga. Etter 2-300 meter kjente jeg at alt stemte. Det var ikke en sky på himmelen, jeg hadde mamma og pappa på tribunen og gikk tre mil sammen med to av mine beste venninner. Det var en perfekt dag.

– Hvordan var det å få en individuell medalje?

– Det føltes veldig fortjent, det må jeg innrømme. Jeg har jo hatt noen forsøk og vært veldig nær, så å få det til i den siste distansen jeg skulle gå i OL, det var ubeskrivelig glede.

Av de fire fjerdeplassene, er det ingen tvil om at den fjerde var den bitreste. Om tremila i Sotsji var den perfekte skiopplevelse, var 15-kilometeren i Vancouver fire år tidligere det stikk motsatte.

Steira spurtet mot Justyna Kowalczyk om bronsemedaljen. Først kom Steiras navn opp som nummer tre på lista. Noen minutter senere ble hun flyttet ned til fjerdeplass.

– Det var bare helt forferdelig trist å først bli utnevnt til bronse og så få kontrabeskjed. Det er vanskelig å beskrive hvordan det er å gå fra å være så glad til så lei deg på noen få sekunder. Den brukte jeg litt tid på, medgir hun.

– Hvor nær er du nå å gi opp idretten til fordel for A4-liv?

– Det nærmer seg. Om det blir et A4-liv, gjenstår å se, men mann og barn kan jeg gi opp noe av idrettslivet for.

– Men kan du legge opp hvis du ikke kommer tilbake på ski i vinter?

– Det spørsmålet har jeg stilt meg selv også. Jeg har ikke noe godt svar. Jeg har bare bestemt meg for at jeg skal tilbake.