Derfor digger han bein og knokler

– Det er vel et eller annet med å hjelpe folk. Jeg trives med det!

Det er en av de verste klisjeene i journalistikken, det er rett og slett en beskrivelse man skal vokte seg vel for å bruke, men på Simen Andreas Sveen er det vanskelig å komme utenom; han framstår som en sympatisk kar.

Blant folk flest, er det kanskje ikke så mange som vet noe som helst om hva slags kar han er, denne Sveen fra den lille bygda Ring i nordre del av Ringsaker kommune. Av elitelandslagsløperne i langrenn, har han den klart korteste omtalen på wikipedia. Han er også blant dem med kortest merittliste.

Men han har altså et stort hjerte, og det i dobbel forstand. Han har et oksygenopptak og en utholdenhetskapasitet de fleste langrennsløpere kan misunne ham. Og så trives han med å hjelpe andre.

Fascinert av innvoller

En skarp hjerne har han også, og derfor begynner vi denne artikkelen med det Simen Andreas Sveen har drevet med før han kom på landslaget i langrenn – og det han skal gjøre etterpå.

Sveen er nemlig ferdig med de fem første semestrene av medisinstudiet.

– Jeg er en snaut halv lege, pleier jeg å si. Det er ikke så mye å skryte av, det, gliser han.

Lysten til å bli lege har vært der så lenge Simen kan huske.

– Jeg har alltid hatt lyst til å bli det. Fra jeg var liten har jeg operert på bamsen min – og mange andre ting, forteller han.

– Er du fascinert av innvoller?

– Ja, jeg kan ikke si at jeg ikke er fascinert av det når jeg skal bli lege!

– Hvilken kroppsdel er du mest glad i?

– Som lege eller ellers, spør Simen med et lurt glimt i øyet.

– Som lege synes jeg ortopedi er spennende. Bein og knokler. Det er en konkret problemstilling du enten kan gjøre noe med, eller ikke gjøre noe med, og så blir folk stort sett bedre, påpeker han.

Oppdaget av Alsgaard

Han skal altså bli kirurg. Planen er å være ferdig utdannet ortoped en gang mellom 2025 og 2030. Det tar tid å spesialisere seg.

Tid tar det også å bli en god langrennsløper. Og også der har Simen Andreas Sveen skyndet seg langsommere enn mange andre.

26-åringen har aldri deltatt i noe junior-VM. Faktisk har han bare fem ganger gått verdenscuprenn. Han debuterte med en 31.-plassen på femmila i Holmenkollen i 2010. Det skulle gå tre år til neste sjanse. I 2013 ble han nummer 22 i Kollen-femmila.

Slikt er ikke nok til å bli lagt merke til i Norge. Men den gamle ringreven – og privatlageieren – Thomas Alsgaard har en nese for talent. Og det var i Alsgaard-lagets tigerstriper Simen Andreas Sveen sist vinter virkelig fikk vist at han har noe å fare med.

Tidlig på morgenen lørdag 14. desember i fjor skulle folk flest for første gang få stifte bekjentskap med gutten. Det var nok ikke så mange som fikk frokostkaffen i vrangstrupen av at denne ukjente nordmannen fra startnummer fire var i tetsjiktet på tidlige passeringer i tremila med individuell start i Davos.

Det var tross alt bare tre foran ham i løypa, så han kunne ikke være dårligere enn nummer fire.

Hvem er denne karen?

Men da hele feltet hadde passert 15 kilometer og halvgått løp, og Sveen fra Norge lå som nummer tre, bak Martin Johnsrud Sundby og Maurice Manificat, var det et av de øyeblikkene der folk i sofakrokene måtte spørre seg selv, eller eventuelt spørre andre på twitter: «Hva skjer nå? Hvem er denne karen med ski og lue på? Kan dette virkelig holde?»

Det holdt – til en femteplass. Det er hva man i visse kretser kaller et internasjonalt gjennombrudd.

Da fristilspesialisten fulgte opp med bronse på 15 km klassisk i NM på Lillehammer, regnet mange med at Sveen skulle til Sotsji for å gå olympisk femmil.

Selv mente han definitivt det. Thomas Alsgaard var av samme oppfatning. Men de som tok ut laget, så det annerledes.

– Jeg så ikke OL-femmila på TV. Det hadde jeg ingen interesse av, konstaterer Simen Andreas Sveen tørt, ti måneder senere.

Les videre under bildet.

Måloppnåelse: 100 prosent

Langsint er han imidlertid ikke. Derfor var han aldri i tvil da landslagsledelsen – etter at han også hadde tatt bronse på femmila i NM – ville ha ham med på elitelandslaget fram mot VM i Falun.

– Min oppfatning er at landslaget er et hakk bedre enn privatlag. Det er sånn det skal være. Og jeg har lært masse fra både eldre og yngre løpere på laget, men særlig Eldar Rønning og Martin Johnsrud Sundby. Vi er en sammenspleiset gjeng som trives og har det bra på samling, sier den tidligere eleven fra NTG på Lillehammer.

– Hva var målsettingene dine da du gikk inn i forrige sesong?

– Det var å kvalifisere meg til landslag. Resultatmål var topp 15 i verdenscup.

– Du nådde målene hundre prosent ...

– I fjor gjorde jeg det.

– Hadde du litt for lave mål, da?

– Nja ... Men da jeg plutselig ble fem i Davos, la jeg lista høyere. Da var OL ene og alene fokus. Før sesongen var ikke det et konkret mål. Davos viste at jeg kunne gå så fort at jeg hadde noe i OL å gjøre. Da ble det et mål. Hvis du har for lave mål, har du ingenting å strekke deg mot.

– Hva er da målet denne sesongen?

– Å gå styggfort på ski. Det vil si å gå så fort på ski i verdenscupen og Tour de Ski at jeg kvalifiserer meg for VM i Falun.